– Eller: Torggata Blad var der, dessverre.
Tekst Stein Holte Illustrasjon redaksjonen
Jeg hadde aldri, selv ikke i mine verste mareritt, forestilt meg at jeg skulle være sperra inne i et land med Erna Solberg og regjeringa hennes som enevoldsherskere. Men det er altså situasjonen akkurat nå. Som om ikke det var nok herjer en sykdom som menneskeheten aldri har møtt før og ingen veit hvor det vil ende. Jeg hadde heller aldri trodd at jeg noensinne ville sitere Øystein Stray Spetalen heller, men det gjør jeg nå.
«Nå har alle partier fått som de ville: FRP har fått stengt grensene, De Grønne har fått flyene på bakken, sosialistene har fått ned kommersialismen, Senterpartiet har fått alle tilbake inn i hjemmene, Høyre har gitt stimulansepakker til næringslivet, og KRF har fått stengt pubene.»
Galgenhumor. Vi trenger masse galgenhumor. I disse tider
Her er litt til. Saksa fra nettet på den tida man lurte på om Trump var smitta:
«Ville det ikke vært komisk om Donald Trump ble tatt rotta på av et kinesisk virus oppkalt etter en meksikansk øl?»
Det var humoren. Over til alvoret. For situasjonen er alvorlig.
EN STOR KRISE KREVER STORE LEDERE
Menneskeheten befinner seg nå i en situasjon den aldri har vært i før. En stor del av oss sitter innesperra i et land, en region, en by, i våre egne hjem. Samtidig har vi kontakt med hele verden via internett.
Årsaken er et virus vi aldri har møtt før. Vi veit ikke hvordan vi skal takle det. Vi veit ikke hva som vil skje. Om et år, en måned, en uke, i morgen. Det er i sånne situasjoner vi trenger gode, kompetente og samlende ledere. Vi har Erna Solberg.
For meg er Ernas tre mest framtredende egenskaper maktgriskhet, arroganse og feighet.
Hun, regjeringa og vennene deres har tatt avgjørelser og inngått avtaler uten å lytte til folket hun er satt til å tjene. Ikke bare bak ryggen på oss, men noen ganger også bak ryggen på Stortinget – avgjørelser som har vidtrekkende betydninger for livene til hver og en av oss.
Hun har posert i FN og på galla med filmstjerner, samtidig som regjeringa hennes har vist en imponerende inkompetanse når det gjelder det som har skjedd her hjemme. Jeg går bevisst ikke inn i detaljer i denne artikkelen, men det skulle være nok å nevne Nav-skandalen og regjeringas takling av denne. Hver gang regjeringa har havna i trøbbel har hun sendt statsråder til fronten og holdt seg i bakgrunnen.
Det gjorde hun også lenge mens koronakrisen krøp nærmere. Da hun til slutt nærmest ble tvunget til å stå fram og liksom skulle være handlekraftig, var det næringslivet som dominerte regjeringas prioriteringer. Det måtte en samla opposisjon, fra Rødt til Frp, til for å ofre noen milliarder til fotfolket. Men hvorfor hørte jeg ingenting om midler til hasteoppgradering av helsevesenet? Det må jo ha vært der? Det druknet sikkert i alt pratet om privat økonomi.
Da regjeringa la fram sitt forslag til den såkalte kriseloven ville de først at den skulle vare ut 2021, altså til over stortingsvalget. Dette var en lov som annullerte prinsippet om at makta skal fordeles mellom stortinget, regjeringa og domstolene. Den gav regjeringa mer omfattende fullmakter enn noen norsk lov noensinne har gjort. Det lot ikke til å affisere henne at jurister og andre kompetente personer var skeptiske, og påpekte at denne loven stred mot både grunnloven, EØS-reglene og menneskerettighetene. Heller ikke det svært betenkelige i at offentligheten ikke ville få innsyn i prosessene som ville ligge bak vedtakene. Neida, denne loven skulle haste-vedtas.
Opposisjonen, som ekskluderte Rødt og MDG i begynnelsen, så ut til å godkjenne «bare» seks måneder. De tok litt mer til fornuft i siste liten, kuttet kraftig på fullmaktene og reduserte virketiden til én måned. At stortingspolitikerne tok til fornuft, er en sannhet med svært mange modifikasjoner. Det var et resultat av sterk kritikk og helt sikkert stort press nedenfra i sine egne partier og grasrota.
Hittil har jeg gjort Erna til den store skurken, men hun viderefører bare arven fra Kåre, Gro, Kjell Magne og Jens. Erna er bare et symptom på Norges og verdens tilstand.
INKOMPETENTE MAKTGRISKE DIREKTØRER
På åttitallet ble verden oversvømt av en rekke nye ledelsesfilosofier. Ledelse ble et fag i seg selv. Det viktigste var at en leder behersket faget ledelse og bekjente seg til disse teoriene. Å ha fagkunnskap om det bedriften eller den institusjonen man var leder for dreiv med, ble ansett som uvesentlig.
Disse teoriene var strengt hierarkiske, noe de kamuflerte med PowerPoint og fine ord som Total Quality Management (TQM) og Verdibasert ledelse. Man gav ordre ovenfra og rapporterte nedenfra. Samtidig ble organisasjonene oppsplittet av stadig flere lag av mellomledere. Når dette inntraff samtidig med den nyliberalistiske bølgen, førte det til at økonomiske resultater ble alfa og omega. Etter hvert også i staten.
De fleste av disse folka ble ledere fordi de hadde et høyt ambisjonsnivå og en velutviklet appetitt for makt. De har ofte et stort ego og liker ikke å bli fortalt nedenfra hva de skal gjøre. Dette gjelder også på mellomledernivå. En tilbakemelding fra gølvet skal igjennom en rekke ledd før den eventuelt når fram til toppledelsen. En tilbakemelding som setter en mellomleder i et negativt lys, har en lei tendens til å forsvinne i skrivebordsskuffen og ikke bli videresendt. Dette gjelder selvsagt også i politikken. Helt opp til regjeringsnivå. Sånn er det i hele verden.
Resultatet ser vi nå. For å sette det på spissen: Vi er prisgitt en gjeng med inkompetente direktører. Og dette gjelder for hele verden. Det er nå de skal vise sine sanne egenskaper. Vi skal merke oss hva de gjør, og når dette er over, skal de stilles til ansvar for sine handlinger.
DEN GLOBALE VERDEN
Den industrielle teknologiske utviklingen har ført hele verden sammen. Verden styres av et altomfattende paradigme: Økonomisk vekst. Produksjonen er oppsplittet og global. Vi domineres av store multinasjonale økonomiske konstellasjoner og konsentrerte maktstrukturer. Det være seg selskaper, organisasjoner, nasjoner eller unioner. EØS-avtalen gjør at Norge er underlagt og styrt av EU. Og bakom alt sitter den multinasjonale finansverdenen og teknologigigantene og trekker i tråder.
Og alt er basert på fri flyt av alt, å ha hele verden som sin tumleplass.
I Norge har dette lagt sosialdemokratiet som oppsto etter 2. verdenskrig i ruiner. Staten styres etter foretaksmodellen. De gode gamle vesener og verker har blitt til Mesta, Hav Eiendom og Telenor. Mange gamle statlige institusjoner er blitt privatiserte og solgt ut av landet. Norsk Medisinaldepot som sørget for at vi alltid hadde nok nødvendige medisiner til langt utpå nittitallet, er blitt solgt til Tyskland. Vi har 10 trillioner i aksjeportefølje, men kan nesten ikke bruke dem for det ville ødelagt innenriksøkonomien. Vi importerer mat fra utlandet og legger landbruket brakk. Vi selger rein energi til utlandet og importerer skitten energi tilbake. Norske skoger og norske bedrifter blir solgt ut. Det går tog ennå, men gode gamle NSB er blitt til VY med 80 direktører. Infrastrukturen blir lagt ut på anbud på det globale markedet. Den landbaserte industrien har forfalt og blitt nedlagt i årtier, og vi er fullstendig prisgitt oljen. Sjefene for NATO, Davos og en rekke globale institusjoner er norske, men det er ikke fordi det er typisk norsk å være god. Nei, det er fordi vi har avla fram alt for mange ledende politikere som har satt sin egen karriere foran nasjonen og fordi vi har penger på bok.
Og verst av alt nå: Helsevesenet er splittet opp i foretak som styres etter New Public Management-modellen, ledet av millionlønnede direktører som har økonomistyring som sin viktigste ledelseskompetanse. Innsparinger, nedprioriteringer og foreldet utstyr. Pulverisert ansvar og utilstrekkelige lager av medisiner og smittevernsutstyr. En perfekt strategi for å ikke kunne takle en uventet utfordring. Kall en spade en spade: Et dødelig problem.
Nå ser vi hva alt dette har ført til. Nå ser vi hva dette har gjort med vår evne til å møte en krise. Nå møter globalismen og nyliberalismen seg sjøl i døra. Og vi skal lære av dette. Og den lærdommen skal vi ta konsekvensene av.
FLOKKEN
Før jordbruksrevolusjonen for 10 000 år sida levde menneskeheten stort sett i flokker på noen få hundre individer. De hadde helt sikkert sine ledere, antagelig en, men de var avhengig av et nært samarbeid for å overleve. Hvis en flokkleder, la oss kalle individet Ego, var så egoistisk at handlingene til vedkommende satte hele stammen i fare, ville Ego blitt avsatt. Kort og brutalt. Dette er en nøyaktig analogi til situasjonen i dag. Vi er fremdeles et flokkdyr. Og det er Ego som leder oss.
«There is no such thing as a society» sa salige Margareth Thatcher. I hennes verden var alle ansvarlige for sine egne handlinger. Men de hadde ikke noen forpliktelser overfor det store fellesskapet. Dette er nyliberalismens ideologi. «Greed is good.» Den gjennomsyrer hele verden. Det er denne ideologien verden styres etter. Den gjennomsyrer våre ledere og den gjennomsyrer oss.
Alle skal realisere seg selv, få likes, stå fram som reality-kjendis og/eller være influenser. For å spissformulere det. Men det er individualismen som rår. Ingen vits i å utdype det. Bare konstatere at nå viser individualismen sin udugelighet. Nå er det kollektivet som rår.
Vi har glemt at vi er et flokkdyr. Familien er en flokk. Vennekretsen er en flokk, distriktet er en flokk, Norge er en flokk og verden er en flokk, men vi ser det ikke. Hvordan skal vi kunne det? Bevisstheten om dette har svunnet langsomt hen fra generasjon til generasjon. Men vi er en flokk. For at flokken skal overleve er vi avhengig av samarbeid. Nå må vi stå sammen som en flokk. Og akkurat nå trenger vi en god, samlende og kompetent ledelse.
Statsministeren har jo en hær av statsråder, yrkespolitikere, statssekretærer, rådgivere, konsulenter, lobbyister, næringslivsledere, statsdirektører, departementsråder og toppbyråkrater bak seg.
Hva kan gå galt?
ET HISTORISK VENDEPUNKT
At en gjeng med kodet genmateriale, som er avhengig av oss for å ligne noe levende, var det som skulle til for å knele hele systemet, er både morbid fascinerende og tragikomisk. Den globale nyliberalismen har blottlagt sine svakheter så kraftig at den aldri bør komme tilbake. Men det er sterke krefter som vil gjøre sitt ytterste for at den skal gjøre nettopp dét. De styres av den prosenten som kontrollerer over åtti prosent av jordas økonomiske ressurser, og deres medløpere. Jeg går tilbake til flokkanalogien og kaller dem heretter for Ego.
Så hva vil skje etter at dette er over? Ego vil gjøre alt for at vi går tilbake til business as usual så fort som mulig. Ikke usannsynlig med sterkere autoritære trekk. Og det vil være vanlige folk som må bære belastningen. As usual. Eller?
Jeg ser på dette som et historisk vendepunkt. Forrige gang verden opplevde et historisk vendepunkt var da muren falt rundt 1990. Ego brukte det til å erobre hele kloden. Siste gang Norge opplevde det, var etter slutten på annen verdenskrig i 1945. Vi brukte det til å bygge opp det nordiske sosialdemokratiet. Selv om jeg sutret fælt over det på 70-tallet mener jeg nå at det er det nærmeste menneskeheten har kommet et godt samfunn. Hittil.
For nå har vi en historisk sjanse. Ego blottlegger alle sine svakheter, viser oss hele sin patetiske udugelighet og gir oss en historisk mulighet til å forandre verden, til å skape et rettferdig samfunn, til å stoppe vekstgalskapen. Ego er én, vi er 99. Vi får aldri en slik mulighet igjen.
Det ligger utenfor denne artikkelens rammer å diskutere hvordan vi skal få det til. Det er farer som truer. Dette kan også ende i noe totalitært og grusomt. Men er vi så velferdsmette og underdanige at vi ikke griper denne sjansen, er det bare å la alt håp fare.
Men det skal vi aldri. Og positive ting skjer. Vitenskapen samarbeider over landegrensene og forskningen har gjort imponerende framskritt allerede. Nasjoner stiller opp for hverandre og nye og overraskende konstellasjoner oppstår. Hulheten i fine ord og traktater gjennomlyses og stilles ut til spott og spe. EU ignorerte Italias bønn om hjelp, men Kina, Cuba og Russland har stilt opp, bare Iran og Nord-Korea som mangler. Nå ser vi hvordan det virkelig er. Og vi skal huske det når dette er over.
ALLE TAR ANSVAR
I skrivende stund eksploderer korona i verden utenfor. Det er flere døde i Lombardia enn i Kina. Gatene i New York City er folketomme. En som ikke tar dette alvorlig nå er rett og slett dum. All erfaring tyder på at det er full isolasjon som er løsningen. Å gi avkall på sin personlige frihet i noen få uker. En som ikke respekterer tiltakene er å sammenligne med et medlem i en forhistorisk flokk som hoier og skriker i det flokken prøver å snike seg unna en farlig og fiendtlig naboflokk.
Jeg er vanligvis ikke særlig begeistret for å ta imot ordre fra styresmaktene, for å si det mildt, men nå gjør jeg det. Det er forhåpentligvis bare for en kort periode. Her må alle ta ansvar. Her må vi løfte i flokk. Uansett hva vi mener personlig, må vi stå sammen. Vise solidaritet.
Ta vare på deg sjøl og dine medmennesker. Lev fornuftig og unngå frykten. Dette skal vi klare sammen.
