Hvem forutså 80/20-samfunnet for 30 år siden? Pønkerne forutså det selvsagt, hengitt som de i perioden var til sosiale dystopier og skrekkscenarier.
Tekst: Harald Lange Foto: Per Arild Skorgen og Åse Karlsen
Oslo Kommune har stått i bresjen for utviklingen av den norske boligmodellen for det 21.århundre, hvor 80% av befolkninga tar del i en fenomenal merverdiutvikling, på bekostning av 20% i et varig utenforskap som vil overføres til kommende slektsledd i overskuelig framtid.
De som i dag står utenfor eiendomsmarkedet og mangler midlene og ressursene som kreves for å komme inn danner en permanent underklasse av folk som har det ekstremt tøft, og som fortsatt vil ha det tøft i tidene som kommer, tiår for tiår, slektsledd for slektsledd, generasjon etter generasjon, i evighet.
Under Arendalsuka 2018 sto den politiske eliten fram i et panel av alle stortingspartiene, bortsett fra MDG og Rødt, hvor de overgikk hverandre med fagre lovord om den geniale norske modellen som funker så bra og klappet hverandre på skuldrene i munter og lykkelig forvissning om å være med på en fest som ikke ser ut til å ha noen ende. Den eneste stemmen i panelet som ikke delte begeistringen det øvrige panelet demonstrerte var SVs Karin Andersen. Hun fikk da også sitt pass påskrevet som «festbrems» i muntert hoverende ordelag av de øvrige representantene.
Hvem forutså 80/20-samfunnet for 30 år siden? Pønkerne forutså det selvsagt, hengitt som de i perioden var til sosiale dystopier og skrekkscenarier. Den eneste politikeren som snakket om 80/20-samfunnet som noe positivt og ønskelig var FrPs Fridtjof Frank Gundersen. Hans posisjon på dette var så ekstrem i samtiden at til og med Carl I Hagen holdt armlengdes avstand til ham i offentlighet.
Majoriteten har grunn til å være fornøyde. De som fikk fotfeste i eiendomsmarkedet på starten av 90-tallet har fått ta del i en eventyrlig prisvekst og en velstandsutvikling uten historisk kontekst og sidestykke, på papiret. For mens stadig flere blir millionærer forringes den statusen dette medfører.
Da jeg vokste opp på 70-tallet var oppfatningen blant allmuen at en millionær kunne trekke seg tilbake fra arbeidslivet og leve «på rentene». Muligens en smule overdreven forventning til hva det ville innebære å ha sjusifrete beløp på bok, men ikke uten en viss realitet ved seg. Det var på den tiden fullt mulig å leve som rentenist på et beskjedent millionbeløp, om man innrettet seg på en nøktern livsstil uten store og gjentagende utskeielser. Det var ikke mange millioner som skulle til for å bekoste et relativt komfortabelt liv, hevet over folketrygdens satser. Men det krevdes selvsagt en spesiell innsats, gode kontakter og god taiming, foruten en solid porsjon flaks for å komme dit, da som nå.
En vanlig årslønn for lønnsarbeidere lå på denne tiden godt under 100K.
De som sitter nær toppen av pyramiden ler hele veien til banken hver dag og har alle gode grunner til å være svært fornøyd med sin posisjon.
I dag må man være millionær for å kjøpe seg inn på eiendomsmarkedet, noe som byr på problemer for mange, selv om det er langt mer oppnåelig for en ung aspirerende profesjonell i dag å «gjøre sin første million». Veien til denne er gjerne bolig nr. 2, «markedsobjektet», som de heldigst stilte får i presang av sine velstående foreldre. De som ikke er så heldig stilte vil møte store utfordringer med å ta seg inn på byens inflaterte boligmarked. Denne gruppen vil være henvist til å leie seg inn hos de som er så heldige å ha en ekstra bolig å leie ut. For det er en stor lykke å være utleier. Money for nothing and chicks for free! En bolig nr. 2 kan generere grunnlag for videre investeringer, og når det først har begynt å rulle er det liksom ingen ende i sikte. De siste tre tiårene har eiendomsbransjen i Oslo vært en motorvei til velstand for aspirerende profesjonelle som har bygget seg opp i markedet. Deres velstandsøkning er for en stor del finansiert av skattebetalernes penger via statlig og kommunal bostøtte.
De som sitter nær toppen av pyramiden ler hele veien til banken hver dag og har alle gode grunner til å være svært fornøyd med sin posisjon. Det er også forståelig at de raser mot skår i gleden som boligskatt og arveavgift, og mot gledesdrepere og festbremser som Karin Andersen og andre sosialt bevisste politikere med velbegrunnede bekymringer for de langsiktige konsekvensene av boligeventyret.
Overklassen har muligens forregnet seg. Det fantastiske prisnivået gir dem en eksponentiell inntjening som tilsynelatende gjør dem allmektige, og Oslo har langt på vei blitt deres by, tilrettelagt for deres behov for å kun omgås likesinnede og ikke måtte forholde seg til sjuke og mistilpassa folk som ikke har hengt med i velstandsutviklinga. På den annen side legger denne formidable overprisingen av basistjenester som bolig og virksomhetslokaler et veldig prispress på alle forretninger og tjenesteytere som medfører prisvekst i alle ledd. Alt fordyres, og millionlønna strekker ikke lenger til.
Boligbobla har vist seg forunderlig solid og har overlevd adskillige spådommer om full sprekk. Det har holdt utrolig lenge, over 2 tiår med kontinuerlig vekst. Dette har fått noen analytikere til å mene at boligmarkedet er friskt og fundert i reelle verdier og derfor ikke vil sprekke. Tro det den som vil, altfor mange gjør det. Det er ikke et spørsmål om bobla vil sprekke, men når. Prisveksten i boligmarkedet er ikke tuftet på reelle verdiøkninger, men på et målrettet, prisdrivende samarbeid mellom eiendomsbransje og lokale myndigheter. Den statlige innblandingen begrenser seg til bostøtte, et prisdrivende virkemiddel som fjerner nødvendigheten av å ta hensyn til folks realøkonomi og gjør folk til velferdsklienter, helt unødvendig. Oslo Kommune har selv bidratt til prisstigningen gjennom å regulere sine egne leiligheter øremerket trygdede, uføre og sosialt vanskeligstilte til såkalt «gjengs leie», nyspråk for «markedsledende leie». Med denne øvelsen har de slengt tyngden av sin egen eiendomsportefølje rundt et prisdrivende momentum, til glede for investorene og til utpining for alle som er avhengig av utleiemarkedet for å bo.
Prisveksten i boligmarkedet er ikke tuftet på reelle verdiøkninger, men på et målrettet, prisdrivende samarbeid mellom eiendomsbransje og lokale myndigheter.
Det er rart i dag å tenke på at Ap-veteran og statsminister Bratteli slo fast at det i Norge «ikke lenger er akseptert å gjøre seg rik på andres bolignød». Det nye boligprogrammet representerte da også et radikalt brudd med den sosialdemokratiske boligpolitikken som Bratteli hadde vært en forkjemper for i sitt politiske liv. Den totale nedbyggingen av det norske folkehjemmet ble derfor gjennomført skritt- og etappevis, over en periode på 15-20 år. Dette skjedde ikke uten protester. I Oslo og andre større byer gikk ungdommer til opprør over tapte muligheter i arbeids- og boligmarkedet, og utover 80-tallet var autonome boligpolitiske aksjonsgrupper i virksomhet i de fleste større norske byer. Ungdommens boligkamp var blant de hardeste og mest betente stridsspørsmål i oslo-politikken, og det oppsto i disse årene uforsonlige linjer av fiendskap og hat mellom den oppvoksende slekt og den politiske eliten, spesielt i Oslo, som har satt spor i offentligheten siden.
De unges boligkamp ble i Oslo nedkjempet med hard politimakt på starten av 90-tallet. Mot slutten av tiåret var Svartlamon Beboerforening i Trondheim den førende organisasjonen på feltet, og de fanebar boligkampen med klare strategier og ambisjoner. Det 21. århundrets boligkamp skulle ta sikte på å utvikle praktiske eksempler for en alternativ boligpolitikk og byutvikling som tar utgangspunkt i befolkningens behov og ønsker i stedet for ensidig å fokusere på utbyggernes profittrate og inntjening.
Ungdom i Oslo lot seg inspirere av Svartlamon til å gjenoppta boligkampen også i Oslo, og på tampen av 1997 ble Boligpolitisk studie- og arbeidsgruppe dannet på ungkulturhuset Blitz. Gruppen ga seg i kast med studier av Ulfrstads og Dybs forskning på bostedsløsheten, og utarbeidet på grunnlag av dette ambisiøse mål og strategier for en ny boligkamp. På tampen av året tok gruppen navnet Boligaksjon’98 og presenterte seg for Bondeviks regjeringsprosjekt under sentrumspartienes regjeringsforhandlinger på Soria Moria den senhøsten.
Med seg brakte boligaksjonistene en grunnskisse for en alternativ utvikling fundert på et tenkt samarbeid mellom befolkningsinitiativer og lokale politiske myndigheter om utviklingen av en sosial boligsektor. Skissen vakte interesse og begeistring, og gruppen ble invitert til å presentere et forprosjekt for Stortinget utpå nyåret. Dette var starten på Hauskvartalets forhistorie. Ennå skal det ta ytterligere halvannet år før prosjektet flytter seg fra skissestadiet til å anta materielle former.
Selve kvartalsprosjektet starter med boligaksjonsgruppen BA2000’s militante okkupasjon av Hausmannsgate 40 den 4. september 1999, og etableringen av Vestbredden Bo- og arbeidskollektiv.
Det grunnleggende og definerende pionerprosjektet er nå inne i sitt 20. år som autonomt boligtiltak og eksemplifisering av Boligaksjonens foreslåtte program, som fikk så stor tverrpolitisk oppslutning rundt årtusenskiftet at Oslo Byråd svært motvillig ble pålagt av bystyreflertallet å utrede mulighetene for et samarbeid med de organiserte aktivistene i «Hauskvartalet».
Neste nummer: «Kan du bomme meg et par tusen til en kopp kaffe?»
Oslos politiske ledelse valgte å forholde seg til det nystartede initiativet for et atelierfellesskap i Hausmannsgate 34, som hadde funnet det opportunt å henge seg på Boligaksjonens initiativ i kvartalet, uten å tilkjenne seg Boligaksjonens uttalte mål og ambisjoner. Dermed kunne de oppfylle bystyrets pålegg uten å måtte forholde seg til de brysomme boligaksjonistene. Vestbredden har til dags dato ikke fått noen anerkjennelse fra byens posisjonerte ledelse, enten den utgår fra blåbrunt eller rødgrønt flertall. Det autonome boligtiltaket har gjennom disse årene stått i et limbo, avbrutt av tilbakevendende trusler om prosjektets opphør.
Det rød-grønne byrådet lovet i valgkampen at Vestbredden skulle få sin oppreisning, men i stedet ble de solgt til eiendomsbaronen Urbanium, sammen med brorparten av kvartalet, stikk i strid med reguleringsplanens intensjon om en samlet og helhetlig utvikling.
Urbanium er definitivt ikke ønskepartnere i et prosjekt som dette, de er ikke utpregete lagspillere. På den positive siden har de store ressurser og evne til å gjennomføre storstilte byggeprosjekter. På den annen side er de så store at de: «kan kjøre over dere som en hump i veien og ta det på forsikringa», som en framtredende ansatt så fint uttrykte det i samtale med representanter fra Hausmania i 2016. Retningen utviklingen har tatt etter deres inntreden tyder på at de mener det.
Deres siste trekk er altså å tilby Vestbredden en tidsbegrenset avtale dersom de får lov til å bryte kjøpsavtalens krav om å bevare H42 viser i all essens hvilke formidable «lagspilltalenter» de er. Hauskvartalet som by-økologisk forsøkskvartal er prisgitt uten en ansvarlig politisk styring som kan balansere de forskjellige interessene involvert.
Det er på denne bakgrunnen det blir litt vanskelig for oss å dele Harald Nissens begeistring og entusiasme for «det nye Hauskvartalet». Vi følger ham slett ikke på at Habitat Haus er verdt å ofre ethvert hensyn for. Habitat Haus er bare enda en fancy boadresse for hipstere fra velstående hjem. Det er ikke det vi har jobbet og kjempet for i over 20 år. Skuffelsen over dette nederlaget må vi alle eventuelt drasse med til vi forlater denne verden.
Det er imidlertid fortsatt ikke for sent å snyte Urbanium for totaltriumf og hegemoni, men det krever at Hausmania reiser seg som organisasjon og gjør felles sak med Vestbredden for å slå ring om regulerings-planen og de grunnleggende ambisjonene i Hauskvartalet.
Dette er i mine øyne en forutsetning for å kunne redde kvartalsprosjektet fra å bli ensidig formet etter Urbaniums ønsker og behov. Jeg vil mene det er et være eller ikke være for hele prosjektet.
Neste nummer: «Kan du bomme meg et par tusen til en kopp kaffe?»
