Å få en person inn i sin nærhet som virker gal, psykotisk, er et studium verdt. Pløsete, selvhenførende, sikker i sin sak på at alle er mot han, sitter han for seg selv med en øl på pub og betrakter det onde.
Opplevelsen av dette er eklatant bevisst, sånn er det bare, dette er magisk for vedkommende, man får en smule sikkerhet ved at alle er idioter. Umulige å snakke med.
Så en schizofren er ikke gråtkvalt.
Å nå inn til han er problemet, og det krever ikke mer enn et blikk. Et øyeblikks kontakt, jeg husker en del hendelser i så måte, og man kan alminneliggjøre dette, det dreier seg alltid om å nå en persons oppmerksomhet, blidt.
Avflatet bevissthet føles sterkt hos personen, noe brydd også alltid, i min hukommelse er en smerte over dette da jeg jobbet en periode på Dikemark, mange opplevdes som de rene troll.
Flyktige hentydninger, som de er sikre på, bråkete henvendelser, paranoia, sjalusiparanoia, i flyktige blikk, drepen er dette for menneskelighet.
Man kan ta dette som det kommer, sjalusiparanoia har jeg vært utsatt for, herfra og derfra, fra mannfolk, i dette kan jeg begynne, hva er greia?
Mannen er sammen med en dame, forholdet holder ham sammen. Greit, på en måte, dette objekt for tilfredsstillelse er ikke bare en kjæreste, like mye og mer en støtte.
En schizofren kunne si Jeg kunne myrde med kaldt blod.
Man ser formelig kniven i munnen på han, som Jack Nicholson i The Shining, film, det dreier seg om å forvente en reaksjon på dette, man bekrefter hele tiden at man er gal.
Tann for tann, en schizofren er hevner.
En eller annen hendelse har utløst dette, som Hitler, som ble antisemitt ut fra at han så en jøde på gata og begynte å lure på Er han der egentlig tysk?
Fant ut at nei, det er han ikke, lojaliteten er til jødene og ikke annet, selv om man taler tysk.
Paranoid, da begynte Hitler å se jøder overalt i høye stillinger i samfunnet, statsapparatet, media, det sosialdemokratiske parti.
Ting hang sammen.
Å ikke bli forstått, å ikke kunne tenke, er utgangspunktet, vi trapper dermed opp til folk med et vennlig sinn i utgangspunktet som har gjennomskuet påstanden om at verden er god.
Det er den ikke. Poenget er hva man gjør med dette.
Lysten til å utrydde alle som ikke vil snakke med en, er forståelig, som følelse, ikke som handling. Sinnet!
Så trygt å ha noen å hate! En rocketekst, er det ikke deilig å ha noen å hate? Dem som har skylda for alt, Michael Krohn med Raga Rockers, det er i dette øyeblikk bevisst at her er politisk handling også helt nødvendig. Man har aldri absolutte fiender, schizofrene har en rekke fiendebilder.
Det er skrekkelig. Flere samtaler har jeg hatt med slike mennesker, det er ille at det er sånn, snakk om at pakistanere ikke er ekte norske borgere og så videre, da er verden forklarlig.
Så dermed kan schizofrene fungere i samfunn.!
Et viktig punkt, i en normalitetsdebatt, dersom man hele tiden får bekreftet sine meninger om utlendinger, fungerer man på et vis.
I Polen skal man nå hate tyskere og russere og kommunister og jøder, for en meget stor del.
Folk snakker slik seg imellom hele tiden, han er jøde og kommunist! Alment bifall, da er han ikke menneske, etter dette miljøets oppfatning.
Dette er paranoid. Hvorfor har det blitt slik?
Nei. Møte med det absurde, som jeg tidlig skjønte, rasismen, falske meninger om menneskeheten, dette er ikke rart, det er og blir feil, absurd, trå inn i dette varsomt da, hos det psykotiske menneske.
Fellen er her å bare snakke om det, kalle seg ”antirasist” og greier, som det eneste, det menneskelige må nås på et eller annet punkt.
Hva da, været og vanlig small talk, men så er det folk som ikke vil snakke, og endog kan si ”Hvorfor snakker du til meg?” på pub og slikt, på flyplass, det ekte menneske kan kontakte hvem som helst, i overbevisningens fryd om at det er kontakt.
Jeg vet noe her om fordommer, om hat som folk har, om det å kunne snakke over forsvarsgrenser, i kunst, musikk, spontane replikker, overbygge forsvar, for å si det på den måten, en følelse.
Følelsen av å være baktalt, omtalt, for svingende, jeg ser i syningom et stivt blikk, fra et medmenneske, og tvinges inn i min hule, jeg skjuler meg, fra fjernsyn, fra alt, for jeg vet at jeg blir sett på, tingliggjort, det hindrer samtalen, kommunikasjonen.
Jeg føler denne vemmelsen og har som bakgrunn en periode der jeg trakk meg inn i et skall, som en skilpadde, snegle, pinnsvin, reiste bust, mot motstand, trakassering, en ubehøvlet tale et sted, uff, det er nitrist å måtte erkjenne dette, at jeg var en av dem, gal.
Lukke seg inn i et skall når man får motstand. Kraftig.
At det var? Strategier der man blir forsøkt sett ned på, bifalt, gjort til en ting, miljøet rundt er ikke godt, man har ikke tillit, kredd, man havner i en intethet, blir molefonken, vurderer å gå.
Uten tillit er intet mulig.
Da må man skape denne tilliten, bli til.
Vesentlig å få sagt dette, for å unngå avvergereaksjoner, det er noe som ikke stemmer, i kommunikasjonen, en ømhet kommer.
Schizofreni, galskap, det dreier seg om en type ikke-ekte væren, der man ikke er for seg selv, men som andre, man finner identifiseringspersoner, guruer, og jeg skjønner en masse hermed, idoliseringen av samfunn, avgudsdyrkerier, som veivisere.
Men man må komme til seg selv.
