Å påpeke en drift fram mot likeverd, er skremmende for folk som lever i Stockholm syndrom og dermed elsker sjefen. Kleinsorg, for folk som er tøffe, det holder ikke nå.
Nei, de tradisjonsbundne mennesker er ut, og verre er det ikke, Midtøsten friker for de vet ikke hvem sjef de skal stole på lenger.
I alle bransjer er det slik. Film, det er i meg en type sorg over dette, der to kunstnere, flere, er på å være borgerskapets siste krampetrekning, som Lars von Trier, Karl Ove Knausgaard og Damien Hearst og Bjarne Melgaard, og en del idioter. Christopher Nielsen, ikke-folkelige tapere.
Kommer man ikke fra gølvet har man ingen interesse.
.
