Navnløs 2
Tekst Emma Bakkevik
kanskje kan poesiens virkemidler åpne noen kanaler så budskapet vårt trenger inn, så det når et sted langt der inne som treffer den riktige bryteren som slår på noe som ikke kan skrus av igjen, herfra går det bare en vei, du kan ikke unnslippe, når du først har sett lyset kan du ikke lukke øynene, jeg skal fortsette å male ut metaforene helt til du skjønner, man vet jo aldri hvilke bilder som vekker assosiasjonskraften i et sinn det er ulikt for hver leser men til slutt må det vel hit the spot, men det er greit at det tar tid, så lenge vi ikke gir opp så lenge vi fortsetter å prøve, det er det som teller, aldri å slutte å lete etter sannheten, den er evig, den har ikke hastverk, den venter rolig på at vi roter og går på trynet og snubler i våre egne føtter for den vet at vi har en liten magnet innebygd i oss som aldri vil slutte å lete etter motstykket altså sannheten som kun vil hvile når den er blitt gjenforent med sitt opphav, og inntil da vil den alltid være på utkikk, dette er livets store drivkraft, selv om vi ikke alltid skjønner det selv, noe i oss har hjemlengsel og leter ustanselig etter dette opprinnelige stedet hvor det hører hjemme, selv om vi bruker livet på å dempe og undertrykke denne lengselen, forsvinner det aldri, så ta meg på ordet, du bør bare først som sist begynne å høre på denne indre stemmen for den vil aldri la deg være i fred, da er det bedre å vie den litt oppmerksomhet, kanskje klarer du å tyde språket, kanskje ikke, men noe er det, svakt i begynnelsen men sterkere etterhvert som du lærer å lytte, gi den tilbake troen på seg selv så blir den sterkere og klarer bedre å kommunisere hva den trenger og ikke vær redd, det den trenger skiller seg ikke fra det du trenger, du vet det bare ikke ennå, men denne kraften, denne hjemlengselen som lever inne i deg, vil deg ikke noe vondt, du kan stole på den, faktisk er den det eneste du kan stole på så du gjør klokt i å høre etter når den vil si deg noe
