Tør man skrive om narkomani? Etterplapring er tull og tøys, en journalist er en som ikke tror på folk i utgangspunktet, en god journalist er slik, den gode samtalen er poenget. Slik har det alltid vært, de som overlever i journalistikken er som folk. Folk flest er bra folk, sier Stig Holmås. Dikter, og vi snakker.
Nei, en narkoman er en narkoman, man må kalle en spade og snakke direkte til folk. Rett og slett. Slikt som dette må poengteres på grunnplanet.
Nei, det er dermed innafor å frekventere en del miljøer, som Blåkors, Frelsesarmeen, Erlik Oslo og en del vedheng, Prindsen og greier, men det er på Plata det skjer, noe som har forflytta seg en smule til Storgata Gunerius med tilliggende herligheter, der vi fikk et dødsfall forrige søndag der en ble påkjørt av trikken og drept.
Merket fins der i rødt, 50 meter mot Nybrua på høyre side av gata, et lik lå der en periode, gata ble avstengt og et helikopter sveva over. Søndag 12. oktober. Sol, var det det, det var om ettermiddagen, man må da smi mens jernet er varmt, påpeke at et dødsfall her kunne alle forutsi, der Sprøyterommet nå er plassert.
Vel, i skrivende øyeblikk vet vi ikke hvem som døde, vi har hørt at det var en som forsøkte å springe over gata rett foran trikken og ikke klarte det.
Ok. Jon Veik trenger ikke preik. Går med fin sleik, denne litterære figuren her er nødvendig å innføre, en anti-kjendisreportasje om narkomani, sånn er det.
Javel? Det er noe med dette med mennesker man møter, om de er narkomane eller ikke blir etterhvert ikke lenger poenget. Som det ble sagt under innspillingen av Gjøkeredet, etter to uker så man ikke lenger forskjell på innlagte og skuespillere, rus og psykiatri, ikke fjernt.
Ankepunktet mot norsk narkotikapolitikk er for oss ikke legalitet eller ikke, derimot det at man egosentrerer den enkelte rusavhengige. Hva som er haram og halal i den enkelte kultur vet man jo er forskjellig. Tobakksrøyking er på vei til å bli haram i Vesten, slik var det ikke før, man røyka på buss og trikk og slikt, hos psykiateren og greier, på filmsett, restauranter, hjemme, ingen masa med det.
Vel, rus, i alle kulturer, på forskjellig måte, berserkkrigsrus, soldater i Afghanistan får amfetamin for å yte bedre og holde seg våkne, doping.
Rus freaks, dem er det en del av, hasjromantikere og slikt, karrierister, samfunnet er kjipt. Ok.
Økonomi. Svart og hvit økonomi. Hvem er det som tjener penger på dette. Hva vet vi, hva tror vi, nei, det er en greie på å snakke rolig om dette, mange mener mangt og meget om hvor narkopengene går i verden.
Vi ser ut på dette feltet og hvordan økonomi er i verden i stort, ved en lenestol ved en peis kan man finne noe som ikke er lovlig, på et kontor, ved en trikk, ved et bein, i en park, det skytes heroin.
Jeg har ikke gjort det. Men som lege har jeg punktert blodårer på andre og jeg har selv blitt tatt blodprøve av. Heroin, et opiat, min info går på at heroin ble funnet på ca 1850 som avvenningsmiddel for morfinister, som metadon i dag, prinsipielt samme stoffene, opium, fra opiumsvalmue.
Opiumskrigene, på 1800-tallet, England mot Kina, Kina forbød opium, på grunn av påviste skadelige virkninger, det ville ikke engelskmennene ha noe av. Krig!
Opium ble haram i Kina, så velta en del bygninger.
Hvorfor er det så mange narkomane i Oslo? 300 overdosedødsfall i året, det siste jeg så, dette er ekstremt høyt på verdensbasis. Årsaker? Jo, en greie er at flere injiserer heroin i Oslo enn noe annet sted i verden omtrent, ok, men hvorfor det?
Etter å ha prata med en haug med mennesker nå i løpet av endel dager, ingen nevnt, ingen glemt, er det på tide å spekulere.
Innafor og ikke innafor, halal og haram, det er en grei måte å se alt på, i visse miljøer i Norge er det innafor å skyte heroin, normer er miljøbestemt.
Så enkelt, dermed må man studere disse miljøene, hvem disse har fått påvirkninger fra.
Sverige? Ramones? Now I wanna sniff some glue! I wanna be sedated!
Pønk? Tja, mitt bilde av heroinister er som følger, etter å ha hatt praksis for narkomane i Oslo 1999, etter å ha møtt en rekke på kjøret, også folk som nå er døde, i en rekke aldre, nei, det er en personlighetstype der jeg dag 1 omtrent, første narkomane pasient, fant på «Piller, vin og sang», der heroin og piller er en type sex, orgasme, lykkesprøyte, i den dimmen, Dr. Eriks låt Det eneste jeg vil er å ha det fett, en historie fra et hospits, et rom der flere var, og en jente sa etter å ha satt seg et skudd: Ikke snakk til meg, nå har jeg det så kult!
Balladen om Metadonald, jævlig kul låt av Harald Tusberg jr., mye humor rundt dop og rehab, og man minnes Rehab-låta til Amy Winehouse.
Og husker en situasjon, der den tøffeste gutten i klassen ble overgått av en annen og døde om natta. Tøff! Det er poenget, nordmenn er tøffe! Vikinger!
Konkurranse om å være tøffest, en norsk mentalitet, med ekstremsport og greier, gammelt sjøfarende folk i all slags vær. Styggen på ryggen av OnklP og de fjerne slektningene, hau!
Føles som jeg er i hælvete! Norge!
Solidaritet! Vi er narkomane alle! Ingen går fri! Kan ikke utdefinere disse som de andre, de vi ikke er selv, de vi ikke vil kjennes ved, dette er Foucault tenkning, om de som er innafor og utafor, faen! Feil!
Godtfolk, i politikk, skryter av hvor pene og pyntelige de er og kriger mot de nede og flytter dem nå lenger øst til rennesteina i Storgata, Sprøyterommet, der vi fikk opplysning om at han som døde ikke hadde ID på seg, slik at det er all grunn til å tro vedkommende var en bruker av sprøyterommet, faen, æsj!
Munchmuseet blir flytta til Bjørvika, Østkanten forslummes.
Kolla Kolla, Nationalteatern, Sverige, født blant proletärer och gjør narkotikaaffårer, seff, så dette er et underklasseproblem. De utstøtte.
De innvidde, de heldige, de som har fått lykketallet, i konkurransen, vinnere og tapere, aha?!
Konkurransementalitet på alle nivåer i dette landet, i Vesten, uff. Gå over lik, spisse albuer og greier, komisk.
Tigerstaden, der angst og bæven er dagligdags, der pillebruk florerer, legal og illegal dop, dette er Norge.
Så kampen for et bedre samfunn, et mer inkluderende samfunn, fortsetter.
