Denne teksten er en fly forbanna, kvisete tenåring som smeller igjen døra til jenterommet så det skrangler i vindusrutene.
Tekst: Kjell Foto: Åse Karlsen
Hadde den kunnet, ville den gjort seg om til en mørk skog med skabbete, gneldrende kjempeulver mellom trestammene, og hvis du visste hvor mye raseri som ligger mellom linjene her, ville du rygga baklengs vekk og bedt noen andre bære bladet forsiktig ut i papirsøpla. Men å skrive et raseri er sjukt vanskelig. Hadde det enda gått an å filme teksten, ville den blitt tatt av Youtube på grunn av ekkelt innhold.
Men nok om hvor kort denne teksten kommer i forhold til hvor langt den hadde nådd som et primalskrik. Det er kanskje på tide å komme til poenget, for HVA!! F… er det denne teksten skal rase for?
Nå skal du høre her.
I tjue år har Bo- og arbeidskollektivet Vestbredden Vel Vel holdt den boligpolitiske fanen oppe så knokene har hvitnet. En bitteliten L-formet murgård i Oslo sentrum har holdt stand mot markedskrefter, bolighaier, tilstivna kommunalt byråkrati og narsissistiske politiske partier. I tjue år har de smelt igjen porten i Hausmannsgate 40 og snekra, hamra og stimla sammen om politiske aksjoner i kamp mot det flerhodete monsteret som med jevne mellomrom har hatt brekkjernet i døråpninga deres: boligpolitikken i Oslo, bystyret, byrådet, vulgærkapitalister og markedskrefter.
Vestbredden Vel Vel har eksistert i snart tjue år som Oslos eneste tålte boligokkupasjon. Alle andre, norske boligokkupasjoner har enten endt i utkastelse eller de har fått kontrakt med en kommune. Kollektivet er også ett av to (jeg gjentar: to) boligprosjektet i Norge med geografisk plassering i et område som har byøkologisk regulering. Det andre er mer berømt, ligger i Trondheim og heter Svartlamoen.
I de tjue årene bo- og arbeidskollektivet har eksistert har det bodd en stor mengde mennesker der. Mennesker av alle slag, fra alle klasser, alle samfunnslag, med ulike bakgrunner, ulike behov, ulike grunner til å bo nettopp her. Noen har funnet en trygg havn i et ellers kaotisk liv, noen har flyktet fra hamsterhjulet i det kapitalistiske systemet, noen har søkt sosial samhørighet og vennskap, andre har funnet et sted for politisk aktivisme og mobilisering, mange har lært hvordan man vedlikeholder og rehabiliterer sitt eget hus, og en hel del folk har vært med på å skape den viktigste scena for pønk og hardcore i Norge.
Men så, en vakker, solrik vårdag i 2016, skjedde det noe i Oslos rådhus. Den majestetiske, ranke bygningen ved sjøkanten ga ly til en ugjerning. Noe mørkt og ekkelt og skjendig. Bystyret i Oslo godkjente salget av Hausmannsgate 40 pluss tre andre bygg og tomter i Hauskvartalet. Mot partiet Rødts stemmer. Til smil og fornøyde nikk fra hele resten av venstresida i oslopolitikken ble tomtene og husene solgt til en av de minst velrennomerte eiendomsutviklerne i Oslo. Ingen var i tvil om at deres største ønske var å kaste ut okkupantene i Hausmannsgate 40 og rive bygget, som av en eller annen grunn ikke engang er oppført på gul liste hos Byantikvaren.
Den dagen var det vondt å være osloborger. Å se bystyrerepresentanten fra SV stå på talerstolen og fortelle hvor glad hun var for at kvartalet endelig skulle bli byøkologisk, fikk det til å velte seg i oss. Vi ble kvalme og fikk lyst til å skrike.
Av årsaker som ikke er offentlig kjent, ble ikke 40 revet likevel. Det ble isteden satt i gang forhandlinger mellom Vestbredden og eiendomsutvikleren. Først om salg av huset, så om en leiekontrakt. Akkurat nå, i skrivende stund, er framtida for bo- og arbeidskollektivet kanskje uviss, kanskje er den sikra. Og det er mulig mye er forandra innen du leser denne teksten. Kanskje er de blitt leieboere, boligaktivistene i Hausmansgate, eller de er i ferd med å fylle flyttebokser med tinga sine. Uansett er tida som 100 prosent autonomt sosialt boligprosjekt over for 40. Salget i 2016 endra alt for alltid.
«Her slutter Norge» står det på veggen utenfor porten inn til Hausmannsgate 40. Og godt er det. Her slutter enn så lenge også Oslo og den grådige, hensynsløse og umenneskelige sosiale boligpolitikken som et rød-grønt byråd har videreført og kun gjort stakkarslige forsøk på å motvirke. Her slutter heldigvis jaget etter lettkjøpt materiell velstand og liksomfellesskap. Her slutter hamsterhjulet å snurre. Og når Norge slutter, ramler veggene i boksene vi er blitt putta inn i og vi kan puste igjen, trekke pusten og få ut primalskriket vi ønsker kunne gjallet mellom veggene og laget ekko gjennom hele byen og helt til markagrensa hvor de trua ulvene kunne ult det videre inn i skoger og opp på fjell. Denne teksten er det skriket. Faen ta.