Politisk håranalyse

Å være pen på håret holder ikke om man vil bli president. Sjekk hvor skillene går.

Tekst: Trine Haaland, Blindsoneforsk

Hvorfor stemte flertallet av mennene og flertallet av hvite amerikanske kvinner på Trump? Spørsmålet er forsøkt besvart i utallige kanaler. Forklarer de regjerendes ignorering av folks fattigdom og håpløshet alt? Neppe.

En visjonær sveis
Siden eliten valgte bort Bernie Sanders’ sosialistiske analyse og remedier ble det lett for Trump å slippe til med nygamle botemidler som nasjonalisme, rasisme, hat og kvinneundertrykkelse. Han har tatt i bruk alt man kan komme på som kan appellere til flertallet av forbitrede, både fattige og rike. Likevel, det skal antakelig mer til for å omfavnes som presidentkandidat enn det man er villig til å innse i de tenkende klasser. Det er her håret kommer inn.

Trumps frisyre er mye omtalt fordi den er så outrert og stygg. Men det ligger en visjon i den, og en vilje til å speile velgernes drømmer. Den er hvit (blond Elvis), den er 50-talls, den er selvvalgt, den er folkelig, den er supermarked, den er bilselger, den er handel, den er vilje til å være noe, selv om dette må støttes av mengder med hårlakk og påført farge, og kanskje til og med hårtransplantasjon. Kanskje til og med et eget privat frisørteam i Trump tower. Venstresiden har glemt frisyrens forførende kraft. Det har ikke høyresiden.

Blonde dobbeltgjengere
I Norge kommer dette klart til uttrykk i Siv Jensens hårtransformasjon fra langhåret med skill og bare ganske lys, til korthåret og virkelig blond, tilfeldigvis nesten en kopi av venstresidens Kristin Halvorsen. På den tiden transformasjonen skjedde, uttrykte frisyren en omtanke for samfunnets nedre sjikt, etablert gjennom Halvorsen, dessuten en viss feminisme og vilje til å ta over makten i partiet på bekostning av den temmelig Trumplignende Carl I. Hagen. Her til lands vant dermed faktisk en viss modernitet over 50-tallsidealet. At frisyren ikke tilsa noen virkelig modernisering, men klar forankring i folkelige idealer som taxfreehandel, snøscootere, etc. ble understreket ved hjelp av mye gelé bak, som fikk frisyren til å stå ut og ga Jensen tyrenakke. At hennes frisyre ikke alltid var, eller er, så velstelt, gir signal om at dette er en dame som vet å sette inn kreftene der det gjelder, noen ganger i neglemanikyr, frisørbesøk og statsbudsjett, andre ganger i mer campingrelaterte temaer og ditto nedtonet hårmanke, rusket opp av gelé både foran og bak som fullstendig utraderer den gamle skillen.

La oss ikke glemme kronprinsesse Sylvi, hun satser også på en lys hårteint, og foreløpig en ganske stabil lengde. Utvilsom mildner fargen råskapen i hennes politiske fremføringer. Vi får se hva som skjer med lengden når hun eventuelt rykker opp i politisk plassering. Erna passer fint inn blant de blåøyde, lysluggede. Som i konstellasjonen Siv/Kristin har også Siv/Erna et forvekslingsproblem basert på frisyre, men Erna vet å holde sin sveis litt mer konservativ når det gjelder.

Marine og Marion etc.
Utenlands finner vi Marine le Pen og hennes up and coming niese Marion som begge har det rette hårlaget. Også de sverger til blondt. Marion er ung og vakker, og har fremdeles langt hår, mens Marine har gått i samme retning som Siv, altså kortere med alder og verdighet, om enn ikke så feministisk kort som Siv. Både Siv, Marine, Marion og Donald går dessuten for stadig hvitere farge.

Dette gjelder også Geert Wilders fra det nederlandske innvandringsfiendtlige frihetspartiet. Om man sammenligner hårfargene på det ekle kyssebildet av ham og Marine Le Pen, kan det se ut som om de har twitret fargekoder til hverandre fra frisørstolen.

Boris Johnson surfet nok også på hårfargen ved Brexit-avstemmingen, siden han ble et slags ikon på den blonde brite versus alle de mørkhårede innvandrerne man ville verge seg mot gjennom Brexit. Men viktigere var nok det ruskete, uflidde preget som han etablerte som sitt varemerke. Her var en overklassegutt som ikke lot seg kue av frisyreregler for hans stand. Håret ble et bevis på at han var en av folket, majoriteten uten penger til hyppige frisørbesøk. Hvor feil kan man ta?

The misfits
Putin derimot passer ikke inn i det blonde fargekartet, han er jo en mann som liker å kjøre sitt eget løp. Han er mer grålig, faktisk innbegrepet på Sovjetunionen som han på sett og vis representerer med sin tidligere karriere fra KGB. Her er det ikke showbiz, men en eim av det militære og den pålitelige tjenestemann som fremføres. Slik sett er han også mann for sin manke.

En annen som ikke passer helt inn i bildet er Melania Trump, hun er jo rett og slett brunette. Hvordan skal vi tolke dette? Melania som ikke ser ut til å være fremmed for frisørfarge har holdt seg langt unna blondt mesteparten av tiden. Kan det skyldes at hun helst vil nedtone blondinefaktoren som ellers tillegges henne?

Og så var det Clinton da. Hillary. Hva vil hun når hun er hos frisøren? Eller hva vil hennes rådgivere? Blondt er trygt, men hun er ikke utpreget blond, mer naturlig blond – hun er født slik og kan ikke noe for det, liksom. Fasongen har tidvis minnet svakt om Thatcher, noe som kan ha virket tillitsvekkende på finansmarkedet. Det mest slående er at hun varierer ganske mye, og enkelte ganger, som da hun fikk lungebetennelse under valgkampen, ga hun fullstendig blaffen i å gå til frisøren. Det etterlater inntrykket av å være seriøs, men også litt ustabil, om man er negativt innstilt. Og det var det åpenbart mange som var. Kanskje brukte hun bare tilfeldige frisører der hun reiste omkring gjennom Amerika, noe som ikke tillot henne å gi et varig hår-uttrykk. Sluntringen kunne også forståes som at hun tilhørte venstresiden. Det hele ble utydelig, hvordan stemme på en slik person? Kvinne er kvinne verst. Jeg synes jeg hører medsøstre der i Amerika skravle om at hun jammen kunne tatt seg tid til å gå en tur til frisøren, en god en, hun har da jammen pengene som trengs, og at hun fikk som fortjent.

Historisk hår
Trump skremmer mange, og mange var overrasket over hans seier. Men er det egentlig så rart at det gikk som det gikk i en tid der hver unggutt som børstes ut av frisørstolen er halvbarbert langs ørene og i nakken, med langt hår på toppen? Det var omtrent slik mennene så ut i mellomkrigstiden, Hitler inklusive. Hitlerjugend-klipp kalles det visst.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2024 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: