Tekst Tore Hauge
Tore Hauge har startet en ny serie med musikkanmeldelser for Torggata Blad. Serien kaller han Nervøse toner, og først ut er de nyeste platene til John Cale og Everything But The Girl.
EVERYTHING BUT THE GIRL
Fuse Buzzin’ Fly/Virgin/Verve EBTG 015CD
Tracey Thorn og Ben Watt er her igjen og snakker til oss. Det har gått 24 år siden forrige studio-utslipp. Kongene av følelsesladet, innadvendt snirklepop knirker frem i lyset igjen med et knippe fine sanger for nåtiden. Dette er ganske så besettende saker. Kjærlighet, lengsel og lidenskap kommer i bølger. Særlig da på Tracey sine sanger. Ben er som alltid navlebeskuende. Om tap, bortganger, misting av arbeid og forstand. Han hadde en fantastisk mellomperiode på 80-tallet med sitt monumentale soloutspill, North Marine Drive. Tracey på sin side fikk en worldwide hit med Missing på 90-tallet, som også kom i kule techno-mixer.
Den besettelsen om savnet kjærlighet, å komme til døren til den gamle elskeren og alt er forbi. Fraflyttet. All denne nydelige indiepopen fra begynnelsen av 80-tallet. Grupper som
Marine Girls, Strawberry Switchblade og bortover mot Scritti Politti og Prefab Sprout. Man kan kjenne spor av dette fortsatt. Men alle er eldre nå. I Nothing Left to Lose synger Tracey sårt om å bli kysset mens jorda forfaller. Alt er prøvet, det er ingenting å tape. Man trenger en tykkere hud. Mye tykkere. Disse vakre vokalprestasjonene er tidløse og nydelige. De har alltid vært der oppe i en galakse med medsøstre som Annie Lennox og Chrissie Hynde. Faktum er at EBTG alltid har vært en tanke mer snirklete, mye mer indie-alternativ-aktige. Fuse er en vakker plate.
Fint å møte duoen igjen på disse ti sangene. No One Knows We’re Dancing.
JOHN CALE
Mercy Double Six DS 122
John Cale er på banen igjen med ny plate. Waliseren er nå i 2023 81 år gammel og hans siste utspill Mercy er sterke saker. Dette er et langt og mørkt epos med underlige variasjoner og vakre tilløp mellom ofte dystre, men pene sanger. Han spilte i sommer med band på Loaded-festivalen på Kontraskjæret her i Oslo. Jeg har et nærmest livslangt forhold til John Cale og hans musikk. Det begynte da jeg var en ganske ung gutt. Velvet Underground. Soloplatene Desertshore, The Marble Index og The End med Nico, Bryter Layter med Nick Drake: John Cale spiller her.
Da han flyttet til New York på 60-tallet traff han John Cage. Han traff Andy Warhol. John Cale ble med i Velvet Underground. På slutten av tiåret gikk han solo og jobbet også som produsent og arrangør. En av de gruppene han engasjerte seg i var The Stooges med Iggy Pop i front og deres debut-album. Cale skulle etter hvert gi ut mange sterke plater på egenhånd. Som Fear fra 1974. Med eviggrønne Fear Is A Man’s Best Friend som åpner side 1. I gjengen som spiller på denne plata finner man bl.a. Richard Thompson fra Fairport Convention, Phil Manzanera og Brian Eno fra Roxy Music hvor begge er medprodusenter og multikunstneren Judy Nylon.
49 år senere og mannen er her igjen. Nå med Mercy. Et mørkt og variert klagende utspill. Men her er også pop-tilløp. Lystigere ganger og veier fra tid til annen. På Marilyn Monroe’s Legs er det repeterende støyloops som er driveren. Suggererende med flere lag vokal fra Cale. Mye ekko og romklang skaper en hypnotisk affære. Jeg må vri meg en del for ikke å føle slektskap med Bowies svanesang Blackstar. Det er noe av den samme dødsstemningen.
I Noise On You er det lysere. Vakkert om snøfall og vinter med fine vokalharmonier. Den gamle avdøde bandkollegaen Nico blir kreditert i Moonstruck. En fin sang her, i dette lydlandskapet som kjennetegner hele plata. Det er dvelende, drømmende. Støtvis. Not the End of The World er optimistisk, mørk og funky. Jeg har CD-utgaven og her følger det med et hefte med alle platas tekster pluss musikerpersonell.
Mercy er en lang plate, med en atmosfære som passer til alle årstider. Jeg spilte den mye i sommer, men den passer kanskje ekstra bra nå når vinteren har kommet til hovedstaden.
