av Thale Husemoen
FRA KULTURHULEBULE TIL ET SYNKEHØL?
HVOR HAR DET BLITT AV BYORIGINALENE?
Hvor har det blitt av Oslos byoriginaler? Jo, de vanker i Torggtata sammen med ungdommen, på et utested som heter Cacadou. Hvor vanker de eldre, som har rukket å bli originaler, og de unge håpefulle, som enten spiller i band eller drømmer om å bli forfatter, starte tidsskrift eller bli forfatter først, og så bli skuespiller? Cacadou! Alt er mulig, og best av alt er det å slappe av på hjørnet, sitte i sola om våren, og ta en skål med de som har levd noen år, som fremdeles har håp og drømmer –og gjennomfører dem, for alt er mulig, i et levende miljø.
HVOR VANKET MAN PÅ 90-TALLET?
På 90-tallet vanket jeg med folk litteraturtiddsskriftet Vagant på Cacadou, var i 20-åra, syntes det var bohemsk og kult, og hadde min debut i -95, i det kuleste av alle tidsskrift. Ja, tenk å være en vagant i midten av 20-åra! Jeg la skumle planer om å få utgitt egen diktsamling mens jeg vanket med bandmedlemmene fra Oslobandet bøyen beng. Undergrunn og overgrunn, det profane og hellige, hånd i hånd. Jeg ga ut bok, jobbet i RadiOrakel, skrev i Klassekampen, tok en øl med det gamle miljøet fra Volapük( Oslos største kulturscene i sin tid i en okkupert villa på Frogner), før det ble hipt å være hipster, men da det var kult å være slacker. Og så ble det stille en lang stund på dette halvbohemske, halvrocka utestedet, inntil noen ildsjeler av noen byoriginaler begyndte å starte diktkvelder på Cacadou, med Anders Aabel i spissen; fotograf( ga ut boka Oslos underliv på 90-tallet, fotografi) og murer( stor som en bjønn) og alltid pen i tøyet(gjerne i tweed). Det ble stinn brakke hver gang, i flere år.( Dette arrangementet er nå flyttet til Sound of Mu) Den mest framtredende Cacadou-vanker, Bror Wyller, gledet seg vilt med meg, en dikt- og levemann, fra pub til pub, med penn og papir og alltid et dikt på lur, engang praktiserende lege, nå arrangør av Cabaret på utestedet Skuret, ( også drevet av de samme folka som Cacadou) annen hver mandag.
FUCK MÅNEN
En annen venn og kollega, Stein Holte, ga ut i 2012, alle sine tekster,(Fuck Månen. Poesi, punk, kjærlighet 1967-2012) på Obsternasig Forlag, nystartet for anledningen, med Anders Aabel og Adrian Waldenstrøm i spissen, til stor suksess. Dette salget og distribusjonen foregikk bl.a i baren på Cacadou. Den dagen da anmeldelsen av Fuck Månen stod å lese i Morgenbladet, ført i pennen av Tommy Olsson, en X Cacadou-vanker fra 90-tallet, klistret jeg utklippet på døra – og føyk videre i gledesrus! ( Ja, det var en bra omtale!)
Den siste jeg ble kjent med på dette vannhullet, midt i byen, ble både forfatter- og skuespiller. Hun kom inn på teaterhøyskolen, men først ga hun ut bok på et etablert etablert forlag, med kjærlig støtte fra de såkalte originalene, idealistene, raringene…og søndag, for noen uker siden spilte bandet Dødøge der, med solide og flinke musikere.
Oslo syder av liv og dikt og slamming og teatersport for tida, så lenge det er publikum, er det håp! Gamledagers byoriginaler manglet et miljø, derfor syntes de bedre, med tilfeldige forbipasserende som sine nærmeste, for alle vil bli hørt og sett! Heldigvis har vi et samfunn i dag som fanger opp de mest sårbare. Men det er ikke alltid:
Valnøttbarna
Høsten tar i mot barna sine; De dødfødte, keisersnittbarna og gnombarna. Men de aller minste ,trebarna, sover i valnøttskall og gjemmer seg blant bladene; vet ikke at høsten har planer -at store gresskar skal både bli mat og orange lykter.
Det går tæle i jorda før tida, kjeller’n er halvfull av poteter-men bonden brenner hjemmebrent til seg og kona for det. Dette klukkeklokkespillet er den langsomme valsen til de uhentede barna som høsten glemte.
Med vennlig hilsen Thale Husemoen
