«Kjærlighet» er et ord som det ikke er vanlig å bruke når vi snakker om byen og bykulturen som fenomen. Det å si at en nærer kjærlighet til andre, eller at vi er glad i dem, er nærmest sett på som et svakhetstegn. Og dersom vi skal beskrive hvordan vi lever og søker kontakt i et urbant samfunn, er ordet «kjærlighet» et ord som kommer langt ned på lista.
Tekst og tegning Sven Lindbäck
Dersom vi skal beskrive hvordan vi samhandler og opptrer sammen med andre, blir kjærlighet derfor ofte erstattet av mer nøytrale og mer sosiologiske begreper som ”empati”, ”innlevelse”, ”gjensidig forståelse”, ”gode relasjoner”, ”mentalisering” og tilsvarende ord. Men disse begrepene beskriver bare deler eller egenskaper ved det store ordet, det store ordet ”kjærlighet”. Dessuten uttrykker ordene en åndelig fattigdom og instrumentalistisk reduksjon. Vi må derfor ta tilbake ordet ”kjærlighet” og gjøre det vår måte være mennesker i byen på.
Kjærlighet er et ord som, bedre enn noe annet ord egentlig, beskriver det å ha gode følelser for andre mennesker. Det dreier seg om ha ømhet for og samhørighet med menneskene rundt seg og klare skape en positiv gjenklang av disse følelsene hos de samme menneskene (Den amerikanske psykologen Robert Sternberg beskriver dette som kjærlighetens tredeling; Passion (å ha ømhet for en annen), Intimiacy (nærhet og samhørighet) og Commitment (involvering). Dette er, tror jeg, den beste definisjonen av det store begrepet kjærlighet. Og trekløveret nærhet, involvering og ømhet er essensen i kjærlighetens fenomenologi. Det er selve virkestoffet i erkjennelsen av verden som et godt sted å være.
Kjærligheten som fenomenologisk metode, er framgangsmåten som du kan benytte for å fylle bevisstheten med ømhet, nærhet og involvering i møtet både med kjente og ukjente mennesker. Mennesker som du møter på gaten på vei til, folk som sitter i trappeoppganger og ruser seg, mennesker som jobber i butikker og barn som går til skolen. Dette vil jo naturligvis være en annen ømhet enn den ømheten du føler for nære venner, familie og egne barn, men er likevel av samme virkestoff, men på lavere nivå. Det er en sensibilitet for andres opplevelse, og en ømhet for de utfordringene børsmegleren, uteliggeren, pensjonisten byråkraten og skolebarnet og unge står i, og ens egen evne til å speile disse følelsene slik at andre mennesker ikke føler seg alene.
Kjærlighet definert på denne måten er ganske lik det som katolikkene kaller ”agape”, som står i motsetning til den fysiske tiltrekkingen mellom mennesker ”eros”. Agape er Guds kjærlighet til menneskene og menneskenes kjærlighet til Gud. Eros er forelskelse, tiltrekning og ekstase. Agape, eller den store kjærligheten er også en helt ubegrenset kraft, det er jo antakelig ubegrenset mange du kan være glad i, og i motsetning til ”eros” innebærer ikke denne kjærligheten samme heftige negative følelser som fortvilelse, sykelig sjalusi og kjærlighetssorg.
Du kan oppleve savn fordi den du er glad i har flyttet langt av sted, du kan oppleve sorg dersom en du er glad i dør, du kan oppleve smerte eller sinne hvis en du føler kjærlighet for svikter deg og du kan jo oppleve sjalusi hvis din beste venn velger noen andre. Men styrken i de negative emosjonene knyttet til den store kjærligheten er oftest svakere, og de negative følelsene er derfor lettere å håndtere. Eros er knyttet til et ”jeg” som har alle disse følelsene, men kjærlighet er mer knyttet til ordene ”vi” eller ”oss”.
I bykulturen kan denne ubegrensede kjærligheten (agape) være vår fenomenologiske forståelseshorisont, eller de tankemessige og følelsesmessige brillene som du ser på dem du møter blikket til i løpet av en dag. Dette vil jo stort sett være ukjente mennesker som du verken har en følelsesmessig eller fysisk tilknytning til. Det dreier seg om å se på andre mennesker med varme følelser, med ærefrykt, respekt og interesse. Det betyr at du forsøker å se bak den atferden de du møter har, forsøker å se mennesket bak fasaden, mennesket med alle gleder, sorger, uro, forventninger, drømmer og engstelser. Slik kan du få kontakt både med deg selv, andre mennesker og, tilslutt, få kontakt meg byens organiske mening.
Kjærligheten er denne magiske kraften som skaper kontakt med andre menneskers indre liv. Kraften i kjærligheten skaper en felles forestilling om et kollektivt fellesskap, om felles rytme og følelsesmessig samklang.
Kjærlighet er med andre ord den faktoren som kan skape gjensidig kontakt, og samtidig gi en form for følelsesmessig tilknytning som er nødvendig for å få til et positivt samspill med enkeltmennesker og kontakt med byens sjel.
La derfor sommeren 2020 være kjærlighetens sommer i Oslo!
