Om kropp og sex og sånn

Et brev man kan være nødt til å skrive i 2024...

Hvis de kroppslige behovene forsømmes når man er liten, kan man risikere å strande på småbarnsstadiet. Hvordan vil dette arte seg hvis overfortolkende terapeuter setter i gang en omvendt konverteringsterapi?

Tekst Klara Freidig

Kjære …
Takk for praten vår hin dagen. Det går rævva med meg og min reservemor for tiden, men det er noe annet jeg ville skrive til deg om: Jeg føler at du noen ganger har antydet at du tror jeg kan være lesbisk, men jeg er ikke det. Du må selvsagt tro hva du vil, men jeg har så skjør selvfølelse at hver gang noen antyder den «løsningen» på gåten MEG, så går jeg den samme runden igjen og igjen på hvem jeg er, og grubler sånn «Er det hen som har rett?» og «Kjenner hen meg bedre enn jeg selv gjør?»

Frem til jeg var 20, altså frem til jeg ble psykisk syk for alvor og lengselen etter den morsomsorgen som min biologiske mor aldri ga meg ble for stor, så var jeg forelsket i intet mindre enn 35 gutter. I friminuttene på småskolen løp jeg etter gutter og kysset dem, og hadde lister hjemme over hvem jeg hadde kysset hvor mange ganger. Jeg tror ærlig talt ikke at en småjente som oppfører seg slik har en underliggende, skjult lesbisk legning, og legning er etter min mening noe vi er født med, ikke noe vi skaper oss.

Jeg har imidlertid vært svært forvirret etter at min psykiater allerede i 2012 uttalte at hun trodde jeg hadde vært seksuelt tiltrukket av den psykologen jeg hadde 2008–2010, som dumpet meg brått, og hvis avvisning nesten kostet meg livet. Ettersom psykiateren som reddet meg fra elendigheten ble min «Gud» i 12 år, trodde jeg mer på henne enn på min egen magefølelse, selv om jeg ikke klarte å få det til å stemme. Jeg kjente jo ingen verdens ting lenger ned i kroppen min enn navlen. Og nå nylig, våren 2023, gjentok psykiateren dette om meg og seksuell tiltrekking, men da med et annet kvinnelig navn på listen… Nå protesterte jeg heftig, og denne krenkelsen som jeg manglet bevis for å avkrefte, var også en medvirkende årsak til at jeg avsluttet terapien endelig i september 2023.

Først i oktober 2023 våget jeg å sette ord på disse tingene overfor en håndfull nære mennesker, og da fikk jeg helt andre tolkninger tilbake. Det har vært en sann befrielse for meg, en slags ny gjenfødelse! Ikke siden 20-årene har jeg følt meg så feminin og heterofil som nå, fordi jeg har blitt kraftig støttet på at det er det jeg er, og fordi jeg har forlatt den terapeuten som forkludret min opprinnelige selvforståelse noe så inn i hampen. Når jeg går i byen nå, så kan jeg føle at jeg virkelig er verdt et øyekast fra gutta boys, selv om jeg ikke føler noen romling i eggstokkene (et fint uttrykk jeg for øvrig lærte av min kontaktsykepleier på post X på sykehus Y for mange år siden).

Min reservemors mening er at jeg har stengt av seksualiteten min som en beskyttelsesmekanisme, og at det skal jeg være glad for, for hvis ikke hadde livet mitt vært et mareritt. (Da hun sa det, fikk jeg øyeblikkelig opp i hodet et bilde av mine seks imaginære barn, spredt utover landet i hvert sitt fosterhjem, huff og huff!) Ordene hennes gir så ufattelig mye mening! Når jeg har ligget inntil henne på sofaen (med alle klær på, for all del, noe annet ville vært utenkelig, men jeg må bare presisere det, siden kulturen vår er så seksualisert), så har hun konstatert at kroppen min er helt vissen, at jeg ikke har noen kontakt med den. Det er vel dette jeg har prøvd å formidle til psykiatrien i over 20 år, men den tar seg jo ikke av kroppen, bare sjelen. Hvis man er ødelagt i kroppen også, så er man egentlig sjanseløs.

Jeg prøvde meg jo i psykomotorisk behandling, men fysioterapeuten avviste meg etter første time. Hun sa at jeg forsvant mentalt, og at hun ikke hadde faglig kompetanse til å håndtere det. Du må ikke tro jeg fikk noe annet tilbud. Nei, jeg ble skrotet fordi jeg dissosierte!

Små menneskebarn har behov for fysisk nærhet, og det er klart at det setter sine spor når man ikke får det. Det betyr ikke at man egentlig har en avvikende seksuell legning, eller at en avvikende seksuell legning kan utvikles pga. det.

Etter min mening er samfunnet vårt på fullstendig ville veier i det nye synet på at seksualitet er noe vi velger i ferskvaredisken på Rema, og vi ser jo også resultatene av denne villfarelsen i hordene av ungdommer som nå lider av kjønnsdysfori. Sannelig er det også mange av dem som angrer når de først har byttet kjønn. Jeg håper inderlig for deres egen del at grublingen og usikkerheten deres har kommet innenfra. Hvis det er andre mennesker som har fått dem til å tvile på at de er heterofile, slik jeg opplevde, så er det jo like ille som konverteringsterapi for homofile, som nå er forbudt ved lov. Det er helt vanlig at ungdom er forvirret og i opprør, både på den ene og den andre måten. Alle homofile mennesker jeg har møtt, sier at de visste det fra de var bittesmå. Jeg tenker derfor at hvis man plutselig tror at man er noe annet enn man har trodd frem til det øyeblikket den tanken dukker opp, så er det grunn til å være skeptisk.

Fordi samfunnet er så ekstremt seksualisert, så tror kanskje ungdommene selv at følelser overfor en av samme kjønn må være et uttrykk for seksuell legning. Men kropp er ikke det samme som sex. Det er kanskje glidende overganger, men det er definitivt mye som ikke er sex. Reservemoren min pleide å fortelle at på 70-tallet var det helt vanlig for to kvinner i Norge å gå arm i arm. Da hun kom tilbake etter 8 år i utlandet, var det blitt helt bannlyst.

Selv besøkte jeg en polsk brevvenninne i 1999. Lillesøsteren hennes var da 16, og gikk arm i arm med en jevngammel venninne. Jeg ble så sjokkert at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og lurte i min uvitenhet på om disse to jentene åpenlyst fremviste sine lesbiske legninger i et katolsk og konservativt østblokkland, og det attpåtil før tusenårsskiftet. Så fastlåst kan man være i sin egen kulturs tåkedis. Lillesøsteren er for lengst gift og har barn. Hun var bare en helt vanlig polsk jente som ga et helt legitimt uttrykk for sunn tilknytning til sin gode venninne. Det er her i Norge at vi har fått et helt forskrudd forhold til kropp, og at alt derfor tolkes som seksualitet.

Hvis de kroppslige behovene forsømmes når man er liten, så er det altså mulig å bli så ødelagt at man strander på småbarnsstadiet og bevisst eller ubevisst stenger av sin voksne seksualitet. Den dagen jeg våkner, den dagen vil jeg ikke ha noen problemer med å finne en mann. Men når det skjer, og om noensinne, det gjenstår å se. I mellomtiden gjelder det å se positivt på situasjonen: Barna som jeg ikke har kunnet lage slipper å vokse opp i en skrekkelig verden!

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: