«Blir du med til Romania, Kristin?» spør Åse Karlsen. «De har en dukketeaterfestival der, vi har sjåfør og eget hus å bo i!»
Tekst: Kristin Josehphina Hovland Foto: Åse Karlsen
Ankomst i Romania startet med at bagasjen til Åse ble stjålet på flyplassens samlebånd. Politiet hadde en regel om at bagasjen først kunne regnes som stjålet etter syv dager, men bagasjelappen skulle holde for det forsikringsselskapet trenger. Det var absolutt ikke den beste starten på turen. Vi havner til slutt i en buss uten aircondition på veien til Craiova. På bussen blir jeg sittende og snakke med en rumener som forteller om sykehus og basiller som gjør at folk dør. At det er litt en risikosport å bli innlagt på sykehuset fordi det er bakteriespredning. Hun selv skulle i en begravelse til en onkel. Folket er lette å komme i snakk med, og de er åpne og imøtekommende. De snakker mye om politikk. Etter Ceausescus død er det en frihet til å uttale seg friere, men de snakker også om noe de kaller ”fear for the fear”. Man snakker politikk med et lite kast på hodet for å se hvem som lytter. Man vet altså ikke helt hvem som vil sladre, og man skal være forsiktig med å gå over tillatte grenser.
Vi møter Laurie og Corina. De skjønneste mennesker jeg har møtt. Laurie har et hus vi kan bo i litt utenfor byen. Åse og jeg blir introdusert for festivalen ”Keep calm, Puppets occupy street”. Det var små arenaer på gaten som var satt opp i programmet hvor de viste forestillinger. Det var mange glade barn å se. Festivalen ble avsluttet med en stor parade. Der var det en svær trailer med utstilling og et menneske med ropert først i toget. De hadde laget en sang, og dette virket mer som en demostrasjon enn et hyggelig opptog. Det var dukkene bak, og alle barna og de voksne som gjorde det til noe veldig fint. Det var som en gatefest; barn og voksne hadde pyntet seg for anledningen.
Turen gikk videre til hovedstaden. På veien dit viste Laurie oss et eget område for romfolk. Det er ganske avskilt mellom rumenere og romfolk i Romania. Vi gikk ut av bilen og tok bilder av de kreative fasadene der.
Laurie ville vise oss den nye kirken som bygges ved Ceausescus palass. Etter hans død har visst kirken fått mer makt og folk er blitt mer religiøse. Laurie ville vise oss at kirken vil bli høyere enn diktatorens palass.
Vi kommer til Underworld hvor vi skal bo. Åse kjenner mange der nede og hun er en klar kulturperson. Det rumenske folket er veldig imøtekommende og de har stor sans for humor og særlig svart humor. Jeg opplevde de fleste som veldig politisk bevisste og vil sammenligne stemningen med Oslo på 80-90-tallet. Eller den perioden da opprør var kreativt. I Romania er deres tid nå. Det er en eksplosjon av kreativitet, kunst og band som vil komme frem.
Jeg vil gjerne tilbake for å oppleve denne kreative stemningen. Oslo har mistet sin skaperkraft i møte med at kultur og opprør skal tjenes penger på. Det er ikke ut i fra en strømlinjet politikk det skapes et rom for å være kreativ, det rommet skapes ut fra et behov om å uttrykke seg og at det lages arenaer hvor man kan møtes hvor kreativitet kan utvikle seg. I Romania så er det mulig i dag fordi kultur blir verdsatt. Det er fortsatt begrensninger i hvor sterkt de kan uttrykke seg og det kan ende med døden hvis man trår feil, men de er flinke med humor, og det gjør nok kritikken mer fordekt. Ut fra dette oppstår et meget kreativt miljø som satser på mye egen kust.
Så spør du om jeg vil være med til Romania igjen Åse, så vil jeg bestille fly med en gang og dra! Takk, Åse, for at du viste meg Romania.
