Tekst Harald Lange Foto Redaksjonen
Tittelen over stammer fra en ladet poetisk appell som Bror Wyller framførte fra Kampen Kulturverksteds scene. Og det var dette opptrinnet som gjorde meg til Bror Wyller-fan.
Inntil da hadde jeg vært fascinert av denne rare, lille mannens tilstedeværelse på diverse scener og eventer i undergrunnen, framførende sine små maksimalistiske epistler. I et miljø fullt av prøvende poeter med ambisjoner om forlagsavtale og framtid i parnasset var Wyller noe helt ut annerledes, han var den han var, her og nå i øyeblikket, som en karakter fra Pessoa som har vandret ut av boken og beveget seg blant oss, en øyeblikkets zen-mester.
Han var utdannet allmennmedisiner, men dr. Wyller hadde lagt ned sin praksis for å vie seg til poesien og kunsten, ble jeg fortalt. Jeg hadde gleden av å delta i en av hans tidlige forsøk på regi, hvor han samlet et knippe absolutte amatører til å gjøre et historisk stykke om tapet av norsk selvstendighet på 1500-tallet. Han stilte da store krav til aktørene i form av krav om selv å lese seg opp på sine rollefigurer og improvisere sine egne replikker, noe som ga noen interessante vrier på dette vel dokumenterte historiske dramaet. Forestillingen var nok mer morsom for oss som deltok i den, enn for et publikum som skulle prøve å gjette på hva forestillingen handlet om.
Dette foregikk forøvrig under oppkjøringen til folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994, hvor Bror deltok svært aktivt for å bidra til å fylke et solid nei-flertall.
Mannen jeg ble kjent med på Kampen Verksted var en rebell, et ustanselig og kreativt oppkomme av ambisiøse prosjekter og særegne konsepter, alltid med penn og papir og en evne til å kreve oppmerksomheten til enhver forsamling med alle nødvendige midler.
Bror var «undergrunn», så til de grader at den kulturelle undergrunnen ofte ble identifisert ved hans tilstedeværelse og forsøksvise regi. Han var stort sett der det skjedde i årtiene rundt tusenårsskiftet, Volapük, Kampen Verksted, Grünerløkka Lufthavn, Hausmania, i tillegg til en tilsynelatende uoppslitelig tilstedeværelse på brune pøbber i sentrale strøk. «Brunforsk» var hans konseptuelle tilnærming til det sosiale og kulturelle livet som manifesterte seg i disse arenaene for samkvem.
En gammel kamerat på Brors alder og med et tilsvarende drikkemønster, kunne fortelle om et tilfeldig møte med Bror en søndag formiddag på en brun pub i sentrum øst. De kom i prat over Brors kaffekopp, som ikke inneholdt kaffe, men Fernet, hvilket på den tiden ikke var lov å skjenke på en søndag. Han glemmer aldri den søndagen Bror redda for ham ved å røpe at koden var å be om en kaffekopp.
Brunforsk FTW.
Minneordet ble framført på gravølet på Sagene Bar, onsdag 22. april.
