Om å besøke et museum i tolvte time

Foto og tekst Hege Vadstein og Paul Brady

En flaske med urin fra en Amazon-arbeider, togtabeller over privatiseringstiltak og en notisblokk med liste over suspekt og nyliberalistisk oppførsel er blant gjenstandene som er stilt ut på Londons mest interessante museum.

På Lewisham shoppingsenter blir vi stoppet av en TV-selger som spør oss om hva som har trukket oss til slike usentrale strøk. Han har lagt merke til at vi snakker norsk og kan fortelle at han selv har besøkt Norge, nærmere bestemt Sunndalsøra. Da vi svarer at vi har dratt til London i ens ærend for å besøke Museum of Neoliberalism, stirrer han vantro på oss før han bryter ut i latter.

Det var selvsagt bare en spøk? Neida, svarer vi, så han gjentar destinasjonen til en fjernkontroll som raskt henter opp et youtube-klipp om museet på en av TV-skjermene. Da ler han enda høyere og utbryter at dette museet vil han også selv gjerne besøke etter hvert.

Vi møter en fin introduksjon til nyliberalismens herjinger.


Vi håper at han ikke venter for lenge, for som de ivrige leserne av nyhetsbrevene fra spellingmistakescostlives.com vi er, har vi fått med oss den sørgelige nyheten om at det legendariske museet som Darren Cullen har bygd opp sammen med Gavin Grindon, må flytte ut av sine lokaler rett etter sommeren.


Etter å ha bedrevet litt dérive i nærområdene fram til klokkeslettet vi har booket oss adgang til, entrer vi det ultra-kompakte museet, som gjennom foto-collager, automatiske tablåer, crime-maps, matriseprinterutskrifter, infographics og mye, mye mer formidler kunnskap om nyliberalismen og dens konsekvenser på eksemplarisk presist og satirisk vis.


Selve museet er unnagjort på omtrent fem steg (og kanskje 45 minutter eller mer hvis man fordyper seg i detaljene), og innafor venter museumsbutikken. For de som kjenner til spellingmistakescostlives.com sin nettbutikk, kommer det neppe som en overraskelse at dette er en særdeles velfylt museumsbutikk – eller snarere info shop, som den kanskje bærer mer et preg av. For undertegnede har det over et par års tid bygd seg opp et nærmest ukontrollerbart behov for å anskaffe mest mulig av de utrolig kule tingene som stadig springer ut fra Cullens enormt produktive hånd og idérike sinn. Konsumskammen slår ned i oss og det føles nesten litt lindrende å maskere den umettelige må-bare-ha-trangen under dekke av at det er for å støtte dette forbilledlige prosjektet at vi dynger disken ned med en svær bunke med postkort, t-skjorter, pins, buttons, klistremerker, bøker, prints, pamfletter m.m.

Alt du ikke visste at du egentlig trengte

Innenfor disken til museumsbutikken ligger et temmelig kaotisk kontor- og lagerlokale. En fyr som er til forveksling lik kunstneren og aktivisten som bl.a. står bak det sagnomsuste Hell Bus-prosjektet, er akkurat ferdig med å bære inn og stable en rekke pappesker som er tydelig tunge av bøker. – Unnskyld, jobber du her? roper den ene av oss for å få kontakt med den museumsansatte. Cullen er lett å komme i prat med, og mens han taster inn priser og stapper fangsten vår i papirposer og konvolutter, forteller han entusiastisk at vi er de første som får kjøpe den nyankomne boka hans om Hell Bus-prosjektet – et prosjekt vi har et intenst ønske om å få stilt ut i oljenasjonen Norge.

Tiden går fort og temaene blir mange i løpet av praten, og vi er innom både norske, engelske og tyske forhold når det gjelder subvertising (nøkkeltyper og lovgiving), Palestina og ytringsfrihet (Cullens deltakelse ved fjorårets Werbepause i Berlin), klima og rikingenes krakilske bunkersbygging. (Men hva skal de gjøre når systemene ligger brakk og de ikke kan trekke kortet? Eller, som Cullen påpeker, de vil aldri nå fram til bunkersene fordi de kommer til å sitte fast i trafikken i L.A.)


Med et høyt aktivitetsnivå følger gjerne et stort tilfang av snodige opplevelser. Da samtalen kretser rundt erfaringer fra subvertising, forteller Cullen om hvordan en av hans anti-militære plakat-aksjoner fikk såpass mye positiv omtale at det britiske militærmuseet ønsket å kjøpe plakaten og forhørte seg om pris. En stund var han usikker på hva han skulle svare – det hadde jo vært fint å endelig kunne tjene noen pund, men han konkluderte med at prisen burde ligge på 1300 pund hvilket var det samme beløpet han hadde betalt for å trykke plakatene. På denne måten fikk han på sett og vis det britiske forsvaret til å bekoste hans kritikk av det.

Også situasjonisme og punk er et av temaene vi svinger innom. Cullen ser hvordan punken også har blitt omfavnet av kapitalistismens klamme grep. Selv om mange anser Sex Pistols for å være punk-pionerer, betrakter han det mer som et slags tidlig boy band, og humrer når han forteller om hvordan bandet nå figurerer som dekor på et bankkort. Videre legger han til at begrepet «punk» nylig ble forsøkt kjøpt rettighetene til av bryggeriet Punk – et foretak Cullen har lite til overs for idet de behandler arbeiderne sine elendig og dessuten samhandler med Israel. Det blir neppe noe mer Punk IPA på undertegnede etter denne leksjonen.

Cullen blir med oss ut for litt avfotografering for reportasjen, og vi spør ham om hva som vil skje videre. Framtiden til museet ser heldigvis ikke så mørk ut som tidligere varslet. Han har et lokale i sikte slik at han kanskje kan få museet åpnet på nytt innen årsskiftet. Vi har antatt at det er gentrifisering og stigende husleie som tvinger ham ut av lokalene etter 5 års drift. Men selv om gentrifisering spiller en rolle her, er årsaken enda mer perfekt ironisk: Bygården skal rives slik at det kan bygges luksusleiligheter der – et faktum som kompletteres ytterligere ved at det rett før disse planene kom på bordet, ble opprettet en matstasjon i lokalet ved siden av museet. Det flotte fasadeskiltet med museumslogoen – et jordklodeikon med varemerkebeskyttelses-R – skal i beste nidvise-ånd få lov til å bli hengende to the bitter end, som et monument over nyliberalismens ødeleggende krefter.

Vi oppfordrer alle til å kjenne sin besøkelsestid og ta turen innom museet hvis de har veiene forbi eller til London. Og husk å få med deg «Shut up and stick to football» på The Bomb Factory.
Eller: støtt prosjektet ved å handle i nettbutikken, eller doner støttebeløp for den gode sak.


Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: