«Norges farligste»: Stig Millehaugen

Tekst Gunhild Haga

Noen mennesker har bodd i fengsel størsteparten av livet sitt. Som Stig Millehaugen. Han hadde, mens han levde, stempelet «Norges farligste mann».

Jeg følger ikke spesielt mye med på krim, og hadde ikke hørt om Stig Millehaugen før han ble mistenkt for å ha drept Metkel Betew vinteren 2025. Da var det et eller annet ved ham som vekket min nysgjerrighet. Jeg tror det var følelsen av at han ikke hadde noe slemt ansikt, samtidig som han ble kalt landets farligste. 29. januar i år begikk han dessuten selvmord i fengselet. Uansett hvor han måtte befinne seg på farlighetsskalaen i levende live, så var han et menneske som til slutt tok sitt eget liv. Jeg fattet interesse for hans indre, og kjøpte selvbiografien hans da jeg oppdaget den på Mammutsalget.

Det første jeg bet meg merke i da jeg begynte å lese, var at han ikke hadde hatt en traumatisk barndom. Han vokste opp i en alminnelig middelklassefamilie med arbeidende foreldre og to eldre søsken. Det neste jeg la merke til, var at han drev særdeles lite med rus, og at det var få og ingen beskrivelser av hans sivile liv i boken. Hvis han hadde en kjæreste, dukket de opp nærmest i en bisetning. Når det er sagt, så hadde han jo også bare korte perioder av levd liv utenfor fengselet. Hans lengste strekk utenfor murene etter fylte 19 år, var da han som 31–32-åring var på rømmen i åtte måneder i 2000–2001, og oppholdt seg i Danmark og Spania.

Boken er først og fremst en beretning om kriminelle handlinger, både de han faktisk begikk, og de han ikke begikk. Følelser er det lite av i fortellingen hans, men jeg blir sterkt berørt når han beskriver hvordan han hulket i morens fang, da han som 19-åring fikk besøk av foreldrene etter å ha sittet flere måneder i varetekt med brev- og besøkelsesforbud, mistenkt for å ha drept en perifer bekjent, noe han nektet for og også ble frikjent for året etter. Jeg tror den traumatiseringen ble et vendepunkt for ham i negativ retning.

Millehaugen forteller at han hadde gledet seg til militærtjenesten hele ungdomstiden, men at han selvsagt ikke ble innkalt siden han allerede satt i fengsel. Han hadde imidlertid lest en bok om marinejegere, og hadde bestemt seg for at det var det han ville bli. Derfor skrev han et brev til Forsvaret og argumenterte for at han burde få en sjanse, han viste til at han var ung, og at det mest alvorlige forholdet han var dømt for, nemlig drapet, ville bli henlagt. Forsvaret svarte aldri på brevet hans. Millehaugen mener det kunne ha fått ham over på samfunnets rette side dersom han hadde blitt benådet og fått sin sjanse til en militær karriere. Det tror jeg ham virkelig på. Videre tror jeg ham på at når man behandles som en farlig jævel, da kan man til slutt bli mannevond.

Enkelte avhør begynte på formiddagen og gikk gjennom hele natta og frem til formiddag neste dag. Tjuefire timer i strekk, bare avbrutt av rundstykker og drikkevarer.

Nå høres jeg kanskje ut som en som forherliger Millehaugen og hans kriminelle karriere. Det er ikke min mening! Han gjorde svært mye galt, han var en notorisk kriminell allerede fra ungdomsalder, og han måtte selvsagt ta ansvar for sine handlinger! Min mening er at politiet gjorde saken verre ved å drive dårlig etterforskning, stille få kritiske spørsmål og raskt legge skylden på ham, også for ting han ikke hadde gjort. Jeg tenker særlig på det vennedrapet han ble mistenkt for som 19-åring. Her beskriver Millehaugen avhørsmetodene:
«Enkelte avhør begynte på formiddagen og gikk gjennom hele natta og frem til formiddag neste dag. Tjuefire timer i strekk, bare avbrutt av rundstykker og drikkevarer. Jeg ble helt rar i hodet og sa etter hvert en masse som ikke var sant. Enkelte dager våknet jeg opp på cella og trodde at jeg hadde gjort alt det de sa.»

Boken blir utover i livshistorien hans mer og mer full av detaljer om gangen i diverse bankran og planleggingen av et drap. Det er mye å følge med på, og man skal ha en god konsentrasjonsevne for å ikke dette av lasset. Men det er åpenbart gjennom disse detaljene at han i boken forteller sannheten, og at den ikke stemmer helt overens med konklusjonene i rettssalen. Men, som de sa i barnehagen da jeg var liten: «Den som er med på leken må også tåle å smake steken.» Man risikerer selvsagt å bli dømt for mer enn man har gjort så lenge man velger å være hardbarket kriminell. Og selv om Millehaugen ikke var alene om å drepe Mohammed Javed, så var det han som sa ja til drapsoppdraget, og han som skjøt.

Og jeg velger å tro at det var han som skjøt Betew også. Kanskje som en hevn mot samfunnet fra en gammel og ringeaktet fengselsfugl? Han var svært fortvilet over forvaringssystemet, og beskriver det i boken som et uforutsigbart regime med fravær av rettssikkerhet. Uansett hvor mye en forvaringsdømt samarbeider og jobber med å endre seg selv, så har det sjelden noe som helst betydning i praksis. Det er som et rigget regime med multiple-choice-alternativer, der intet alternativ er det riktige. Millehaugens bok både begynner og slutter med dype selvmordstanker.

Hans beste poeng, som jeg er hjertens enig i, er at når vi først har å gjøre med mannlige testosterombomber, så er det ofte tilfeldigheter i tid og rom som gjør om de ender opp som kriminelle, krigshelter eller forretningsmenn. Når ordensmakten opptrer hjerteløst tilbake mot en kriminell, får man en eskalerende spiral av ondskap og ugjerninger. Det er heller ikke billig å holde folk fengslet, og Millehaugen bodde i fengsel nesten 2/3 av sitt knappe 57 år lange liv. Samfunnet kunne ha brukt disse pengene på mer konstruktive måter hvis man hadde klart å få ham ut av det kriminelle sporet så tidlig som mulig. Det vil aldri lykkes med alle, men absolutt med noen. Millehaugen var både intelligent og psykisk sterk. Det er grunn til å anta at han hadde vært blant disse noen.