Selvhjelpsarkivet

Tekst og foto Hanne Ugelstad

Finnes det noe hinsides A4-livet, bortenfor fast jobb med pensjonssparing og komplett middagsservise til 12 personer? Artikkelforfatteren mener bestemt at det gjør det, selv om det kan være smertefullt å rive av plasteret.

Jeg er kanskje bare tverr.

Jeg ble kanskje bare aldri helt ferdig med å være i opprør, siden det ikke ble noe av da jeg var yngre. Kanskje ble det sånn fordi jeg er kvinne. Kanskje alt mitt opprør ble forsinket av det. Kanskje fordi opprør i kvinnedrakt har blitt redusert til å bli kalt vakker til tross for alder eller kroppsfasong, og modig uten fillers. Som om å vinne en kamp på den arenaen var verdt strevet. Det hjelper ikke om man er stygg. Det er ikke modig. Man er bare modig om man likevel er vakker. Særlig hvis man ikke vet om det sjøl, og så blir man plutselig oppdaga, og aller helst av en mann. Som om han er en gartner som går rundt i hagen og får øye på en edel rose der under alt ugresset.

Jeg er kanskje bare bitter.

Ingen mann, ingen barn. Han jeg en gang hadde som aldri ville ha forlatt meg, forlot jeg, for det måtte være noe mer enn å leve om igjen det livet alle før meg hadde levd; så vanskelig det enn var å slutte å bekrefte andres livsvalg ved å avvise deres løsningsforslag på å være vellykka. Men jeg er jo ikke heller særlig vellykka. Ikke god nok og for mye av det jeg er for lite av, på en gang. Det er heller ikke modig forresten. Å være mislykka. Det er bare modig hvis man snakker om det, og aller helst etter at man ikke er det lenger.

Jeg var ikke ordentlig aleine før jeg var 35. Det var da jeg flytta fra huslån og billån og fredagsturer til Ikea, med vitrineskap fylt av krystallglass til tre-retters for tolv, komplett med hund, hage, og dysfunksjonelle svigerfamilier i alle retninger. Noen år seinere slutta jeg den faste fulltidsstillingen jeg hadde for barnevernet i kommunen, som ville vært min for resten av mitt yrkesaktive liv. For jeg greide ikke lenger be dem som ble mest skadd av at samfunnet er som det er, om å jobbe med seg sjøl, for å kanskje – og på nåde – kunne godkjennes av dem som støtte dem ut i første omgang. Det gjorde også meg syk.

Jeg gråt hver eneste dag i nesten et helt år etter at jeg sluttet, jeg var helt utslitt, og visste ikke hva jeg skulle gjøre med noe av det som gjorde meg sånn bortsett fra å hvile. Så ville det seg slik at jeg i mai 2019 ble invitert til en workshop av noen jeg ikke kjente, som drev Subvertising Norway. Jeg laget min første plakat, og så mitt første stykke gatekunst installert uten å be noen om lov først, og da var det i grunn gjort. Noe var forandra for alltid.

Jeg hadde ikke malt på nesten 20 år, og så begynte jeg bare igjen. For man kan det. Man kan begynne på nytt. Fem år seinere er han som inviterte meg på workshop kollegaen min, og sammen har vi siden den gang vært med på å produsere hundrevis av kunstverk lagd med og uten tillatelse.

Jeg slutta å gråte hver dag. Jeg tror jeg malte ut alt sammen i stedet. Alt det som jeg ikke visste hvordan jeg skulle si. Det gjør jeg fortsatt. Min første utstilling kalte jeg “I Make Stuff About Me” (2023), min andre, “The Self Help Files” (2024). Begge utstillingene produserte jeg selv. Jeg hadde noe jeg ville si, så da gjorde jeg det. Jeg er nemlig ganske sikker på at uansett hva det er som foregår i livene våre, på godt og vondt, så er det alltid minst ett annet menneske som har det sånn som du har det akkurat nå.

Det er alltid minst ett annet menneske som går rundt og strever med noe som du syns er vanskelig. Minst ett annet menneske som smiler av samme grunn som du gjør. Ett annet menneske som også er tverr, bitter, mislykka, utslitt, og som bare griner, eller som i det minste veit noe om hvordan det kan føles.

Jeg skriver jevnlig et slags nyhetsbrev i forlengelsen av min andre utstilling, som jeg kaller det samme. The Self Help Files. Det begynte som en øvelse for meg selv, for å bedre kunne forstå og forklare hva det er jeg holder på med. Folk som lager kunst blir jo alltid spurt om sånt, men jeg vet ikke hva jeg skal svare. Alt er så vikla inn i hverandre. Kunst og psykologi og livet mitt og planlegging av revolusjonen (litt ambisjoner får man tross alt ha). Så jeg forsøker å skrive noe av det ned, nå og da, og sende det ut. Og så forestiller jeg meg at på samme måte som når jeg setter opp noe på gata, når noe jeg lager blir del av byens arkitektur eller byen blir del av min, så blir noe av det jeg skriver til en del av din, og du min.

Eller i hvert fall en del av innboksen sin arkitektur. Uansett, velkommen, og eller takk for invitasjonen.

https://hanneugelstad.substack.com

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: