På et lite mellom-symposium under øving med et lokalt band forrige dagen drodla vi litt over ny-verbet «å nave». Vi kom fram til at dagens forståelse og bruk av dette verbet er misvisende og at det trengs en korreksjon.
Å «nave» er et verb som indikerer aktiv utførelse av noe. Subjektet som «naver» gjør altså en aktiv, positiv handling som (antagelig?) skaper nav i tilværelsen.Dette er uforenlig med opplevelsen av å gå på nav og krangle for å få sine rettigheter oppfylt, som er den overveiende opplevelsen til flertallet av såkalte «navere». Substantivet «navere» er også misvisende i sin nåværende forståelse og bruk, da den implisitt påstår at (de som i dag forstås som) «navere» er drivkraft og motivasjon bak fenomentet Nav.
Dette er jo , som kjent i vide kretser, sterkt misvisende, for ikke å si tullball.
Vi kom fram til at subjektet «navere» burde forbeholdes de som er ansatte i etaten og forvalter en operativ kraft i stillings medfør. «Å nave» burde forstås som disse ansattes utøvelse av sitt operative arbeid. De som mer eller mindre ufrivillig må innfinne seg med å være objekter for operative naveres innsats må gis en annen benevnelse som avspeiler deres avmektighet i situasjonen, eksempelvis «navfe».
Det å stå fast i denne situasjonen, mer eller mindre ufrivillig, må heretter omtales som «å bli nava».
Les også: «Altfor lett å bøffe Nav». Torggatablad, 8. juli 2015
