Under the ruins, the beach!

Manglende beslutningskompetanse

Manglende beslutningskompetanse

Om ufrivillig deltagende observasjon på psykiatrisk avdeling.

Tekst Stein Holte Illustrasjon Wikimedia commons Foto Per Arild Skorgen

Det er det beste som har hendt meg. Det er det verste som har hendt meg. Verst av alt var det å bli tvangsinnlagt. Å være sperra inne. Miste styringa over mine bevegelser og handlinger. Bli behandla som et umyndig barn. Bli tvunget til å ta nedsløvende medisiner. Å måtte forholde meg til idiotregler og streker jeg bokstavelig talt ikke fikk gå over. Bli kalt inn på teppet av psykiatere for å bli fortalt hvor gal jeg var. Å få argumenter og protester omgjort til indikasjoner på «manglende beslutningskompetanse». Å hele tiden være prisgitt andre. Stigmanaglene fra meg sjøl og samfunnet som presser seg inn uansett hvor mye du prøver å stå imot. Såret som aldri kommer til å gro helt. Samfunnet skal ha svært gode argumenter for å utsette et menneske for dette.

Men jeg prøvde å gjøre det beste ut av det. Holde humøret oppe. Bli venner med pleierne og flørte med pleierskene. Klovne rundt, noe som faller lett når du er manisk. Diskutere og ha det gøy med mine medpasienter. Skrive og drive med ufrivillig deltagende observasjon. Bli med på lufteturer, trene og nyte maten, som for det meste var veldig god.

Min generasjons beste hjerner

Jeg har møtt noen av de flotteste menneskene jeg noensinne har truffet, på psykiatriske institusjoner. Jeg har møtt store filosofer, opprørske pirater og noen som jeg ikke kan karakterisere som annet enn hellige. Jeg har hatt grensesprengende diskusjoner om religion, filosofi, politikk og hverdagslige ting som filmer, musikk og fotball. Jeg har trøstet, og blitt trøstet, og opplevd et skjebnefellesskap som har gitt meg tro på menneskeheten, på tross av alt den har stelt til. Jeg har sett lidelse, og lært at det jeg før kalte depresjon bare var mild nedstemthet for min del. De aller fleste av mine medpasienter opplevde jeg som fornuftige mennesker med en væremåte som gjorde det umulig å forstå hvorfor de var der.

Institusjonen gjorde selvsagt sitt beste for at vi ikke skulle komme for tett innpå hverandre. Det var egentlig forbudt å diskutere politikk, religion, rus og for all del sykdom, i dagligstua. Den slags skulle forbeholdes en eventuell gruppeterapi under observasjon av fagfolk. Det var forbud mot å gå inn på rommene til hverandre. Men de klarte ikke å styre samtalene våre, selvsagt. Jeg gjorde i alle fall mitt beste for å sabotere sånt tull.

Det var selvfølgelig utagerende episoder. Når du er i en sånn situasjon er det naturlig å reagere aggressivt. Håpløsheten har lett for å gå over i desperasjon. Den instinktive løsningen for en institusjon på dette problemet er mere dop. Hjelper ikke det er det fram med reimer og bedøvelsessprøyte. Neppe en heldig løsning på sikt.

Man logrer som en hund for å få lov til å gå på tur til butikken, verden rett utenfor, eller treningsrommet. Etter hvert som dagene går, og kjedsomheten kryper innover, begynner man å reagere som dyr i bur. Man begynner å gå fram og tilbake i gangene. Nesten alle gjør det før eller seinere. Jeg har også gått noen korridorrunder. Det er vel et naturlig instinkt som vekkes når man er innesperra.

Änglor. Finns dom?

Heldigvis finnes det engler. Pleierne. Det er de som gjør det mulig å holde ut på en psykiatrisk institusjon. De gjør en heltemodig jobb for alt for lav lønn. Klemt mellom psykiaterne og pasientene, er det de som driver institusjonen. Det er de som må utføre ordrene ovenfra. De som må tvinge medisiner inn i pasientene eller legge dem i reimer i verste fall. Men det er også de som trøster og lindrer. De som nesten alltid klarer å unngå en tvangssituasjon ved hjelp av empati og sunn fornuft. De du kan prate med, gi tilbakemeldinger til, betro deg til uten å risikere å få en diagnose tredd over huet. Det er de som er de egentlige terapeutene. Det er de som mottar skyllebøttene fra både pasientene og legene. Det er de som får skylda når noe går galt, og de som sjelden får ros når noe går riktig. De redder hundrevis av menneskeliv, og kan bli hengt ut i media hvis en pasient tar livet av seg.

Jeg har hatt så mange fine samtaler med pleiere. Hatt flotte opplevelser. Spøkt og diskutert. Jeg har møtt noen usympatiske og autoritære, men de trenger jeg ikke en hel hånd for å telle. Skulle jeg talt de fantastiske ville jeg trengt minst ti.

Yppersteprestene

De holder din skjebne i sine hender. De bestemmer om du skal dopes ned, din bevegelsesfrihet, og når du eventuelt skal slippes ut. Deres avgjørelser er udiskutable. Protesterer du, gjør du bare vondt verre. Da tas det bare som en bekreftelse på at du er syk og sannsynligvis mangler beslutningskompetanse. Da er det fritt fram for tvang. De beveger seg sjelden på dagligstua, men sitter på kontorene og skriver rapporter og stiller diagnoser når de ikke leker Gud ovenfor pasientene.

En psykiater er en som har vært skolenerd nok til å komme inn på medisinstudiet. Så har vedkommende studert allmennmedisin i seks år, og spesialisert seg som psykiater i fem. Med en sånn bakgrunn er det klart at man har fått prenta troen på medisinenes magiske effekt solid inn i seg. At man i tillegg blir utsatt for en massiv påvirkning fra legemiddelindustrien gjør ikke insentivet til å dope ned pasientene så mye som mulig, mindre.

Siden dette syke samfunnet produserer så mange flere med psykiske problemer enn det er villig til å prioritere ressurser og behandlingsplasser til, er å medisinere folk til zombier, en praktisk og økonomisk besparende løsning. Og psykiaterne vil gjerne hjelpe til så pasientene proppes fulle fra dag en, med tvang om nødvendig.

For å slippe ut av psykiatriens klør er det bare en ting som hjelper: Jatte med.

Foruten medisinering er det diagnoser som er psykiatriens store credo. Diagnoser er praktiske bokser som folk som avviker fra normalen kan puttes inn i. Er du først fanget i en diagnose har psykiateren standardløsninger og spesialverktøy for nettopp din diagnose. På den måten kan man redusere bryet med å sette seg inn i den enkelte pasients situasjon og personlighet. Bare pøse på med standardløsninger. Og standardløsningen er stort sett medisin, så da blir Big Pharma fornøyd.

En psykiater er ikke en psykolog, og det merker man. Heldigvis har jeg opplevd unntak, men de fleste psykiatere jeg har møtt virker å ha merkverdig lite innsikt i menneskelig psyke. Særlig aspekter som kunst, filosofi, religion og det søkende og mystiske i tilværelsen, virker det som de har liten forståelse for. De synes besatt av et mekanisk verdensbilde hvor pasienter ses på som defekte deler i et maskineri. Deler som må repareres, i det minste gaffes, slik at de settes tilbake i maskineriet og fungere sånn noenlunde. Åndelighet er mer en diagnose enn en kilde til å berike livet.

En psykiater er en utdannet lege, og har med seg en leges arroganse. Det er derfor stort sett lite fruktbart å diskutere med en psykiater. For all del ikke følg dine naturlige instinkter. Nemlig å brøle vedkommende opp i trynet, eller noe mer voldelig. Uansett hvor feil du mener de tar, preller selv saklige argumenter av. Du kan klage til den såkalte kontrollkommisjonen som liksom skal gi saken din en uavhengig uhildet vurdering. Men prosedyren tar flere dager, og jeg har ikke hørt om noen som har fått medhold.

For å slippe ut av psykiatriens klør er det bare en ting som hjelper: Jatte med. Si at du innser at du hadde den diagnosen de gav deg, selv om du ikke mener det. Ta imot reseptene de gir deg og love å ta medisinene punktlig. Det kan eventuelt omgjøres når du er ute. Lov at du skal følge rådene deres om livsstilsendring, og for all del ikke glem å være vennlig og smile mye. Jeg har brukt metoden flere ganger. Vel ute har jeg landet fra manien i ro og mak, godt hjulpet av den beste kuren mot den slags som finnes: Søvn, mosjon og gode og regelmessige måltider.

Det beste som har hendt meg

Det er det beste som har hendt meg. Det er det verste som har hendt meg. Det har kostet meg sosial anseelse, en jobb, en kjæreste og skremt familie og venner. Det har fått meg dopet ned til sjølmordets rand og sendt meg til seks års ørkenvandring på NAV. Det har gjort at jeg aldri mer kan føle meg helt fri ovenfor venner og familie for å ikke risikere bekymre dem så mye at de legger meg inn. Det siste er det mest skremmende med psykiatriens grep over sinnene. Man blir redd for sine nærmeste. Hvis jeg blir innlagt en gang til kan jeg risikere å bli tvangsmedisinert hjemme med månedlige sprøyter i ræva etterpå. Dette er ikke paranoia. Det har skjedd med venner av meg. Jeg vet av erfaring at det sannsynligvis vil frata meg kreativiteten, glimtet i øyet, og det som gjør livet spennende å leve. Likevel er manien det beste som har hendt meg, subjektivt.

Min første mani gav meg ideen og konseptet til min første bok, «Fuck Månen». Hele min andre, og store deler av min fjerde diktsamling ble skrevet mens jeg var tvangsinnlagt. Det meste av min tredje ble til da jeg unngikk innleggelse ved å gå meg ned fra en mani på skogsveier i Värmland. Jeg må heldigvis ikke være manisk for å være kreativ, men det er mildt sagt ikke en ulempe.

Jeg har aldri vært så lykkelig som når jeg har vært manisk. Aldri satt så mye pris på livet. Sett hvilket mirakel det er. Samtidig ble jeg kvitt dødsangsten. Og jeg var veldig redd for døden. Jeg har fått kontakt med krefter jeg ikke ante jeg hadde inne i meg. Jeg har stirret ned i Nietzsches avgrunn og taklet det. Sett det absurde i hvordan vi mennesker forholder oss til livet og verden. Fått nye, for meg, grensesprengende erkjennelser. Følt vissheten om at vi alle er ett. At kjærligheten er størst av alt. Jeg har også opplevd ting som har fått meg til å forandre synet på selve virkeligheten. Ting som ikke passer inn i en materiell virkelighetsforståelse.

Ja sånn har jeg hatt det inne i meg. For folk utenfor hodet mitt har jeg sikkert virket som en slitsom bablende gærning. Jeg har vært så full av meg selv og mine tanker at jeg knapt har enset reaksjonene til folk rundt meg. Når et stakkars lite ego får følelsen av å ha fått tanker ingen andre har tenkt før, har det lett for å tro at det nærmest er gudommelig. Det skjedde flere ganger med meg. Heldigvis har jeg funnet ut at andre mennesker stort sett har tenkt lignende tanker som meg før. Jeg har googlet det. Men det gir meg litt stolthet å vite at jeg kom fram til det på egenhånd.

Men mani er ingenting å spøke med. Mange setter gård og grunn over styr i maniske perioder. Kjøper to hus. Spiller bort penga. Ødelegger for seg selv og familien med å overdrive det de er mest opptatt av. Blir Kanye West. Heldigvis er jeg en grubler som har fundert over meningen med livet og verden så lenge jeg kan huske. Lagt all min energi inn i det, under manisk innflytelse. Og når jeg har landa har jeg heldigvis ikke fortrengt det som skjedde, men i stedet gått inn i det. Prøvd å sortere bort slagg og galskap fra det jeg kan bygge videre på. Og den prosessen har gjort livet spennende. Det er mulig at mye er galskap og ønsketenkning. Men hva så? Jeg har bestemt meg for at det ikke er det. Og da er det ikke det for meg. Det skal ingen psykiater få lov til å ødelegge.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2024 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: