Et blikk utover går fett til side. En buss, en bil, et menneske går på gata, det ser rett fremfor seg. Hva er i blikket? En presang, et menneskelig blikk! På gata går stive mennesker, som roboter, gjennom Torggata, skal på jobb, fælt.
Å se dette uendelig er det vesentlige for tida.
Massen av flyktninger, på bilder fra Midtøsten og Budapest, Wien, er vondt.
Dette er et resultat av undertrykking, fra der de kommer fra, et regime uten folk.
Å dra dette inn her, i Oslo, krever å kunne se, kunne tenke, kunne meddele denne innsikten, at Midtøsten er i dyp krise.
Stormaktene skal nå ordne opp, som politi, i en intern konflikt, som verdenssamfunnet ikke tåler.
De pusher sine problemer på oss, ved å produsere flyktninger. Hva skjer?
Sigøynere stjeler, litauere stjeler, noen smugler, og internasjonale ligaer stjeler, og hacker, uff.
Jeg ser dette, og det er synd og det er et mannssamfunn som må bort, der kvinnene er fødemaskiner og tar dermed del i undertrykkinga. Faen!
Det frie mennesket er ikke slik!
Så dette er problemet, fundamentalt sett, forbi dette som heter «slekt».