Tekst Hege Vadstein Illustrasjon Redaksjonen
Hvis Senterpartiet tror at de skal klare å spenne bein på NOAH ved å frata dem statsstøtte, får de tro om igjen. For NOAH er kampen for statsstøtte ikke primært en kamp om penger, men snarere en prinsippsak om at statsstøtte ikke skal tildeles som en belønning til organisasjoner som ikke utfordrer regjeringens politikk.
– Vi mener at dyrs rettigheter og bedring av dyrs livsvilkår skal ha en stor plass i samfunnsdebatten, og at politikere ikke skal styre frivilligheten, påpeker Siri Martinsen, leder for organisasjonen NOAH – for dyrs rettigheter. – Dersom statsstøtte kun gis til organisasjoner som arbeider med dyrevern og hjelp til familiedyr, men ikke til dyrs rettigheter og systemisk kritikk av måten vi forholder oss til dyr på, så vil det være et forsøk på å svekke organisasjoner som NOAH. Da blir samfunnsdebatten politisk styrt.
Martinsen, mener at enkelte politiske partier, som i dette tilfellet Senterpartiet, forsøker å styre frivillige organisasjoner ved å frata dem støtten. Hun understreker imidlertid at NOAH fortsetter sitt arbeid ufortrødent uavhengig av om de mottar statlig støtte eller ikke.
Som seg hør og bør for et spesialnummer om dyr, har Torggata Blad bedt om å få intervjue Siri Martinsen, ettersom organisasjonen hun jobber for ikke bare slåss for vern og velferd for dyr, men også for dyrs rettigheter – en distinksjon som mange ikke reflekterer så mye over.
– Hvordan og når startet ditt engasjement for dyr?
– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan dyr lever, men mitt mer aktive engasjement for dyr startet da jeg begynte å få kunnskap om hvordan samfunnet egentlig behandler dyr; da jeg fikk vite hvordan dyr tas livet av for produkter som melk og kjøtt.
– I 15-årsalderen ble jeg først med i Foreningen for omplassering av dyr, men etter hvert begynte jeg å lete etter et sted hvor jeg kunne jobbe mer for dyrs rettigheter. Ett år etter at NOAH ble etablert i 1989, begynte jeg å jobbe der som frivillig.
– På grunn av, eller kanskje snarere til tross for, det du visste om hvordan dyr behandles i samfunnet, så valgte du å satse på en veterinærutdanning?
– Ja, det er riktig å si til tross for. Mange drømmer om å bli dyrlege når de er barn. Men jeg gjorde ikke det, for jeg var ganske tidlig bevisst på at dyrlegeyrket ikke bare var et glansbilde. Jeg visste at det er mye feil ved måten veterinærer behandler dyr på og at det for eksempel var vanlig å ta livet av friske dyr dersom eieren ikke lenger ville ha dyret.
Jeg tenkte at noen burde prøve å gjennomføre veterinærstudiet uten å utføre dyreforsøk. Og hvis ikke jeg gjorde det, hvem skulle da gjøre det?
Martinsen forteller at på grunn av det hun visste om veterinæryrket og at det var mer dyreforsøk på veterinærstudiet enn på legestudiet, bestemte hun seg for heller å studere medisin. Men siden hun allerede jobbet som frivillig i NOAH og samtidig fikk vite om en studentorganisasjon som jobbet mot bruk av dyr i undervisningen, skiftet hun etter hvert mening.
– Jeg tenkte at noen burde prøve å gjennomføre veterinærstudiet uten å utføre dyreforsøk. Og hvis ikke jeg gjorde det, hvem skulle da gjøre det? Så da skiftet jeg til veterinærstudiet, med åpne øyne i forhold til at det betydde en kamp om å få fullføre studiet uten å utøve dyreforsøk. Og det ble jo en kamp.
– Trengte du hjelp utenfra for å få det til, eller måtte du bare være sta nok lenge nok?
– Jeg tror nok staheten var viktig, men det hjalp nok også at studieledelsen visste at jeg var med i studentorganisasjonen som jobbet for alternativer til dyreforsøk. Jeg fikk også hjelp fra organisasjonen til å få tak i ulike modeller og dataprogrammer som jeg presenterte som alternativer til dyreforsøk overfor lærerne. Så jeg var jo mye mer forberedt enn en gjennomsnittlig student ville ha vært.
– Har denne innsatsen forandret studiet slik at kravet om å gjennomføre dyreforsøk ikke er så rigid lenger?
Martinsen mener at hennes innsats har påvirket studiet, men påpeker at man også i dag må være sta for å få gjennomført veterinærutdanningen uten dyreforsøk. Hun forteller også at det i en periode ble innført en regel som gikk ut på at ved at førsteårsstudentene tok rektor i hånden under immatrikuleringen så gikk de automatisk med på å godta alle skolens regler og pålegg, og at dette skapte et psykisk press som hindret studentene i å nekte å utføre dyreforsøk.
– Da det europeiske kontrollorganet for veterinærutdanninger var på besøk i Norge for en del år siden, rådet også de de norske veterinærutdanningsinstitusjonene til å fase ut dyreforsøk. Så dette påvirket nok også til at det blir utført færre dyreforsøk i studiet nå.
– NOAH arrangerte fakkeltog mot pelsdyroppdrett i 15 år fram til 2018, da seieren endelig kom. Er alt i orden på dette området i Norge nå, har avviklingen virkelig blitt gjennomført?
– Ja, vi kan virkelig ta seieren innover oss. Pelsdyroppdrett er nå forbudt i Norge, og i begynnelsen av 2023 ble de siste pelsfarmene avviklet. Prosessen ble imidlertid mer nervepirrende enn man kunne ønsket seg, blant annet på grunn av at Arbeiderpartiet begynte å vakle i saken. De ble på et tidspunkt overbevist av Senterpartiet om at loven ikke kunne vedtas før erstatningene hadde blitt vedtatt. Ettersom prosessen med erstatningene ennå ikke er ferdigbehandlet, ville Arbeiderpartiets vingling ha kunnet medført at loven fortsatt ikke var vedtatt.
– Men selv om vi har oppnådd forbud mot pelsdyroppdrett i Norge, er vi fortsatt ikke helt i mål. Vi må fortsatt jobbe for et importforbud mot pels.
– Ut ifra det du forteller om pelsdyrsaken, kan man tydeligvis ikke operere etter tradisjonelle høyre- og venstreakser i politikken når man jobber med dyrevern, og det viser hvor uforutsigbart det politiske spillet er med skiftende allianser og kanskje skjulte forhandlinger.
– Ja, det er riktig. Det er de minste partiene som er har de mest sympatiske vedtakene når det gjelder dyr i programmene sine – MDG, Venstre, SV og til dels Rødt. Og så koker det ned til hvem av dem som prioriterer det mest i forhandlinger med de større partiene. Noe annet som har mye å si er hvilket av de andre partiene som er mest imot fremskritt for dyr. Og de som er mest imot akkurat nå, dvs. Senterpartiet, ligger i dag på venstresiden.
– Dere fører mange kamper – blant annet saker som angår familiedyr, store rovdyr som ulv og bjørn, ville dyr, havpattedyr som sel og hval, dyr som brukes til underholdning og dyr i kjøtt-
industrien, for å nevne noe. Dette er jo alle langvarige kamper og det er seig materie å jobbe med. Hvor henter du drivkraften din fra?
– Det er et godt spørsmål, egentlig. Drivkraften bunner nok i at dette er ting man bare ikke kan la passere, og følgelig må man bare brette opp ermene og jobbe på. Det er riktig at man må være innstilt på at det går sakte og at man må være tålmodig. Men samtidig er det viktig at vi også er i stand til å se at det kan gå fort, slik at man oppdager mulighetene når de kommer; samt at man selv klarer å være en pådriver slik at ting faktisk går raskere.
Hvis folk får se hva som skjer på slakteriene, vil selv de som støtter kjøttindustrien ved å kjøpe produktene, innse at det strider mot egen overbevisning.
Martinsen framhever industrielt husdyrhold for produksjon av mat som den aller seigeste kampen, og forteller at hun ofte hører andre som jobber for dyr tvile på at det er mulig å vinne denne kampen. Selv ser hun ikke så mørkt på det. Til tross for at kjøttindustrien er en milliardindustri som gjennomfører massive reklamekampanjer og over 90 % av befolkningen per i dag spiser kjøtt, mener Martinsen dette systemet har så mange svakheter at det er god grunn til å være optimistisk. Hvis folk får se hva som skjer på slakteriene, vil selv de som støtter kjøttindustrien ved å kjøpe produktene, ikke ønske å gjøre dette lenger og innse at det strider mot egen overbevisning. Mange vil være villige til å endre seg bare det finnes enkle alternativer tilgjengelig. – I tillegg er miljø- og klimakonsekvensene av kjøttindustrien så enorme at det rett og slett ikke er mulig å fortsette slik som i dag veldig mye lenger, konstaterer Martinsen og legger til – Vårt utgangspunkt er at vi SKAL vinne selv de seigeste og vanskeligste kampene.
– I den siste utgaven av NOAHs medlemsblad, Noahs Ark, har dere et interessant intervju med Mattis Bjorheim som nylig vant gull i NM i Strongman. Han forteller at han for fem år siden gikk over til et vegansk kosthold som følge av hva han så på gårder han besøkte gjennom sitt arbeid som elektriker på Jæren. Han understreker at det utslagsgivende var å se hva helt vanlig husdyrhold innebar, og altså ikke blodige og sjokkerende slakteriforhold.
– Ja, dette er viktig, synes jeg. Ulovlig behandling av dyr, og synlige skader, blod og sykdommer – det er selvfølgelig ille, men samtidig er det veldig viktig at vi forstår at bare det å stå på ett sted hele livet og aldri få utfolde seg, det betyr lidelse nok. Og for å forstå det, så må man ha kunnskap om dyr og hvilke behov de har. En viktig del av NOAHs arbeid består derfor i å informere om hvem disse dyrene er og hvordan de bør få leve livene sine. Mange tror jo at så lenge en ku ikke har sår og har nok mat, så går det helt fint at hun står innestengt i en bås hele livet. Men man tenker jo ikke det samme om for eksempel en hund. De fleste forstår at hunder må få leke og trenger å utfolde seg utendørs, men når det gjelder dyrene som utnyttes, velger mange å tenke at de er annerledes og ikke har slike behov. Det er veldig viktig å informere om at dette er feil.
– Skoleelever blir utsatt for relativt skjult propaganda fra kjøttbransjens markedsføringsorgan Opplysningskontoret for egg og kjøtt gjennom gratisutdelte oppskriftsbøker til bruk i faget Mat og helse. Hvordan jobber NOAH for å gi skoleelever oppdatert informasjon som en motvekt til denne ensidige, og ofte misvisende, reklamen?
– Vi har jobbet mye med akkurat det at kjøttbransjen har innpass hos skolene. Vi har blant annet tatt opp saken med kunnskapsministeren for å få til en endring av situasjonen. I tillegg har vi utarbeidet vårt eget elevhefte om bærekraftig matkultur med plantebasert kosthold og med informasjon om dyrene og miljøet. I flere år har vi brukt ganske mye penger på å dele ut disse heftene til skolene. Nå har vi blitt nødt til å bruke litt mindre penger på det fordi vi ikke får statsstøtte lenger, men fortsatt sender vi ut materiell til alle skoler og lærere som ønsker det.
– I boka «Hva vi spiser når vi spiser kjøtt» står det at to år etter at dokumentaren «Svineindustriens hemmeligheter» ble vist på NRK i 2019, hadde kjøttforbruket økt med 15 %. Hva tenker du om et slikt tall?
– Som nevnt er kjøttindustrien er en milliardindustri som bruker reklame ekstremt aktivt. Etter at den filmen ble vist, trappet de kraftig opp sin reklamebruk. Når du har penger nok til å teppebombe med reklame, så hjelper det. Hvis man ser én dokumentar én dag, og kjøttreklame alle de andre dagene, så er det klart at det påvirker i kjøttets favør.
– Og så handler det litt om at filmen stort sett la vekt på ulovligheter, og kun i liten grad fremmet systemkritikk. Ulovligheter og avvik innebærer et narrativ som folk har litt lettere for å ta inn, og det er vel kanskje også derfor NRK valgte å vise filmen. Fokus på ulovligheter innebærer et enkelt narrativ som mange lett tar til seg, for da handler det om de andre, og man slipper å gjøre noe selv: det er bare å innføre mer tilsyn og kontroll, så tror man at man kan fortsette å spise kjøtt med god samvittighet.
– Tilbake til de nevnte 15 % så setter ikke forfatterne tallet i noen sammenheng. Man kan spørre seg om hvor stor prosentandel av den norske befolkningen så dokumentaren, og hvordan påvirket filmen kjøttforbruket til akkurat disse personene.
– Ja, det blir løse tall når de setter det opp på denne måten. Vi har også andre viktige tall. En undersøkelse gjennomført for Orkla viser en økning i antall nordmenn som velger å spise vegansk eller vegetarisk på 50 %. Det er et viktig tall, for det viser at folk tydeligvis tar inn over seg både dette med klima, miljø, dyr og sikkert også helse.
Martinsen undrer seg over hvordan resultatene fra Orklas undersøkelse kolliderer med tallene som oppgis i den ovennevnte boka. For hvis kjøttforbruket skal ha økt med 15 % i samme periode som antall vegetarianere har doblet seg, hva er det da egentlig som skjer? Martinsen peker på at tallene ikke går opp, og at det jo ikke er sånn at befolkningen har fått dobbelt så stor magesekk.
– Jeg har dessverre ikke lest boken ennå, og vet ikke hvordan de har kommet fram til tallet 15 %, om det dreier seg om forbruk eller produksjon. Men det vi vet, er jo at produksjonen går opp, selv om folk ønsker å spise mindre kjøtt. Vi har jo kjøttlagre i Norge som aldri før. Enorme kjøttlagre. Og hovedgrunnen til det er store kjøttsubsidier. Ca. 96 % av landbrukssubsidiene går direkte eller indirekte til kjøtt-, egg- og melkeproduksjon – spesielt kjøtt og melk. Med unntak av noen smuler til plantebasert produksjon, så er det kjøtt staten gir penger til. Saueproduksjonen hadde ikke vært så høy hvis man ikke hadde subsidiert med ca. 100 kr pr. kg.
Martinsen forteller at mange sauebønder innrømmer at hvis det ikke hadde vært for subsidiene, så ville de selvsagt ikke drevet med sau; noe som i praksis betyr at staten bruker fellesskapets penger til å finansiere produksjonen av noe som folk vil ha mindre av. Og som følgelig ender på lager.
– I årets statsbudsjett går ca. 13 milliarder til direkte subsidier til dyreproduksjon. I tillegg går en god del milliarder til husdyrproduksjon via subsidiering av kornproduksjon, der man velger å subsidiere produksjon av fôr-korn og ikke korn som brukes til menneskemat. NOAH jobber for at subsidiene må legges om, slik at det gis til plantebasert produksjon framfor kjøttproduksjon. Dette prøver vi å vinne gehør for ved hvert statsbudsjett. Så får vi se hvor lydhør denne regjeringen er.
Når jeg forteller kollegaer i utlandet hvor få ulv det er i Norge, så tror de ofte antallet jeg oppgir gjelder ulv i norske dyrehager.Hvis folk får se hva som skjer på slakteriene, vil selv de som støtter kjøttindustrien ved å kjøpe produktene, innse at det strider mot egen overbevisning.
– Den høye kjøttproduksjonen krever at det settes av mye plass til sauedrift, noe som ikke akkurat gjør det enklere for ulven?
– Det stemmer, denne produksjonen brukes som en unnskyldning for å holde antallet rovdyr på kritisk og sterkt truet nivå. I tillegg utgjør jaktinteressene en sterk faktor når det gjelder å holde de store rovdyrene truet. Kort sagt er det næringsinteresser som står mot ville dyr og natur, og som gjør at vi bryter de internasjonale konvensjonene som vi har skrevet under på.
– NOAH har vært gjennom en flerårig rettslig kamp mot staten, som i 2020 ga tillatelse til å drepe en ulveflokk som levde stabilt innenfor ulvesonen. Dere vant saken i både tingretten og lagretten, men tapte til slutt i Høyesterett tidligere i år. Flere jurister uttrykker overraskelse og skepsis over argumentene Høyesterett la til grunn for dommen. Som ikke-jurist synes jeg det er vanskelig å forstå hvordan Høyesteretts vurdering kan forsvare å tilsidesette både internasjonale konvensjoner og råd fra zoologer som advarer mot det å gjøre minimumsgrenser om til maksimumsgrenser. Hvis det hadde vært like få individer igjen av en hunderase som det det er av ulv i Norge, ville det nok ha vært tilløp til panikk blant oppdretterne; spesielt hvis det dreide seg om en norsk hunderase uten muligheter for genetisk påfyll fra utlandet.
– Ja, det er sant. Når jeg forteller kollegaer i utlandet hvor få ulv det er i Norge, så tror de ofte antallet jeg oppgir gjelder ulv i norske dyrehager, sier Martinsen og ler litt oppgitt. Hun påpeker at ulve-saken avdekket mange svakheter i rettssystemet og forvaltningen, og innrømmer at jussen kan virke komplisert, men mener at grunnen til dette skyldes at myndighetene og Høyesterett prøver å lure seg unna loven.
– Det er egentlig ikke så komplisert, fordi Norge og de fleste andre land har forpliktet seg til at vi skal bevare truede arter, men så har norske myndigheter allikevel et ønske om at disse dyrene skal være truet. Derfor prøver de å finne smutthull og later som at et bestandsnivå som i praksis betyr at arten er kritisk truet, gjerne kan brukes som et maksimumsnivå. Men lovverket og konvensjonene er jo utarbeidet nettopp for at disse dyrene IKKE skal være truet. Noe NOAH har prøvd å nå gjennom med i disse sakene, er at Norge, som eneste land i verden, bruker minimumsgrensene som maksimumsmål for å holde dyr truet, istedenfor, som i de fleste andre land, å få de kritisk truede artene ut av rødlistet status. Dette er noe jeg nå føler at vi har oppnådd en forståelse for i Norge.
Som eneste land i verden bruker Norge minimumsgrensene som maksimumsmål for å holde dyr truet.
– Har dere fått noe hjelp fra media til å få fram nettopp dette aspektet ved Norsk rovdyrforvaltning – at man dreper truede dyr, for at de skal holdes nede på et kritisk truet nivå, eller er dere henvist til debattsidene og egne kommunikasjonskanaler?
– Vi har ikke fått noe hjelp av media, men noen journalister har begynt å interessere seg for saken og har begynt å skrive om det. Media har snarere bidratt til flere misforståelser, blant annet ved å bygge opp under myten om at ingen av de som bor i distriktene liker ulv eller andre rovdyr, noe som er helt feil. Flertallet i Norge er positivt innstilt til ulv – også de som bor i områder der det lever ulv.
– Sammen med tre andre organisasjoner initierte NOAH utarbeidingen av en forskningsrapport som blant annet viser tydelig at media skriver skeivt om ulv, ved å i stor grad skrive om ulven som et problem samtidig som de underslår at ulven er truet og at vi har forpliktelser til å verne ulv.
– Andre juridiske paradokser dere har tatt fatt i i løpet av det siste året, gjelder sakene med hvalrossen Freya og hvithvalen Hvaldimir. Her ble Hjelpeplikten i dyrevelferdsloven overstyrt av havressursloven, som jo dyrene i havet dessverre er underlagt.
– Ja, de to sakene avdekket at det er mangler i lovverket i forhold til havpattedyr, slik at de ikke blir vernet slik som de skal i forhold til Bernkonvensjonen og dyrevelferdsloven. De reglene som gjelder havpattedyr tar ikke inn over seg de overordnede reglene om vern, så det jobber vi nå for å endre.
– Apropos Bernkonvensjonen så har NOAH klaget inn den ovennevnte ulve-saken, altså utslettelsen av Letjenna-flokken, for Bernkonvensjonens administrasjon. De måtte sette saken på vent inntil den var ferdig behandlet i det norske rettssystemet, men vil komme med en konklusjon til våren. I forhold til hva du har sett av den tidligere praksisen til Bernkonvensjonens administrasjon, har du noen forventninger til hva som kan komme ut av klagen?
Martinsen sier at det er vanskelig å ha forventninger til Bernkonvensjonen siden de ikke besitter noen sterke virkemidler og foretrekker diplomati og vage ord. Hun forklarer at det at Norge yter store økonomiske bidrag til Bernkonvensjonen, kan legge en demper på lysten til å kritisere Norge. Videre påpeker Martinsen at norsk rovdyrpolitikk i de seneste årene har blitt så ekstrem at hvis Bernkonvensjonen ikke uttaler seg på en kritisk måte, så har man egentlig slått beina vekk under konvensjonen.
– Mye av arbeidet til NOAH dreier seg om juridiske problemstillinger, og særlig da med staten og andre myndigheter som motpart. Ragnhild Sollund, som har skrevet boka «Bare et dyr?», er professor i et ganske nytt fag som kalles grønn kriminologi. Kan du se tegn til en lignende utvikling innen juss-faget?
– Ja, det er startet opp et miljø-nettverk for jurister i Norge. Og jeg ser absolutt tendenser til at de ulike fagmiljøene engasjerer seg mer i natur- og dyrespørsmål. NOAH har blitt kontaktet av flere advokatfirmaer og jurister som er interesserte i de sakene vi jobber med. Noen ønsker å hjelpe, og noen bidrar ved å fungere som diskusjonspartnere.
På spørsmål om NOAH har endret arbeidsform i årenes løp, fra å være mer demonstrasjonsrettet til å jobbe mer opp mot politikere og myndigheter, svarer Martinsen at det handler om at NOAH nå kan arbeide på flere måter. Hun forklarer at endringen skyldes at den store økningen av antall medlemmer har gjort det økonomisk mulig å ansette folk som på fulltid kan følge opp langvarige rettsprosesser, klageprosesser og politiske prosesser – arbeid som krever mye tid og kontinuitet, men legger til at det fortsatt er en viktig del av NOAHs arbeid å være synlige på stand, markeringer og aksjoner, og engasjere frivillige over hele landet. Hun mener også at det er lettere enn tidligere å få møter med politikere når disse vet at NOAH har mange medlemmer i ryggen.
Tove Nilsen skriver om sitt eget engasjement på venstresiden, og sin opplevelse av at engasjement for dyr ble sett ned på.
– Klassekampen har nylig kåret de 100 viktigste bøkene i venstresidens kanon, men der er det få – eller kanskje ingen – bøker om dyr eller natur. Denne kanonen framstår som svært menneskesentrert, noe blant annet filosof Arne Johan Vetlesen synes er beklagelig. Hva tenker du om dette?
– Det er jo vanskelig å vite den eksakte grunnen til denne prioriteringen, men jeg vil si at jeg tidligere har opplevd at akademisk venstreside av og til kan ha en litt nedlatende holdning til engasjement for dyr. Tove Nilsen skriver faktisk om dette i sin siste bok «Nordens elefanter og andre bekjente». Hun skriver om sitt eget engasjement på venstresiden, og sin opplevelse av at engasjement for dyr ble sett ned på. Hun er opptatt av å påpeke at det å bry seg om dyr og dyrs følelser ikke dreier seg om sentimentalitet, men å kunne forstå at også dyr har interesser.
Martinsen sier seg helt enig med Nilsen i dette og synes det er merkelig at de som kritiserer de som jobber for dyrs rettigheter for å være sentimentale, ikke ser hvordan ønsket om å utnytte dyr i stor grad er påvirket av følelser, som egoisme og ønske om å «grafse til seg» verdier.
– Om man innbiller seg at man er objektiv og fornuftig fordi man vil utnytte andre, har man lite selvinnsikt. Å ta hensyn til dyrs følelser er å ta innover seg fakta. Å bortforklare dyrs følelser, er jo noe man gjør fordi man ikke vil forholde seg til det. Nedvurdering av evne til empati er også farlig. Hvis vi ikke hadde hatt empati, ville hele samfunnet ganske raskt ha brutt sammen. Det er jo dét vi bygger fellesskapet på. Venstresiden har tradisjonelt vært opptatt av fellesskap og solidaritet, noe som i realiteten dreier seg om empati-bygging. Men så velger noen å sette opp en slags grense og konstaterer at, ja, det er viktig med empati-bygging mellom mennesker, men å ha empati overfor skapninger som har samme type følelser som det mennesker har, men som er av en annen art, nei, der skal streken gå. Men hvorfor skal den det? Antageligvis fordi det gjør det enklere å utnytte dyrene som ressurser. Da kan de enkelt sendes inn i fabrikken og komme ut igjen som pølser. Det er imidlertid verken logikk eller reell empati-bygging.
Martinsen mener at det ligger økonomiske og egoistiske motiver bak alle disse tilsynelatende akademiske overbygningene, og at skjellsord som sentimentalitet og antropomorfisme blir brukt for å stille engasjementet for dyr i et dårlig lys.
– Hvis man synes at vi skal hensyn til hverandres følelser, må vi også ta hensyn til dyrs følelser. Naturvitenskapen forteller oss at det er snakk om samme type følelser, enten det er hos mennesker eller andre typer dyr. Vi har en felles opprinnelse. Hvis våre egne følelser er verdt å ta hensyn til, er det ingen logisk grunn til ikke å ta hensyn til de samme følelsene hos andre arter.
Hvis våre egne følelser er verdt å ta hensyn til, er det ingen logisk grunn til ikke å ta hensyn til de samme følelsene hos andre arter.
Samtalen kommer inn på kåringen av venstresidens kanon igjen og Martinsen forteller at hun ikke har vært aktiv på verken venstre- eller høyresiden, men snarere vært politisk aktiv for dyrs rettigheter og samarbeidet med både venstre- og høyresiden i kraft av NOAH. Hun forklarer at NOAH har vært opptatt av at de ikke skal hekte seg på en bestemt politisk retning eller en bestemt filosofi.
– Vi skal være dyrenes talspersoner overfor alle uansett hvilken filosofisk retning, religion eller ideologi de sympatiserer med. Og på samme måte som med menneskerettighetene så mener vi at dyrerettigheter kan bygges inn i både et liberalistisk, sosialistisk eller konservativt verdensbilde. Dyrerettigheter bør gjenspeile et verdisyn som kan gjelde uansett hvilke prinsipper man ellers ønsker at samfunnet skal organiseres etter.
– Du nevnte Tove Nilsens bok «Nordens elefanter og andre bekjente», er det noen andre bøker du ønsker å trekke fram, er det noen bøker som har betydd ekstra mye for deg?
– Ja, det er det. Først vil jeg si at jeg synes det er gledelig at norske forfattere og forskere har begynt å skrive mer om dyr; både Ragnhild Sollund, Tove Nilsen, Dag O. Hessen, Tor Åge Bringsværd og mange andre. Men innenfor litteratur om dyr er Marc Bekoff en av de forfatterne som har betydd mest for meg. Han er professor innen etologi og har skrevet en rekke bøker om dyr. Han er en av de første som arbeidet vitenskapelig med dyrs følelser og som har skrevet tydelig at vi må slutte å late som om de ikke har dem.
– Og så vil jeg framheve primatologen Frans de Waal. Han har skrevet flere veldig viktige bøker om dyr hvor han tar et oppgjør med frykt for såkalt antropomorfisme og hvordan forskningsmiljøene prøver å bortforklare dyrs følelser og evner. En av bøkene hans heter «Are We Smart Enough to Know How Smart Animals Are?». Det er en veldig treffende tittel, og det er en veldig god bok. Jeg jobbet jo med dyrs rettigheter allerede da jeg leste disse bøkene, men allikevel så ble de svært viktige for meg, for dette er forskere og fagpersoner som står opp for dyrene som individer og anerkjenner det de er. Både Bekoff og de Waal har stor gjennomslagskraft internasjonalt, så disse vil jeg absolutt framheve.
– Og hva med filmer, har du noen du vil anbefale?
– Det finnes mange gode dokumentarfilmer. Selv om filmer som «Cowspiracy» og «Seaspiracy» har blitt kritisert for ulike detaljer, synes jeg allikevel at dette er gode og tøffe filmer som går rett inn i sakens kjerne og stikker fingeren inn akkurat der det verker. «Gamechanger», som jo er en mer positiv og inspirerende film om atleter som blir veganere, synes jeg også er en veldig viktig film. Blant fiksjonsfilmer vil jeg fremheve den sør-koreanske filmen «Okja». Det er en spillefilm for barn, og handler om en jente som bor sammen med bestefaren sin og en gris som det viser seg at er en slags genmodifisert super-gris skapt av kjøttindustrien i USA, og hvilke implikasjoner dette medfører. Den er fin og tankevekkende.
– Helt til slutt, hva er dine tre viktigste oppfordringer til den sittende regjeringen når det gjelder å bedre dyrs rettigheter og velferd?
– Den sittende regjeringen har jeg ikke så veldig mye håp for.
– Hm, men Stortinget, da, kanskje?
– Regjeringen har jo en dyrevelferdsmelding på trappene nå, så en viktig oppfordring er at Stortinget sørger for at den er formulert på en måte som kan føre til reelle endringer, for eksempel at dyr ikke skal holdes i bur, at de ikke skal holdes i trange binger og båser, at man anerkjenner dyrs reelle behov.
– En annen oppfordring er at de skal ta tak i landbrukspolitikken. Når det gjelder landdyr, er det landbruket som er den største årsaken til dyrs lidelse i Norge, og det er fordi vi bruker skattepengene våre til å subsidiere kjøtt. Dette er stikk i strid med både helseråd og råd om hensyn til klima og miljø. Så her må man rett og slett begynne å følge forskernes anbefalinger og kutte kjøttsubsidiene. Ved økt plantebasert forbruk vil man også spare millioner av dyr for lidelse.
– En tredje oppfordring gjelder det samme i forhold til fiskeoppdrett. Innen fiskeoppdrett er det millioner på millioner av individer som bare behandles som biomasse. Og nå gis det signaler om at produksjonen skal femdobles, så dette vil føre til store lidelser for et ufattelig antall individer. Fisker er individer med smertefølelse, og omfattes av dyrevelferdsloven de også. Så oppfordringen er å absolutt IKKE femdoble oppdretten, men heller fase ut og trappe ned fiskeoppdrett, avslutter Martinsen.
