Å være vitne til gjennomføringen av et politisk drap i bystyrets finanskomite er alltid spesielt, men denne seansen beveget seg lengre inn i det absurde teaters revir enn vanlig.
Det var noe puslete og molefonkent over Lippestad og Marcussen under denne seansen. De strålte på ingen måte av de seirendes arroganse og selvtillit, snarere så Lippestad skamfull ut der han satt og vekselvis så ned i bordet og kastet et og annet bekymret blikk opp på galleriet. Med sin juridiske grad og innsyn i sakens hemmeligstemplede kjerne var han sannsynligvis klar over den uretten som her ble begått.
Det absurde elementet sto Høyres Morten Steenstrup til en stor grad for. I et friskt og uhemmet spill for galleriet raljerte han over teknikaliteter som byrådets begrunnelse for å hemmeligholde sakens kjernedokumenter, som unektelig er ganske klein, og det faktum at byrådet ved å gå inn for salget undergraver flere sentrale punkter i sin egen erklæring. Det var underholdende, men kun et spill av tid, altsålenge Steenstrup og hans parti er de som har kontraktert drapet og ladet våpenet. Det å raljere over måten byrådet trekker av på er av liten betydning for saken, som uansett var avgjort på forhånd. Steenstrups agenda med dette er etter alt å dømme å problematisere byrådets uttalte ambisjon om åpenhet i forvaltningen og helst reversere den.
Stenstrups show fikk imidlertid med tydelighet fram at saken har en råtten kjerne som ikke tåler dagens lys. Byrådets begrunnelse for å hemmeligholde sakens kjernedokumenter er at «en offentliggjøring kan stille saken i et dårlig lys» og «svekke kommunens posisjon». Derfor har byrådspartiene i denne saken gått vekk fra sin erklæring om generell åpenhet i forvaltningen og benytter som hjemmel lovtekster de har lovet å forandre.
Lippestads molefonkne og skamfulle uttrykk oppleves av kvartalsaktivistene som kledelig og et tegn på at mannen har samvittighet og sans for rett og galt. Den diametrale motsatsen ble framført av hans partifelle og komiteleder Frode Jacobsen, som utviste en utilslørt glede over å kunne presidere over drapet og å vri kniven elegant rundt i såret. De frammøtte på galleriet viste sin takknemlighet for gesten med en kollektiv visning av langfinger på vei ut, den maktesløses trass ovenfor den teflonbelagte og ufølsomme øvrighet.
De aktivt engasjerte i kvartalssaken kjenner nå på den store trettheten og meningsløsheten og på en voksende vrede. I trettheten ligger selvmordet, i vreden ligger muligheter. Det gjenstår fortsatt muligheter til å forsinke og vanskeliggjøre den videre prosessen. Teoretisk eksisterer fortsatt muligheten til å snu bystyreflertallet i forkant av den endelige behandling, men da snakker vi egentlig om den berømmelige snøballen på et meget varmt sted.
Et gruppesøksmål mot kommunen seiler nå opp som høyst aktuelt, og det bør settes inn energi på å få tilgang på de hemmeligholdte dokumentene i saken, som altså i følge byråden selv «stiller saken i et dårlig lys».
Hausmania og Vestbredden kan med fordel fortsette å forklare sitt prosjekt for offentligheten, hvor det fortsatt florerer grunnleggende misforståelser av hva prosjektets begrunnelse, mål og mening går ut på. Fortsatt har et flertall av befolkningen et feilaktig inntrykk av hva Hausmania og Vestbredden er, og det må nå settes inn forsterket innsats på å opplyse befolkningen om hva som her står på spill. Hhv. et av oslo sentrums siste kunstnerdrevne atelier- og studiofellesskap med lavkostnadsprofil og et hardt tiltrengt og tilkjempet boligtiltak for unge og uetablerte uten tilstrekkelige økonomiske muskler til å entre boligmarkedet.
Beboerne på Vestbredden er IKKE okkupanter, de har søkt seg inn på et eksisterende boligtiltak som i praksis har vært å forstå som et halv-kommunalt tilbud til unge og uetablerte, og de har gått gjennom de prosedyrer som gjelder for opptak og tildeling. Vestbredden ble i sin tid «okkupert» av boligaktivister for å iverksette et spesialisert tiltak for et visst segment av befolkningen. Denne aksjonen ble støttet av et bredt nettverk av ungdomsforbund og fagforeninger og var godt forankret politisk i såvel bystyre som riksforsamling. Kommunen har i praksis akseptert og godtatt at Vestbredden er et tiltak for å imøtekomme et reelt behov.
Med sin beskjedne kapasitet dekker Vestbredden kun to promille av behovet, men en stor prosentandel av det reelt eksisterende tilbudet til denne fluide, men konstant økende mengden av unge folk som kommer til kort på boligmarkedet. Det samlede tilbudet til denne gruppen i oslo er i sin helhet utviklet av frivillig engasjerte aktivister som har evnet å presse kommunen politisk til et motvillig samarbeid for et samfunnsgavnlig mål. Det å omtale de som benytter seg av dette helt legitime tilbudet som «okkupanter» er med på å skape et kunstig skille mellom «bra» og «dårlige» folk som på ingen måter tjener interessene til folk på grunnplanet. Derimot er det et effektivt språklig våpen for å tilsløre forholdene på grunnplanet og opprettholde en forestilling om at alle som ikke passer inn i den nye monokulturen er «dårlige» mennesker uten rettigheter. Det må jo være enhver skruppelløs uteleiebarons våte drøm å kunne klassifisere sine leietakere som «okkupanter» uten rettigheter.
Artikkelen er forfattet av Harald Lange og Åse Karlsen.
Foto/video: Åse Karlsen