Torggata Blad bruker Oslofonten som logo og som tittelfont i magasinet. I den forbindelse trykker vi Torbjørn Engs artikkel fra typografi.org.
Tekst: Torbørn Eng Foto: Per Arild Skorgen
Der Henrik Ibsen daglig spaserte fra sin bolig i Arbins gate til Grand Café er fortauet dekorert med 69 Ibsen-sitater. Bokstavene, i skrifttypen Oslofonten, er støpt i stål og nedfelt i granitten. I sentrumsgatene omkring er gatenavnskiltene også utført med Oslofonten. Dette er en skrift som har satt dype spor etter seg – bokstavelig talt.
Ibsen-sitatene og gatenavnskiltene er to av flere forskjønnelsesprosjekter som er blitt gjennomført i Oslo sentrum siden 1992. Dette arbeidet kom inn i etablerte former med HovedstadsAksjonen, et spleiselag mellom gårdeiere, kommune og stat, som iverksatte 19 større prosjekter på begynnelsen av 2000-tallet.
I 2003 tok HovedstadsAksjonen initiativ til å lage nye gatenavnskilt i Oslo sentrum. Riktignok var mange av de eksisterende skiltene av ganske ny dato. Foran byjubileet i 2000 hadde nemlig kommunen utarbeidet et nytt gatenavnskiltprogram. Men folkene bak HovedstadsAksjonen var ikke fornøyd med utformingen av disse nye skiltene. Blant annet var skriften, Helvetica Compact, svært kraftig, og mye feitere enn de tradisjonelle skiltene i Oslo sentrum.
Trass i motstand fra Samferdselsetaten klarte HovedstadsAksjonen og dens leder, Per Jæger, å få aksept for nye skilt. Fargeprogrammet fra byjubilé-skiltene ble beholdt – nemlig koboltblå bunn og hvit negativ tekst. Men skrifttypen og andre detaljer ble nå gjenstand for ny vurdering.
Per Jæger engasjerte kulturvernentusiasten Morten Krogstad og arkitekt Thomas Thiis-Evensen i arbeidet. De studerte byens gamle gatenavnskilt og gikk til arkivene. «En grotesk (teknisk skrift). Variant av Helvetica,» var Krogstads beskrivelse av den valgte skrifttypen i designmanualen fra 2002. Her ble det også referert til et innspill fra Byantikvaren som lød: «Fonttypen Akzidenz-Grotesk er en funkistype fra 1920-årene som har god lesbarhet og er mer harmonisk i formen enn skilteksemplet som er fotografert i Universitetsgata. Dessuten en mer klassisk form og jevnere bokstavmellomrom.» «Vi mener å ha korrigert for dette,» var Krogstads kommentar til Byantikvarens innspill.
I realiteten bygger den skrifttypen som ble utviklet – Oslofonten – verken på Helvetica eller Akzidenz-Grotesk. Disse to er for øvrig på mange måter varianter av samme modell.
Oslofonten ligner derimot sterkt på DIN EngSchrift («eng» = trang, forstått som smal). DIN-skriftene er i utgangspunktet tekniske skrifter som ble utviklet av Deutsches Institut für Normung på 1930-tallet. De var ment for tekniske tegninger, kart, skilting m.m. DIN-skriftene ble den gang også brukt til sjabloner, dvs. en fysisk mal som man overførte bokstavformene fra.
Det har ikke lyktes meg å få informasjon om nøyaktig hvordan Oslofonten ble til. For den er jo ikke identisk med DIN EngSchrift, – fethetsgraden noe forskjellig, den er noe smalere, noe mer åpen mellom tegnene, noe grovere i detaljene og noen bokstaver avviker – som M, Q og S.
Som DIN-skriftene passer Oslofonten godt til et skiltprogram. Den er smal og forholdsvis åpen, og har stor x-høyde. Fethetsgraden er omtrent normal (regular). Karakteristiske bokstaver er minuskel l med utløper nede; majuskel G mangler spore til høyre; diagonalene i majuskel M rekker ikke ned til grunnlinja.
Per Jæger fikk overtalt gårdeierne langs Karl Johans gate til å kjøpe de nye skiltene. Men som bildene til høyre viser, er skilter som stammer fra byjubileet fortsatt på plass noen steder langs denne gata.
Da deler av Drammensveien ble omdøpt til Henrik Ibsens gate i 2006, ble skiltingen først gjort i henhold til byjubilé-modellen. Jæger og Krogstad sørget raskt for at disse ble erstattet av skilt med Oslofonten.
De to entusiastene vektlegger også den høye kvaliteten på disse skiltene sammenlignet med byjubileets skilt. De sistnevnte er belagt med plastfilm, mens de førstnevnte er håndstøpt i sand med profilerte bokstaver.
Oslofonten er også blitt brukt til et annet formål, nemlig de 69 Ibsen-sitatene langs Henrik Ibsens spasertur. Kunstnerduoen FA+ (Ingrid Falk og Gustavo Aguerre) brakte sine erfaringer fra et tilsvarende prosjekt med Strindberg-sitater i Stockholm til Oslo, og fikk sponsormidler av DnB Nor. Etter en tid overtok Per Jæger som prosjektleder. Oslofonten ble derfor et naturlig valg til Ibsen Sitat, som prosjektet heter.
Mange stopper opp ved Ibsen-sitatene.
Til sammen 4011 rustfrie stålbokstaver, henholdsvis 15 og 20 cm høye, er nedfelt i sandblåste fordypninger i granitten. Ibsen-sitatene skulle vært ferdig til Ibsen-jubileet i 2006, men ble offisielt innviet først i september 2008.
Oslofonten egner seg godt også til dette formålet. Den er nemlig relativt grov i utførelsen. Overgangen fra skulderen til den vertikale grunnstreken i f.eks. minusklene b, d og u er knapt optisk justert, men er svært kraftig. Dette ville vært uheldig i små grader, men er trolig funksjonelt i store størrelser i en støpt skrift.
Da de første Ibsen-sitatene var ferdige, ble man klar over at Oslofonten ikke tålte forstørrelsen fra gatenavnskiltene så godt. F.eks. minuskel s hadde svært krappe svinger mellom øvre og nedre del, noe som ga et lite elegant inntrykk. Oslofonten måtte bearbeides til en versjon 2, noe som ble utført av Jacob Øvergaard i Luth FontShop. Som s ble også a, æ og Æ helt nytegnet, mens noen andre tegn fikk mindre korrigeringer.
Den første versjonen av Oslofonten kan i dag besiktiges på Ibsen-sitatene mellom Fredriks gate og Universitetsgata (altså langs Nationaltheatret).
«Oslos nest største kunstverk i utstrekning etter Frognerparken», var Per Jægers karakteristikk av Ibsen Sitat i en avisdebatt høsten 2008 om prosjektet. – Det er i hvert fall ganske sikkert Norges i utstrekning største typografiske prosjekt.
