En viktig bok
Lars Sandås har med Narkoatlas Oslo gjort et viktig stykke arbeid, som samvittighetsfullt mellom to permer har samlet den historiske utviklingen av den åpne russcenen i hovedstaden de siste 50 åra. Historien er sett og presentert i et tilbakeskuende fugleperspektiv, og er fokusert på selve forekomsten av åpne russcener i Oslo, hvilke reaksjoner disse har vakt, hvilke tiltak som er iverksatt og hvilke konsekvenser det har hatt. Perspektivet er noe begrenset og går i mindre grad inn på fortellinger om sosial bakgrunn og motivasjoner og beveggrunner blant de unge som søkte til russcenene og i enda mindre grad hvilke ringvirkninger represjonsnivået fikk for ungdomsmiljøer uten direkte tilknytning til de åpne russcenene. Boken tar ikke mål av seg til å skulle formidle den samlede omforente historien om russcenene, forfatteren sier klart fra at det er en oppgave for et større tverrfaglig kollegium, men med denne boken har han levert et lite, men viktig bidrag til denne historieskrivingen.
Gjennomlesning med et kort panel av folk med kjennskap til forskjellige perioder og scener i det beskrevne gir samstemt skussmål til forfatteren for etterrettelighet i det han presenterer som kjensgjerninger.
Sandås unngår å ta bastant side i den pågående debatten rundt forbuds- og straffepolitikken, men med sin humanistiske og faktaorienterte tilnærming er det lettere å plassere han blant kritikerne enn blant tilhengerne (av forbudet), som jo har en ganske annen tilnærming og tone.
Sandås fordømmer ingen, heller ikke den harde kjernen av «korsfarere», og framstår som en lavmælt røst for en sivilisert og opplyst debatt, uten å ty til den følelsesladete og lite saklige polemikken som drøftinger innen temaet gjerne medfører i mengder. De siste 50 årenes kontinuerlige og eskalerende konfrontasjonspolitikk mot samfunnets «problembarn» har hatt enorme menneskelige kostnader, for de forfulgte personlig og for deres venner og pårørende, og debatten blir uunngåelig farget og smaksatt av dette. Eksempelvis sliter undertegnede personlig med å skrive denne bokomtalen uten å ta av på vonde og fortvilte følelser med bakgrunn i venner og bekjentes skjebner og egne fysiske erfaringer og mentale sår. Som det refereres i boken handler regimet mot rusbrukerne om å oppnå «ønskede resultater mot uønskede mennesker», sitat Oslo politikammer 1973. Denne innstillingen har Oslo-politiet funnet overføringsverdi for også i andre sammenhenger enn de åpne russcenene, som mange flere enn undertegnede fikk erfare på 80- og 90-tallet. Digresjonen slutter her, før jeg sklir ut i et foredrag om hvordan byens myndigheter følger en langsiktig plan om å tilrettelegge byrommet eksklusivt for de rike og friske, mens fattige og syke gis «oppmuntringer» til å flytte seg eller bringe sin eksistens til opphør.
Sandås gjør klokt i å ikke ta på seg dommerhatten, det ville vært til skade for det hyllepotensialet Narkoatlas Oslo har i sin ferdige form. Denne boken bør innta en plass i bokhyllene til alle som er engasjert i dette sakskomplekset, uansett hvilke meninger og holdninger man har med seg inn.
Dette er en saklig, forkortet faktaversjon av fenomenets utvikling, myndighetens håndtering av det og til noen grad hvem som har stått opp for rusbrukernes velferd og rettigheter, i kronologisk tidslinje og med bredde i kildereferansene. Boken er for øvrig sterkt og vakkert illustrert med forfatterens egne tresnitt, i tillegg til grafiske sentrumskart som viser forflytningene i forskjellige tidsrom og statistiske kart over forskjellige utviklingstrekk av betydning.
Lars Sandås er Oslo-gutt fra Torshov, f. 1984, master i kunstfag ved Kunsthøyskolen og utstillende kunstner/illustratør. Boka er gitt ut på Stripa Forlag, med støtte fra Fritt Ord.
