Under the ruins, the beach!

Om oversettelse og visualisering

Som oversettere av sakprosa lærer vi mye rart – men det vi blir eksperter på, er visualisering.

Tekst Emma Bakkevik Illustrasjon Ruben Støle Brady

I løpet av de siste årene er en retning innen psykologien, såkalt ”positiv psykologi”, blitt umåtelig populær. Tilhengere av denne retningen mener at det blir lettere å behandle psykiske lidelser dersom man fokuserer på å bli bedre, fremfor å legge for mye vekt på patologien. Men positiv psykologi er ikke bare forbeholdt høyutdannede spesialister; mannen i gata har også fattet interesse for konseptet – dette er nemlig nyttig for ”vanlige” mennesker også. I tråd med den moteriktige DIY-holdningen(1) , viser det seg at du hele tiden har holdt nøkkelen til å bli lykkelig i din egen hånd, eller, rettere sagt, i ditt eget hode.

Teorien er at man kan ta mentale grep for å bli et lykkeligere menneske, ved å trene seg opp til å tenke mer positivt. Ikke minst kan en slik positiv tankegang også få fysiske konsekvenser; ved å være åpen for at kroppen kan bli frisk, øker sjansene for at dette skjer. Poenget er: it’s all in your mind. Hjernen din er mektigere enn du tror. Og i likhet med andre begrep som også har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, slik som nevroplastisitet, handler altså positiv psykologi om hjernens hittil uoppdagede potensial.
Man kan nok neppe løse alle mentale lidelser ved å tenke positivt, på samme måte som det antageligvis blir litt for knapt å si at hvem som helst kan ”tenke seg lykkelig”. Men det er et svært interessant tema, og særlig er en av hjørnesteinene i positiv psykologi, nemlig visualisering, verdt å ta en nærmere kikk på. En av måtene man (visstnok) kan bli et lykkeligere menneske på, er ved å forestille seg at man gjør ting man er dårlig til eller synes er ubehagelig, som å gå opp til muntlig eksamen eller prestere i en idrett.

Gjennom å se for seg eller visualisere at man gjør noe, skapes nye nerveforbindelser i hjernen, som kan trenes opp slik at de husker hvordan det skal gjøres til neste gang. Med andre ord kan du bli flinkere til omtrent hva som helst, ved bare å øve inne i hodet ditt – det kan være mens du sitter på bussen eller mens du står i kø, det spiller ingen rolle. Poenget er at du klarer å forestille deg hvordan noe skal foregå. Det er i grunnen ganske likt dagdrømming, men kanskje med et litt mer spesifikt formål. Og det er tydeligvis en måte å styrke selvtilliten din på, som igjen øker sjansen for å bli lykkelig. Voilà.

Det artigste med visualisering, er at vi benytter oss av det hele tiden. Nylig er det blitt et veldig moteriktig fenomen, men hvis du tenker deg om, er det jo noe vi alltid har brukt. Det er faktisk slik vi fungerer. Vi visualiserer konstant; det er jo selve grunnlaget for det vi kaller betydning; at et ord for deg ikke betyr det samme for meg. Sagt på en annen måte: når vi skriver og snakker, bruker vi kun ordene for å beskrive det vi visualiserer. Likevel går det jo an å visualisere mer – vi kan bruke visualiseringen som et aktivt verktøy, til å trene hjernen vår til å hente frem mer av sin uoppdagede kraft. Hjernen er som en hund; den venter tillitsfullt på at du skal leke med den.

Visualisering er en del av oss, enten vi er klar over det eller ikke. Men noen visualiserer mer enn andre. Vi som oversetter er jo helt avhengige av det! Å oversette ord for ord er ikke akkurat det mest krevende, det kunne en datamaskin fint utført. Grunnen til at folk betaler oss for å gjøre denne jobben, fremfor å bare ta i bruk et oversetterprogram, ligger mellom linjene – bokstavelig talt. Det handler om kultur, om ord og uttrykk som har en annen betydning enn det helt åpenbare. Det er meningen bak denne sammensetningen av bokstaver vi skal frem til – hva vil forfatteren egentlig si med dette? Deri ligger grunnen til at oversettelse ikke er å oversette – det er å gjendikte. Man må forstå hva som skal frem, og gjendikte det på sitt eget språk. Her kommer visualiseringen inn i bildet. Jeg kan se på en setning, og forstå den helt fint, men likevel tenke at den er vrien å oversette til en god norsk setning. Så kikker jeg opp, ut av vinduet eller hva det måtte være som møter meg over dataskjermen, og hører setningen på nytt inne i hodet mitt. Da er det jeg ser det forfatteren sier. Jeg får et mentalt bilde av hva betydningen i setningen er, og med det utgangspunktet er det noe som faller på plass. Og vips, så deiser en setning på mitt språk ned i hodet på meg; en setning som lyder helt norsk, og som er det tilsvarende av det originalteksten sa.

Når du leser en tekst, oppfatter du kjapt om den ”høres” riktig ut eller ikke. Men det er ikke sikkert du finner feilen med det første. Hjernen fungerer på et annet hakk enn vår daglige bevissthet er klar over. Vi kan bli stående og gnage på den samme setningen i utrolig lang tid, bare fordi vi skjønner at det er noe feil, uten at vi kan sette fingeren på hva. Men hjernen vet. Vi må bare sørge for at kommunikasjonen flyter. Én del må snakke til en annen, ellers blir det bare forbisnakking. Visualisering hjelper oss med å forsterke denne forbindelsen, ved å få oss til å forstå selve bildet – og faktisk er det jo akkurat slik litteratur leses, i bilder. Tekst er veldig mye mer illustrerende enn ved første blikk. Ja, det er en haug med bokstaver, men prøv den som kan, å lese én setning uten å få assosiasjoner til noe annet, det vil si, bilder som dukker opp i hodet. Tenk bare på alle de karakterene og stedene en roman skildrer, som du ser for deg i ditt indre. Her snakker vi visualisering de luxe.

Denne illustrerende egenskapen er svært gunstig for en oversetter; når et ord ikke kan oversettes, må vi gå inn i metaforenes verden og hente ut det som kan representere det tilsvarende, selv om det blir med veldig ulike ord. Hovedpoenget med å oversette er ikke å gi en ny språkdrakt til setningene, men å gjengi budskapet som de representerer. Selv om visse ting ikke kan oversettes, dersom de er for lokale eller bare ikke gir mening på målspråket, er det viktigste at du som oversetter forstår hva forfatteren prøver å si. Deretter er det opp til deg å bruke ditt eget språk til å danne et tilsvarende bilde – jobben din er å skape den samme forestillingen inne i hodene til leserne når de leser teksten på et annet språk enn det opprinnelige. Oversetteren må med andre ord forstå hva forfatteren virkelig mener med ordvalget sitt, for å kunne videreformidle den samme tanken til det nye publikummet.

Det er nesten som å være litt synsk. En oversetter må lese mellom linjene og sette seg inn i forfatterens hode for å grave opp intensjonen som ligger under alle disse bokstavene og tegnsettingene. Man må åpne sitt indre øye for å se det forfatteren ser, slik at man i sin tur kan henvende seg til sine språkfrender og med sine egne formuleringer få dem til å se det samme. Det er kommunikasjon på et høyt nivå, konkretisert på et lavt nivå. Ordene er jo tross alt bare midlet vi bruker til å fortelle. De er nødvendige for at vi skal kommunisere tanker og forestillinger, følelser og meninger – det å sette ord på noe gjenspeiler måten vi forholder oss til omverdenen på. Visualisering er alfa og omega. Og som oversettere er vi flinkere til det enn vi tror.


1) Do It Yourself

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2024 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: