I år er det ti år siden Fukushima-ulykken i Japan. Den japanske aktivistforfatteren Sabu Kohso, som emigrerte til USA på 1980-tallet, har tilbrakt mye tid i Japan det siste tiåret for å følge solidaritetsarbeidet etter atomulykken. Resultatet er boken «Radiation and Revolution».
Tekst Emma Bakkevik Foto Wikimedia Commons
I år er det ti år siden Fukushima-ulykken i Japan. Da jordskjelv og påfølgende tsunami førte til at de store atomreaktorene smeltet i mars 2011, ble landet kastet ut i en omkalfatrende krise. Det sosiopolitiske landskapet ble uløselig knyttet til de geografiske og klimatiske forholdene. Rundt 20 000 mennesker døde, inkludert de som ofret livet i forsøket på å begrense skadeutviklingen på atomanlegget. Mange andre ble tvangsforflyttet, og den økonomiske kostnaden oversteg 200 milliarder dollar, mer enn noen annen naturkatastrofe i verdenshistorien. Den japanske aktivistforfatteren Sabu Kohso, som emigrerte til USA på 1980-tallet, har tilbrakt mye tid i Japan det siste tiåret for å følge solidaritetsarbeidet etter atomulykken. Resultatet er boken «Radiation and Revolution», der han gir en metafysisk lesing av hvordan katastrofen påvirker livet i praksis, og knytter observasjonene sammen med en kritikk av nasjonalstatens tette bånd til atomindustrien.
Boken er en samling essays skrevet over flere år, og forfatteren trekker veksler på sin oppvekst i og kjennskap til Japan, samtidig som han ser øystatens moderne historie med nye øyne etter tiden i utlandet. Den internasjonale situasjonen da atomulykken traff Japan var preget av Occupy-bevegelsen i USA og den arabiske våren i Midtøsten. Kohso mener denne konteksten påvirket hvordan den japanske befolkningen forsøkte å organisere seg i etterspillet av Fukushima; som han går inn på i boken, ble folkets håp om at en ny og mindre atomvennlig regjering ville overta, raskt slukket. I stedet ble det tydelig at nasjonalstaten og det forfatteren kaller atomkapitalismen, gikk hånd i hånd, og ville fortsette å gjøre det, uansett hvor dødelige konsekvensene måtte være.
Kohso trekker linjer tilbake til studentopprøret i Japan i 1968, og beskriver hvordan etterkrigstidens kapitalistiske utforming av samfunnet har vært en ustanselig oppbygging mot et bristepunkt, som nå eksploderer i en den ene krisen etter den andre. Dette er ikke tilfeldig, hevder Kohso, det er den globale kapitalismens uunngåelige endepunkt. Vi kan ikke lenger håpe på å verge oss mot nye kriser eller ulykker, for vi har presset planeten for hardt. Herfra og utover må vi lære oss å leve i et radioaktivt miljø, vi må akseptere forholdene som de er og gjøre det beste ut av dem. Men det krisene viser oss, er ifølge forfatteren at nasjonalstaten aldri vil kunne redde oss; den er drevet av økonomiske hensyn, og er i sitt vesen uforenelig med et verdig menneskeliv så lenge den nekter å oppgi atomkraftens finansielle og militære fordeler. Derfor må vi organisere oss selv; vi må leve som om regjeringen ikke eksisterer – fordi det er slik den behandler oss.
Den nye virkeligheten er altså aktivisme. Kohso snakker om en slags normalisering av katastrofen i dagliglivet. Krisene vil bare tilta i styrke; de har en synergisk effekt, og vi er ikke tjent med å se oss tilbake og lengte etter en fortid som er tapt. Det eneste alternativet er å tilpasse seg; ikke til en ny struktur, men til selve det strukturløse. Vi må bli tilpasningsdyktige i ordets rette forstand – kontinuerlig i stand til å takle nye, prøvende situasjoner uten å falle tilbake til et rutinebasert handlingsmønster. En økende mengde trusler tvinger oss til å ha blikket rettet fremover, ikke for å bekjempe det som kommer, men for å være beredt til å håndtere det, forstå det, inkludere det.
Kohso omtaler denne nye holdningen som «life as struggle» – en tilnærming der vi lever oss gjennom vanskelighetene ved å møte dem uten frykt, istedenfor å vike unna og vente på at noen andre skal redde oss eller rydde opp. Vi må bruke vår egen væren i verden til å endre den; vi må leve frem en forandring. Her trår boken over i det filosofiske, og peker på hvordan den mentale dimensjonen må bringes ut i det fysiske gjennom handling; vi kan legemliggjøre frigjøringskampen ved å øve oss på å være fri. Kroppen er vårt våpen, og hvordan vi bruker den er et statement for hvordan vi vil leve.
Forfatteren går enda lenger i sin radikale analyse, og sier vi må møte den radioaktive strålingen ikke som en fiende, men med omsorg og styrke. Behandle den, ikke bannlyse den, forholde oss til den, ikke fornekte den – for å kunne være lykkelige. Selv om krisen i utgangspunktet er uønsket, går det bare ut over oss selv om vi reagerer med motstand. Menneskesinnet kan ikke lage mening ut av denne kaotiske tilstanden menneskekroppen substansielt er kastet inn i, skriver Kohso, så vi har ikke noe annet valg enn å leve i den, med den. Når krisene reduserer vårt spillerom for å vise engasjement offentlig, går ikke kampen under jorden, men inn i dagliglivet. Ønsker vi oss et bedre liv enn det den globale atomkapitalismen kan tilby oss, må vi begynne med oss selv og hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Livet finnes i sosiale relasjoner.
Kohso skiller mellom verden, som er menneskeskapt, og jorden, som er naturlig. Verden er teatret der menneskelige samfunn utspiller sitt drama, mens jorden er laboratoriet som produserer og reproduserer de samme skuespillerne. Fukushima-ulykken avslørte ifølge forfatteren forskjellen på verden og jorden; den beviste at teknologiutviklingen, drevet av kravet om økonomisk vekst, utløser prosesser som er utenfor det den menneskelige bevissthet kan forstå eller kontrollere. Vi har skjøvet fra oss jorden gjennom en brutal fremmedgjøring, til vi ikke lenger kan kommunisere med den. Uten å forstå dens dynamikk, er vi ute av stand til å forholde oss til den, og forblir handlingslammet i møte med klimaendringer, pandemi eller radioaktiv stråling som ødelegger økosystemet.
For å lære jorden å kjenne på nytt, må vi bryte med den verden vi er vant til. Koronapandemien har allerede endret verden; nå trenger vi en individualisering av den kollektive kampen for å gjenoppfinne vårt forhold til jorda. Vi må glemme det nasjonalstaten stod for, sier Kohso, for å lære helt nye måter å elske folk, land og kultur på. En jord uten herskere, der vi kan være oss selv, vil kun være mulig dersom vi bryter ned statsapparatet, vår rolle som disiplinerte sivile, og gjenoppstår som jordboere. I denne nedbrytningsprosessen vil også hele konseptet om nasjonalstat oppløses, slik at vi kan utvikle et nytt og sunt forhold til jorden. Kampen er ikke over; den muterer.
Radiation and Revolution
Kohso Sabu
216 sider
Duke University Press
2020
