Om verdighet og borgerlønn
For litt mer enn et år siden fikk jeg innvilget uførsøknaden min, og kjente på stor lettelse og takknemlighet. Endelig fikk jeg trygghet og stabilitet til å kunne lande og helbredes fra en krevende PTSD. Jeg fikk rom og ro til å kunne bli meg selv igjen.
Tekst Cathrine Brun Foto Åse Karlsen
Ut i verden, møter mennesker, på café, på tur i skogen, i sosiale medier, og hver gang møter jeg på dette vanskelige ordet: ufør. Jeg sliter. Jeg klarer ikke si det og samtidig bevare følelsen av verdighet. Ufør. Jeg kan ikke føre meg… Jeg er U. U er alt du ikke vil være. Usunn. Uorden.
Det hadde vært godt å slippe en u. Slippe ufør. Det hadde vært godt å kunne si noe som bygger oss opp. Dessuten. Ingen er uføre. Like lite som noen er flyktninger, eller direktører, eller skoleelever. Vi er mennesker, med ulike kropper. Noen mer levende enn andre. Vi er født inn i verden med ulike ressurser og sårbarheter, og alle gjør så godt vi kan.
Hvis jeg hadde kunnet si jeg mottar borgerlønn, vil jeg kjenne mer verdighet. At jeg betyr noe, har noe å gi, til samfunnet og de andre. For det har jeg, har vi alle, selv om vi er syke, eller har mindre overskuddsenergi. I dag er jeg mer til stede med menneskene jeg møter, enn før jeg ble syk. Borgerlønn skaper tillit, er en invitasjon til å bidra, med ditt. Jeg har erfart å få innvilget VTA (Varig tilrettelagt arbeid), og det gir en forsmak på hva det kan være. Ved å gjennomføre små skriveoppdrag, kjenner jeg på mestring og tilhørighet. Det er godt å kjenne seg som en del av en flokk. Det gir masse energi tilbake, og jeg har fått en større tro på meg selv, en større fremtidstro. Med på lasset kom også gleden, den etterlengtede. Jeg har lært å leve det enkle, gode liv. Tankene går ofte til flyktningeleiren og folket under teltdukene og stjernehimmelen. De minner meg på å være mindre eplekjekk og strebersk enn jeg har vært, og utvikle ydmykhet. Da unngår vi å ende opp som flyktninger, i våre egne liv.
