Tekst Thomas Røkås Illustrasjoner Diverse
Er en reell bærekraftig samfunnsutvikling forenlig med fortsatt økonomisk vekst? I presentasjonen økonomene Arild Vatn og Thomas Røkås holdt på Sagene Bærekraftsverksted i mars i år, reflekterte de rundt dette og andre spørsmål, sett i lys av Smultringmodellen til Kate Raworth.
Presentasjonen omhandlet bærekraft – et mye brukt begrep i tiden vi lever i. Innlederne startet med å presentere ideen bak konseptet bærekraft slik Brundtland-kommisjonen omtalte det på slutten av 80-tallet. Selv om definisjonen ser bra ut på papiret, var hovedbudskapet på den tiden at det er fattigdom som er årsak til manglende bærekraft. Dette er derimot en veldig misvisende fremstilling. Vatn og Røkås brukte derfor den neste timen på å definere en mer robust beskrivelse av bærekraft basert på konsepter og teorier fra blant annet økologisk og institusjonell økonomi. De viste hvordan status er i verden og Norge i dag ifølge en slik definisjon, og hvilke muligheter som finnes for å kunne skape et mer bærekraftig samfunn.
En grunnleggende innsikt fra økologisk økonomi, som den rådende grenen innenfor økonomifaget neglisjerer, er at økonomien vår er et under-system av biosfæren (naturen). Alle aktiviteter vi foretar oss påvirker miljøet i liten eller større grad ved at vi bruker naturressurser som på et eller annet tidspunkt blir til søppel (se figur 1). Et viktig poeng er at økonomien er et åpent system, mens biosfæren er et lukket system, regulert gjennom en begrenset mengde solenergi som kommer inn gjennom atmosfæren. Denne solenergien blir til deretter til varme som i sin tur forlater atmosfæren. Vatn og Røkås viste videre hvordan vekst i BNP og bruk av materialer har et tilnærmet 1:1-forhold. Av dette kommer innsikten at vi ikke kan øke økonomien evig på en begrenset planet.
Videre forklarte Røkås og Vatn hvordan økosystemer har fysiske tålegrenser som vi ikke burde krysse, da dette vil true stabiliteten i jord-systemet vårt – en tilstand som har vart i ca. 10 000 år. Forskere mener at vi i dag bruker for mye naturresurser og at vi risikoer å krysse seks av jordens ni planetære tålegrenser. Det er spesielt rike land som er ansvarlige for at vi er i denne situasjonen, på grunn av deres høye historiske og akkumulerte forbruk av naturressurser.
Samtidig som at verdenssamfunnet bruker veldig mye naturressurser, mangler fortsatt milliarder av mennesker tilgang på grunnleggende infrastruktur og goder som kan sørge for verdige liv. Samtidig har ulikhetene, både innad og på tvers av land, økt siden 80-tallet. Et viktig argument for politikere som ønsker fortsatt vekst i økonomien, er at dette vil få kaken til å fortsette å vokse, noe som de mener vil komme flere mennesker til gode. Men økt vekst har ikke ført til økt fordeling. Samtidig viser forskning at vi mennesker ikke blir lykkeligere etter vi har passert et visst inntektsnivå (ca. 15 000 dollar).
Med dette mener Vatn og Røkås at dagens utvikling er u-økonomisk – det vil si, jaget etter økt vekst og produksjon fører til naturødeleggelser og liten eller ingen bedring av sosiale forhold – det kan snarere føre til en forverring av disse (e.g. økning i psykiske lidelser, økning i overvekt/fedme, m.m.). Spørsmålet de stilte var: trenger vi å velge mellom naturkrise og sosiale kriser?
Videre presenterte de en modell og et nytt mål for økonomien – Smultringmodellen (se figur 2). Smultringmodellen er en modell sammensatt av økonomen Kate Raworth i boken «Doughnut Economics» (2017) og demonstrerer et «trygt og godt sted for menneskeheten» der alle mennesker lever verdige liv innenfor plantenes tålegrenser. Modellen er sammensatt av rammeverket «plantenes tålegrenser» utformet av forskere ved Stockholm Resilience Centre, og sosiale indikatorer fra FNs Bærekraftsmål, og representer både et nytt mål for økonomien og et måle- og styringsverktøy for å oppnå dette målet.
Ved å respektere målet som Smultringmodellen setter, sørger en for eksempel for at alle mennesker får tilgang på nok mat og drikke, tilgang på utdanning, helsetjenester og politiske rettigheter. Samtidig respekterer vi naturen sine tålegrenser, som blant annet innebærer at vi ikke slipper for mye drivhusgasser ut i atmosfæren, driver med overgjødsling, eller endrer landareal på en måte som resulterer i at dyr og andre arter forsvinner. Globalt står det ikke så bra til (se figur 3).
Videre diskuterte de hvordan Smultringmodellen kan kontekstualiseres til «norske forhold» gjennom å bruke allerede eksisterende forvaltningssystemer, indikatorsett og politiske målsettinger i Norge. Gjennom å bruke en relativ forståelse av hva et «godt» liv er for noe, og en nedenfra-og-opp-tilnærming for å måle bæreevnen til norsk natur, viste Røkås resultater fra sin nylig publiserte forskningsartikkel om hvordan en norsk smultring-økonomi kan se ut.
Dagens tilstand viser at Norges økonomi er i stand til å dekke mange, men ikke alles behov og rettigheter, dog med store variasjoner på tvers av demografiske grupper; samtidig som at Norge overskrider ti av de elleve analyserte tålegrensene (se figur 4). Spesielt høye overskridelser er assosiert med høye klimagassutslipp og overforbruk av gjødsel i landbruket. En hovedkonklusjon fra artikkelen er at hvis Norge skal respektere sin rettferdige andel av de globale klimagassutslippene, trenger vi å kompensere (bidra til negative utslipp tilsvarende) 38 millioner tonn CO2-ekvivalenter hvert år fram mot 2055. For at Norge skal respektere sin rettferdige andel av globale naturressurser, samt egne politiske målsetninger relatert til sosiale forhold og miljø, er det behov for en omfattende omstrukturering av norsk økonomi.
I siste del spurte Vatn og Røkås hvordan en kan begynne arbeidet med å omstrukturere økonomien, og de viste blant annet til Kate Raworths bok «Doughnut Economics». I boka utfordrer Raworth den nåværende vekst-baserte økonomien, som i stor grad er basert på ortodokse (nyklassiske) økonomiske teorier og konsepter. Vi trenger å tenke nytt og utover dagens oppfatning av menneske, natur og samfunn som den rådende økonomi-disiplinen lærer oss. Hvordan kan vi eksperimentere med heterodokse teorier og forståelser av hvordan vi kan organisere økonomien?
Arild Vatn avsluttet med å diskutere potensialet i å få til endringer gjennom å opprette nye, og forsterke eksisterende, typer institusjoner, ikke minst på et lokalt nivå. Han påpekte svakhetene ved at dagens beslutningssystem legger opp til kortsiktighet både politisk og økonomisk, og at lokale aktører står overfor komplekse problemstillinger hvor større aktører sitter på mye styringsmakt. Vatn påpekte videre hvordan den nåværende politiske styringslogikken baserer seg på en (mis)oppfatning av mennesket som grunnleggende egoistisk og korttenkt, men at forskning viser noe annet: vi bryr oss om natur og om rettferdig fordeling. Fundamentalt trenger vi å fremme logikker som er integrert i de andre samfunnsrollene vi har utover «forbruker»-rollen (f.eks. familiemedlem, venn, kollega, osv.), som igjen kan fremme sosial rasjonalitet («Vi» i stedet for «Jeg»). Helt til slutt viste Vatn noen eksempler på institusjoner som kan være i bedre stand til å konstituere slike logikker, slik som et bærekraftsråd i kommunene, et bærekrafts(over)hus på Stortinget, eller andre bedriftsformer, slik som kooperativer, bedrifter leid av lokalsamfunnet og øko-sosiale private bedrifter.
