Tekst Hege Vadstein
De som frykter at dette er en bok som skal ta fra dem appetitten på kjøtt, kan puste lettet ut. Følgelig vil veganere og dyrevernere som håper at de i denne boka skal finne nyttige argumenter og støttende statistikk, kanskje bli litt skuffet.
Selv om jeg ikke helt får tak i forfatternes agenda, eller at denne muligens er litt slapp, vil jeg absolutt anbefale boka. Den byr på mye tankevekkende informasjon og interessante møter med fagfolk mange ellers ikke hører så mye fra direkte; bl.a. noen grisebønder, sjefen for en av Norges største privateide (altså ikke-samvirke-eide) slakteribedrifter og en av Norges største kyllingprodusenter. Sistnevnte kunne for øvrig ikke svare på forfatternes spørsmål om hvordan kyllingene hans ble slaktet. Det visste han ingenting om, sa han, og dessuten heter det visst ikke kylling på fagspråket. Fôr-til-kjøtt-omformer eller dyremateriale er det riktige begrepet nå til dags, lar forfatterne oss få vite.
Eieren av den privateide slakteribedriften, Svein Fatland, virket litt mer engasjert i virksomheten sin enn ovennevnte kyllingprodusent, idet han ga uttrykk for frustrasjon over at dagens forbrukere er så kresne og vil bruke så lite av dyreskrotten. «De mest næringsrike delene av dyret blir kastet i dag. […] Vi kunne produsert 30 prosent færre dyr i Norge hvis vi rett og slett hadde brukt hele dyret.» At en slakterieier er opptatt av at unødvendig mange dyr må bøte med livet, er kanskje mer et utslag av en forretningsmanns ønske om å redusere innsatskostnadene enn et forsvar for dyrenes rett til å leve, men rent bærekraftsmessig er det ingen ulempe at Fatland påpeker et tragisk og unødvendig svinn.
I boka skildrer forfatterne, Bjørkdahl og Lykke, den historiske utviklingen til både produksjon, omsetning og tilberedning av kjøtt, og konkluderer med at dyrene som kjøttet stammer fra, har blitt stadig mer usynlige. Vi ser verken dyrene i levende live eller som hele eller deler av tydelige, slaktede kropper i noen særlig grad lenger. Når vi først møter det døde dyret, er det omformet til et ugjenkjennelig vareobjekt – en ingrediens på linje med en ost eller en pakke spagetti. Dette, mener forfatterne, fører til en svært uheldig fremmedgjøring og til en slags form for kollektiv benektelse. Og det er visstnok for å motvirke denne tendensen at de har skrevet boka.
Selv om de gjentatte ganger framhever hvor negativ denne fremmedgjøringen er, og at det er nettopp denne de har satt seg fore å motvirke med sitt opplysningsprosjekt, opplever jeg at det er noe ullent eller halvveis med deres beveggrunn. De skriver eksplisitt at de ikke argumenterer for at folk skal slutte å spise kjøtt, og de peker på at nisjebutikker utenfor kjedebutikkstrukturen er håpløst dyre. Småprodusenter av griser som er lykkelige hele veien fra «gård til gaffel», er visst heller ikke noe som vil monne i særlig grad. Og kjøttbransjen og forbrukerne har like mye og like lite skyld i at situasjonen er som den er, hevder Bjørkdahl og Lykke.
Opplysningskontoret for egg og kjøtt, som fram til 1941 het Propagandakontoret for jordbruk og fiskeri, gjemmer seg i dag bak den liksom-nøytrale fasaden til matprat.no.
Etter å ha lest kapitlene «Leve», «Dø», «Kjøpe» og «Spise», øyner jeg håp om at det i det siste kapittelet, «Framtidens kjøtt», dukker opp noen oppklarende standpunkter eller forslag til løsninger. Kanskje i form av laboratorieframdyrket kjøttsubstans, eller noe i den dur? Men, nei. For at vi skal få bukt med det grusomme fremmedgjøringsfenomenet oppfordrer forfatterne oss til å bruke vår posisjon som borgere snarere enn som forbrukere, og at dette f.eks. kan gjøres ved at vi engasjerer oss i landbrukspolitikken. Det er, slik de påpeker, ikke bare bondens anliggende hva vi har på tallerkenen. Det angår oss alle.
Greit nok, men hvordan vi skal kunne engasjere oss i landbrukspolitikken og hvilke endringer vi skal kjempe for, er fortsatt litt uklart. Skal vi melde oss inn i et parti som sloss for mer transparens i matproduksjonen? Hvilket kan det være, mon tro? Eller skal vi arrangere fakkeltog for å få tydeligere dyrekroppsdeler inn i kjølediskene igjen? Skal vi skrive flammende avisinnlegg om at Dyrevelferdsloven må forbedres slik at dyr f.eks. gis rettigheter som levende vesener og ikke som ting, slik som i dag? Det hadde helt sikkert vært fine tiltak å gjennomføre, men slik jeg tolker forfatterne, er det neppe dette de mener. Det ser snarere ut til at de anser Dyrevelferdsloven for å være god nok som den er, i motsetning til hva kriminolog Ragnhild Sollund viser oss er tilfellet i sin bok «Bare et dyr?».
Sammenlignet med andre europeere har nordmenn det største gapet mellom holdning og handling når det gjelder kjøtt.
Pussig nok (eller heldigvis) stiller Bjørkdahl og Lykke allikevel et lite spørsmålstegn ved nevnte lov idet de framhever at landbruksministeren kom med følgende uttalelse da lovutkastet til den nye Dyrevelferdsloven av 2009 ble lansert: «Det vil ikke ha noen dyrevelferdsmessige konsekvenser å ta inn begrepet egenverdi i lovteksten. […] [B]egrepet [vil] kun ha en symbolverdi og ikke i seg selv bidra til bedre dyrevelferd.» I lovkomiteens innstilling sto det at «ordet egenverdi ikke skal tolkes så vidtgående at det kan stilles spørsmålstegn ved vanlig/normalt husdyrhold slik som vi kjenner det i dag.» Så dermed kunne kjøttbransjen puste lettet ut.
Også etter å ha lest det siste kapittelet sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatternes mål er å motarbeide fremmedgjøringen forårsaket av måten moderne matproduksjon foregår på. Men hvis dette er det endelige målet, blir ikke det litt som å ivre for at folk skal ha renere hender, uten å fokusere på den bakenforliggende og egentlige årsaken, som ville være å hindre spredning av sykdomsskapende bakterier?
Hvis industriframkalt fremmedgjøring er et så stort og ødeleggende onde i seg selv, kunne kanskje forfatterne like godt ha skrevet boka «Hva vi kler på oss når vi kler på oss klær»? For også når det gjelder klær er vi fullstendig fjernet og fremmedgjort fra opphavet til varen – og vi hindres dermed i å få oversikt over klesproduksjonens miljømessige konsekvenser av vann- og energiforbruk, fargekjemikalieutslipp og arbeidsforhold – samt i forhold til hva som skjer med klærne etter at vi har kastet dem; om hvordan de oversvømmer store strand- og landområder i fattige land. Men også ved et slikt tilfelle kunne jeg ha ønsket meg at forfatterne ikke bare stoppet ved fremmedgjøringsadvarslene, men tonet flagg og f.eks. oppfordret til opprettelse av folkeråd som hadde i oppgave å sørge for at produksjonsformene, forbruksnivået og avfallshåndteringen som gjelder klær, foregår på en etisk og bærekraftig måte. Selv om noe kan virke naivt utopisk, trengs det at noen tør å komme med konkrete forslag.
Som nevnt innledningsvis, vil jeg, til tross for at jeg er en smule kritisk til forfatternes litt slappe ambisjoner, allikevel anbefale alle å lese boka. Den gir tilgang på mange interessante fakta, og spesielt når det gjelder å vise hvordan Opplysningskontoret for egg og kjøtt (OEK) – som fram til 1941 het Propagandakontoret for jordbruk og fiskeri, og som i dag gjemmer seg bak den liksom-nøytrale fasaden til matprat.no – har operert de siste 50 årene, er de forbilledlig kritiske og kunnskapsrike.
Gjennom en målrettet strategi som bl.a. har gått ut på å fôre skolene med gratisbøker til Mat-og-Helse-undervisningen (med oppskrifter der grønnsakssuppa inneholder kyllingkjøtt og frukt-smoothien tilsettes rått egg), og ved å sponse mediekanaler der de samtidig har fått pumpe ut kjøttreklame innpakket som nøytral kostholdsjournalistikk og kokkeleringssunderholdning, samt å sørge for at OEKs fagkonsulent Wenche Andersen ble ansatt i God morgen Norge som «hele Norges TV-kokk» – har de sikret seg en mulighet til å på en faglig-aktig måte skjule og fornekte manglende dyrevelferd, skape forvirring rundt faktabaserte kostholdsråd og bestride sammenhengene mellom klimaendringer og kjøttforbruk. Hele denne virksomheten, som er rigget for å oppnå en økning i befolkningens kjøttforbruk, sammenfatter forfatterne med sosiologen Lindsey McGoeys treffende uttrykk «strategisk produksjon av uvitenhet». Et konkret eksempel undertegnede nylig lot seg overraske av, var at treffene for et bildesøk på «hanged meat» var sladdet av et uskarphetsfilter og merket med advarselen «Dette bildet kan ha ikke-barnevennlig innhold. Uskarphet for Sikkert Søk er på.» Bildene det dreide seg om viste helt ordinære slakteriscener med opphengte dyreskrotter.
Og visst har strategien fungert etter planen. Vi spiser kjøtt som aldri før. Fra 1959 til 2015 har kjøttforbruket vårt tredoblet seg. Men muligens er vi ikke helt ukritiske i forhold til reklamen som kjøttindustrien teppebomber oss med, for mye tyder på at nordmenn fortærer sine kjøttmåltider med en klump i halsen. Sammenlignet med andre europeere har nordmenn det største gapet mellom holdning og handling når det gjelder kjøtt. Det folk svarer på spørreundersøkelser om at de ønsker å kutte ned på kjøttforbruket, gjenspeiler seg nemlig ikke i forbruksstatistikkene, forklarer forfatterne. Så spøker vel OEK i bakgrunnen her også, da. Kunne en alternativ boktittel ha vært: «Hva vi sluker rått når vi spiser kjøtt – om bekvemmeligheten ved å ta propaganda for god fisk»? Det ville selvsagt ha vært en helt annen bok – og mest sannsynlig en som undertegnede godt kunne ha tenkt seg å lese.
Hva vi spiser når vi spiser kjøtt
av Kristian Bjørkdahl og Karen V. Lykke
286 sider
Res publica
2023
