Tekst og foto Jadwiga Podowska
Om å stifte bekjentskap med en husedderkopp som snart skal bli mor.
– Se, hva jeg fant i kjelleren, sa han. I hendene holdt han en gjennomsiktig blomstervase. Jeg kom nærmere og så at det befant seg noe svart i blomstervasen. Jeg kikket inn i den og fikk øye på en stor, svart edderkopp. Over edderkoppen hang to snøhvite kokonger. Det kilte i magen av både av begeistring og mikrofrykt. – Det kan bli spennende å følge med når små edderkoppbarn vokser og bryter ut av kokongene, sa jeg. Vi satte vasen på gulvet under bordet på verandaen. Kanskje edderkoppen havnet tilfeldig i vasen og ikke klarte å klatre på den glatte overflaten? Jeg la vasen ned for at det skulle være lettere for henne å komme ut. Det var 28. juni.
Hun var mørkebrun og hårete på hele kroppen. Åtte lange bein strakk seg og holdt kroppen fast i en slags multispagat. Tuppene på beina kunne virke som mørke ballerinasko, som delikat berørte glasset. Jeg bestemte meg for å betrakte henne med et sympatisk blikk, selv om jeg kjente en atavistisk avsky. Pelsoverflaten bak på den delen av kroppen som heter abdomen, hadde et mønster som liknet på en grå genser. Kanskje denne assosiasjonen dempet frykten min og gjorde henne mer sympatisk? Men, den naturlige empatien jeg kjente for henne vokste ut fra at hun var mor.
Jeg ga henne navnet Matilda. Navnet kom spontant da jeg så henne og kokongene. Kanskje fordi M også er første bokstav i ordet mor? Det er i det jeg skriver dette at jeg sjekker betydningen av navnet Matilda. Det betyr makt og strid. Brutale ord jeg ubevisst kan assosiere med edderkoppens visuelle uttrykk, men ikke med mor.
De første dagene satt hun stille, nesten alltid på samme plass. Ved å besøke henne flere ganger i løpet av dagen, ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvem hun var. Jeg henvendte meg, som vanlig, til Google. Til min store skuffelse fant jeg kun instrumentelle beskrivelser av dyret. Anatomi, formering, nettbygging og jaktstrategier. Jeg fikk vite at på latin heter hun Tegenaria domestica, på norsk liten husedderkopp. Hennes kropp kan være opptil 11 mm stor og dobbelt så stor med beina iberegnet. Matilda kan bli mor til ca. 50 unger. Hun kan leve i tre år, og hvis hun er heldig kan hun bli 7–8 år gammel. Husedderkoppene liker å ha det fuktig. De bygger horisontale, matteformede nett i hjørner på kjellere, garasjer, uthus eller andre bygninger. Husedderkopp «kan invadere nett til unge edderkopper, drepe disse og bygge videre på det». Det er 50 000 ulike edderkopparter. Mange mennesker er araknofobe og spør ofte om bittet til husedderkopp er farlig, og hvordan en kan utrydde dyret. Jeg var desperat etter å få vite hvem hun er, ikke hva hun er. Mangel på andre typer fortellinger bekreftet hvor fattig kunnskapen vår er.
Vi har myter og symbolikk hvor edderkopper har blitt tillagt egenskaper som alltid stammer fra vår menneskelige sansing og persepsjon, for eksempel balanse, kreativitet, tålmodighet og nysgjerrighet. I noen kulturer kan edderkopper symbolisere angst, mørke, død og onde gjerninger. Edderkopp på latin heter aranea. Navnet stammer fra en myte om veversken Arakhne. Den romerske poeten Ovid beskriver i «Metamorfoser» skjebnen til Arakhne. Hun var et dødelig menneske og vevelærling hos gudinnen Athene. Hun var en dyktig veverske og ble kjent for sine gobeliner. Men hun var også arrogant; i teppene sine skildret hun gudene i et dårlig lys, og skrøt at hun var flinkere enn læreren Athene. Athene følte seg krenket og ødela arbeidene til sin elev i rent raseri. Arakhne ble skamfull over sin oppførsel, og i fortvilelse tok hun sitt eget liv ved å henge seg. Athene, som forsto at den dødelige kvinnen angret, ga henne livet tilbake, men forvandlet Arakhne til en edderkopp. Denne antropomorfiske fortellingen har ingen relevans for vitenskapen, og barna vil aldri lære om Arakhne på skolen. Hvis de gjorde det, ville kanskje edderkopper ha vunnet empati?
Min kjeller er et naturlig miljø for Matilda. Vil det si at kjelleren er blitt naturen?
Etter noen dager hadde jeg mange spørsmål som internett-orakelet ikke kunne svare på. Jeg ønsket å forstå hennes atferd fra en annen side enn entomologi. Jeg fant ikke metafortellinger om Tangenaria domestica, heller ikke fenomenologiske studier av denne skapningen. Et mulig forsøk på å få innsikt er å være der med henne. Å se. Jeg kan ikke høre henne, kan ikke lukte henne, og er redd for å berøre kroppen hennes. Kan bare sitte, kikke og følge med på det hun gjør, men i mine øyne gjør hun ingenting. Det føles som om jeg først og fremst møter meg selv når jeg ser på Matilda. Møter meg selv som en for stor kropp, et dyr, hvor det verbale språket jeg kommuniserer med er helt ubrukelig. To kropper på hver sin side i den samme verden, men i ulike virkeligheter. Glasset mellom oss gir en illusjon av nærhet. Jeg leser at husedderkoppen er et synantropisk dyr, dvs. at de etablerer sine liv og trives i miljøer skapt av mennesker. Hos meg levde hun i kjelleren. Ikke en kjeller som er avfuktet og brukes som Tv-stue. Denne kjelleren er en materialisert, visuell metafor for det ubehagelige. Mørk, lav under taket, fuktig, hvor glemte ting lever som i en sarkofag. Det er en annen planet, med rare, ofte mangebeinete innbyggere, hvor skjønnhet må ha helt andre idealer. Min kjeller er et naturlig miljø for Matilda. Vil det si at kjelleren er blitt naturen?
Hver dag satt Matilda samme sted i vasen. Jeg var redd hun var tørst. Derfor helte jeg av og til litt vann inn i vasen. Da visste jeg ikke at husedderkoppen kan leve uten mat og drikke i flere måneder.
Det var 18. juli. Jeg så fargeforandring på en av kokongene. Noen ganger kan hunnedderkoppen fylle kokongen med egg som ikke er befruktet. Disse kalles fantomegg. Tenk å vente på unger som aldri blir til. Matildas egg var befruktede. Jeg får aldri vite om hun er en av de beryktede hunnene som spiser sine partnere etter befruktningsakten. Hvilken kreatør har skapt denne organiske prosessen hvor du må spise andre for å overleve? Dette spørsmålet har jeg aldri vokst fra. Jeg har heller aldri vokst fra spørsmålet om hvorfor jeg spør om dette. Hvorfor oppfatter jeg denne organiske prosessen som ond?
Utålmodig ventet jeg til de hvite kokongene slapp ut små edderkoppbabyer. Jeg visste ikke hvor lang tid det tar. Det tok fire uker. Mange ganger spurte jeg meg selv: Hvorfor gjør jeg dette? Hva er poenget? Dette er barnslig! Voksne har viktigere ting å gjøre. Likevel var nysgjerrigheten sterkere enn tvilen. Det var fornemmelsen av at hvis jeg følger godt med vil jeg forstå noe, oppdage «the missing link». At alt vil falle på plass, at naturen vil åpenbare seg slik den egentlig er.
Den 26. juli ble de første spinderlings (som de heter) klekket ut. En liten gruppe samles rundt en av kokongene. Hver gang jeg kommer nærmere for å sjekke hvor mange som er klekket ut, stivner spinderlingsene til. Det tar flere minutter før enkelte begynner å bevege seg igjen. Jeg må være stille, holde pusten og fryse selv. Det kan hende at på tross av at de har fem øyne, kan ikke spinderlingsene se meg gjennom glasset. For dem er jeg en skygge, eller varm luft som berører silketrådene de balanserer på. Kanskje jeg for dem er et fenomen mine sanser ikke kjenner til. Fenomenet som gjør at det første de møter i verden er deres egen frykt. Det har alltid gjort meg trist at vi, mennesker, vekker frykt blant «ville» dyr, som om dyrene oppfatter oss som fremmede kolonisatorer. Er vi en fremmed art?
Jeg har aldri sett at Matilda kom nærmere sine barn. Det sier noe om at det finnes ulike barn–mor-relasjoner i verden. Det finnes mange uttrykksformer for omsorg og kjærlighet. Edderkopper er aktive på natta. Kanskje hun da sjekker hvordan det går med spinderlingsene?
Den 13. august sjekker jeg som vanlig vasen, tar foto, filmer. Det virker som om spinderlingsene utforsker nettet innenfor et begrenset område. Umulig å følge med hver enkelt. De går i alle retninger, hilser, eller kanskje kolliderer med hverandre. De minner meg om menneskers bevegelser i en by, sett fra fugleperspektiv. Man forstår ikke hvorfor homo sapiens er i konstant bevegelse, krysser hverandres veier. Det virker så meningsløst. Jeg lurer på hvilke krefter som kunne forårsake at de plutselig stivner?
Det er sommer, varmen reflekteres fra husets hvite vegger og det føles enda varmere. Der, i glassvasen oppstår liv, mange liv. Jeg tenker at spinderlingsene sikkert vet når og hvor de skal forlate glasshuset sitt. Kanskje Matilda vil vise veien? Jeg zoomer litt med kamera og merker noen transparente edderkoppaktige former. Plutselig slår det meg at i glasset som av og til ble truffet av solstråler måtte det være ekstremt varmt! Har jeg brent Matildas barn?!
I panikk tok jeg vasen og flyttet den til et skyggefullt skur. Matilda satt fortsatt på samme sted i vasen. Var hun ikke beveget av situasjonen? Ikke bekymret? Kanskje eksisterer ikke følelsen bekymring i hennes virkelighet?
Neste dag var Matilda borte fra glassvasen. På spindelvevtrådene flagret spinderling-skjeletter som silkeklær til tørk. Hvorfor blandet jeg meg i tingenes gang? Jeg var virkelig lei meg, fordi mine handlinger bekreftet at menneskers nysgjerrighet, selv om den er godt ment, kan drepe.
Men det viser seg at så lenge edderkopper vokser, skifter de ham, dvs. ytre hudlag. Hvis det er det som har skjedd, vandret spinderlingsene ut i verden, og det jeg så i nettet var faktisk forlatte spinderlingsklær.
