Iblant får jeg på kjeften for utlegningene mine…
Jeg har skrytt Tommy Luger opp til en status som gud, ikke helt uten grunn selvfølgelig, men hvor skal jeg da plassere den gamle mester Baarli, mannen som har lært Tommy det meste han kan, og som nå solodebuterer med «you Petter B. Goode». Guds onkel? Guds gud?
Det er nå mitt lille problem, og det er heldigvis uten særlig betydning i sammenhengen. Baarli demonstrerer med tydelighet og uten rom for tvil at det er han som er skolemesteren, han EIER elektrisk gitar-boogie på samme måte som Christian Ringnes EIER Oslo Kommune. Han styrer mediet med suveren presisjon og skaper akkurat hva han vil med tilsynelatende lekende letthet. Resultatet er storslått, høylytt og spektakulært, og her stopper sammenligningen. Baarlis verk er det også mulig å danse swing til, faktisk er det vanskelig å la være hvis man i utgangspunktet er på den bagen.
Baarli har vært et begrep i oslo-rocken siden tidlig i forrige århundre, som kjerneverdien i Backstreet Girls, og fra 90-tallet av som Joachim Nielsens trofaste øksemann, med fast plass i nachspielet etter sistnevntes tidlige bortgang. Det virker bare så riktig at mannen nå tar steget opp og står fram som den mesteren han er, på egne duck-walking bein. Baarlis karriere med gitaren kan bl.a. tolkes som en langvarig hyllest til Chuck Berry, men Baarli er mer enn en tributt til en av sine sentrale forbilder. Han viser her at han er en selvstendig kunstner med videre referanser. Han tar greia til steder Berry i beste fall har drømt om, og da ikke uten å våkne hivende etter pusten og badet i svette.
Baarlis forse ligger helt klart i fingrene, han er en større gitarist enn sanger, men det låter på ingen måte kleint det han leverer av sanglinjer heller. På denne siden ligger Thunders-referansene nær. Thunders var heller ingen stor sanger, men han kunne formidle, og det gjør også Baarli, så det holder. Låtene er noe varierte i kvalitet og styrke, men her er flere som vokser og kryper opp lytterens legger og ryggmarg med truende intensjoner om å bli sittende. Produksjonen oser forøvrig av at her har gutta hatt det moro i studio, og det smitter over.
Jeg kan ikke se noen grunn til ikke å innlemme «you Petter B. Goode» i samlinga, skulle man ha den minste interesse for tiggerstadens rockescene er denne utgivelsen obligatorisk og uunngåelig. Dertil vil den fungere til både forspill, mellomspill og nachspiel, vreng anlegget på max og sleng vinduene på vid gap. Naboene vil bli både misunnelige og rare i hodet, og da er det som det skal være. Rock on, Petter!
«You Petter B. Goode» på Tiger eller Platekompaniet
