Tekst og Fotp Tore Hauge
Shane MacGowan, frontmannen, vokalisten og låtskriveren i The Pogues, og Geordie Walker med det karakteristiske gitarsoundet i Killing Joke, gikk begge ut av tiden i november 2023.
To store bortfall i rocken kom på tampen av 2023. I november døde GEORDIE WALKER, gitar i KILLING JOKE, 64 år gammel i Praha, Tsjekkia. Samme måned gikk også SHANE MACGOWAN bort, frontmannen i THE POGUES. Han ble 65 og gikk ut av tiden i Dublin, Irland.
To musikere med enorm innflytelse på punk-musikken på 70-/80-tallet og videre. Jeg fikk gleden av å se Killing Joke og The Pogues live på konserter i Oslo ved flere anledninger, og i mine platehyller er det mange utspill fra disse to bandene i form av LP-plater, 7-tommers singler, 12-tommere, 10-tommere, CD-er og CD-singler. Musikken til Killing Joke og The Pogues har fulgt meg gjennom livet siden jeg var ung. Jeg er ikke helt ung lenger og enkelte må jo falle fra også.
Men at Shane skulle bli såpass som 65 er jo et lite under i seg selv. Maken til fyllefant skal du lete lenge etter. Sterkere stoffer enn alkohol var også i bildet på 90-tallet. Men et langt og hardt rockemusiker-liv ble overlevd. Han fikk også store hits i løpet av sin karriere. «Fairytale of New York» i duett med Kirsty MacColl har blitt til en evergreen det er umulig å unngå ved juletider. Du hører den på radiostasjoner og på kjøpesentre over hele verden i adventstiden.
Shane ble født 25.12.57 i Kent, England da hans irske foreldre var på juleferie der. De første seks leveårene var i Tipperary, Irland, men familien flyttet etter hvert til Dagenham-området i Nord-London. Han levde mesteparten av livet i England, men var stadig på turer tilbake til Irland for å besøke slektninger.
Shane ble veldig inspirert av punken i London og var på mange Clash- og Sex Pistols-konserter. Han dannet sitt eget band, Nipple Erectors, og senere The Nips. De var inspirert av punk, rockabilly og irsk folkemusikk og ga ut noen flotte singler, bl.a. «King of the Bop». Oppkledd i drape-jakker og traktor-sko som var den gamle teddyboy-uniformen raljerte bandet rundt på Londons klubbscener. Dette beveget seg videre i bandet Pogue Mahone (som var gælisk for Kjøss-meg-i-ræva) som bl.a. spilte på The London Alternative Country Festival og til slutt ble til The Pogues i 1984. Dette var midt i en tid med mye psychobilly i London, og fans av denne musikken var ofte å se på Pogues konserter.
Et irsk gammelt band som stod høyt i kurs var The Dubliners og de samarbeidet også senere og fikk en hit med «The Irish Rover». Pogues debuterte med den knallsterke, men noe underkjente, LP-en «Red Roses For Me» i 1984; bandet igjen avbildet i drape-jakker på baksiden av coveret. De utviklet en egen folk punk-stil som hadde sterke islett av irsk folkemusikk, rockabilly, country and western, skiffle og punk. De brukte instrumenter som tinnfløyte, banjo, mandolin og trekkspill, og tilførte en energi og fandenivoldskhet på konsertene som skapte kaotiske tilstander.
Shane var også opptatt av irsk klassisk litteratur og den irske innvandringskulturen i London. Irer har aldri vært så godt mottatt i England. Han skrev tekster om dette, om jernbanearbeidere, fiskere, hvalfangere og bønder. Alt var infisert av store mengder alkohol, øl og whisky i strie strømmer. I andre halvdel av åttitallet spilte Pogues flere ganger i Oslo. På Sardine’s i Munkedams-
veien ble disse konsertene ettertraktede festkvelder. Jeg overvar flere, og kan erindre sanseløse stunder med allsang, dansing og ikke minst skåling. Lykkelige stunder. De ga ut flere plater også. LP-ene «Rum Sodomy & the Lash» og «If I Should Fall From Grace With God» står som store bragder. De kreerte sin helt egne stil, og ved siden av et annet folk punk-band på samme tiden, THE MEN THEY COULD’T HANG, var de helt unike. I 1990 ga de ut på mange måter den svanesang-aktige langspilleren «Hell’s Ditch» med den umåtelig vakre singelen «Summer In Siam».
I 1991 på en Japan-turne ble Shane sparket fra bandet pga. sitt uberegnelige og overstadige dop- og alkoholmisbruk. Tilbake i England dannet han et nytt band på egenhånd, SHANE MACGOWAN AND THE POPES, som ga ut flere plater og turnerte. En gammel venn av Shane og Pogues-fan, Joe Strummer fra The Clash, tok over vokalen i restene av Pogues. Shane og Pogues ble gjenforent for en turné i 2001, og fra 2004 til 2009 for enda flere. I 2010 hadde han et kortlivet nytt bandprosjekt med nye folk i THE SHANE GANG. Helsen til Shane ble stadig dårligere, og han hadde det med å falle og brekke armer og bein. Skroget ble så skrøpelig etter hvert at han endte opp i rullestol. Noe han brukte til slutten. En bekjent av meg var på Holidays In The Sun som var forløperen til den ukelange Rebellion punk festival i Blackpool.
Shane opptrådte med et band og ble rullet ut på scenen i rullestol. Drita full. Men han husket alle Pogues tekstene og fremførelsen ble hyllet hemningsløst av et ekstatisk publikum. Etter et 20 års langt forhold til den irske journalisten Victoria Mary Clarke, giftet de seg i København i 2018. De bodde senere i Dublin. Shane var romersk-katolsk troende og betegnet seg selv som en «frihetstenkende, religiøs fanatiker». Det kom rapporter om at han kom enda nærmere troen de siste årene. Han var også opptatt av buddhismen.
IRA sto ham nært, og han mente at han ikke var tøff nok til å verve seg der. Dannelsen av The Pogues skulle veie opp for det. Han var en nær venn av Gerry Adams, lederen av Sinn Féin. 30. november 2023 gikk han ut av tiden etter et fire måneder langt sykehusopphold.
GEORDIE WALKER som trakterte gitarene i KILLING JOKE forlot oss i Praha, Tsjekkia, 26. november 2023. Han ble 64 år. Kevin «Geordie» Walker ble født 18. desember 1958 ikke langt fra Newcastle. Geordie kalles dialekten som folk fra dette området av England snakker. Det er også et klengenavn på folket fra Tyneside og de nordøstre delene av landet. Geordie traff Jaz Coleman i London i 1978 etter dennes annonsering etter en gitarist i en musikkavis. Geordie fortalte at han ikke hadde spilt i noe band før. Under besøket ble de imidlertid opptatt av en felles lidenskap for fiskeutstyr. De pratet i timevis om dette, og Newcastle-gutten fortalte at han ikke hadde et sted å bo. Han fikk bo hos Jaz og flyttet inn tre uker før han i det hele tatt hadde vist hva han var god for med strengene.
Jaz skal ha sagt at det var som en ild fra himmelen første gang han hørte Geordie spille. De to skulle bli henholdsvis vokalist og gitarist i ikoniske Killing Joke. Første gang jeg hørte bandet på plate var i 1981. Det var året etter de debuterte med sin første LP. Det som slo meg først, var den skurrende råheten i lyden. Stakkato, hardt og repeterende. Å høre Killing Joke var som å bli overkjørt av en stor anleggsmaskin. Det var en disco-aktig rytme med et vanvittig heavy metal-komp og en dypt skrikende punk vokal på toppen. Messende og klagende, sint og hysterisk, av og til sakralt og trist. Det var en brutalitet i denne musikken som jeg knapt hadde hørt maken til.
På punk-konserter jeg opplevde i London på starten av 80-tallet, så jeg flere punkere med Killing Joke-malerier malt på ryggen av skinnjakkene sine. Motiver fra platecovere. En hoffnarr-aktig figur med demoniske øyne gikk igjen. I 1983 så jeg Killing Joke live for første gang. I Oslo på Ratz/Studio 26 i Universitetsgata kom bandet på sensommeren og spilte for et fullpakket lokale. De var på turne for sin fjerde LP, «Fire Dances» og oppildnet til full krigsdans. Kvartetten kjørte beinhardt på fra scena, og med ansikter malt i hvit teatersminke og med naglebelter rundt hoftene var de akkurat så visuelle og militante som på platene.
Gitar-soundet til Geordie var skjærende, huggende, men også med stor fylde. Han brukte en gammel Gibson fra 1952 med stor kropp. Stemt lavt i D og med ekstra tykke strenger ble det et meget særegent lydbilde. Geordie brukte disse gamle Gibson jazz-gitarene gjennom store deler av livet. I 1985 fikk de en viss verdenssuksess med LP-en «Night Time» og singelhits som kampskriftet «Eighties» og den forførende og romantiske «Love Like Blood». Killing Joke skrev ofte tekster om krig, angst, demoralisering og forurensing. Et kaldt samfunn med desillusjonerte mennesker. Gale politiske ledere. Det er alltid en mørk Orwell 1984-aktig stemning som ligger under. Bandet gikk fra hverandre en tid på slutten av 80-tallet. Bassisten i gruppa, Youth, hoppet av for å ta del i maskin-disco-teamet Stock, Aitken & Waterman. De kom sammen igjen på 90-tallet, og i 94 ga de ut den sterke «Pandemonium» med tittelsporet også utgitt i techno-versjon på singler. Bandet hadde pauser, men kom tilbake. I 2007 gikk en frekventerende bassist ved navn Paul Raven bort.
Det gikk noen år og i 2015 kom den femtende studioplata ut, «Pylon». En meget sterk plate som beviste at Killing Joke absolutt var å regne med. Med den gamle originalbesetningen. Med sterke spor som «New Cold War» og «I Am The Virus» våknet det gamle dyret til live. Året etter spilte de live i Oslo på Rockefeller og jeg var heldig som fikk billetter. Massivt. Monumentalt. Beinhardt. Man ble virkelig euforisk. Den gamle originalbesetningen. Jaz Coleman vokal og keyboards, Geordie Walker gitar, Youth bass og Big Paul Ferguson trommer. Det var fantastisk. Storslått. Sterkt. De ga oss «Turn To Red» «Wardance», «Follow The Leaders», «Empire Song», «Me Or You», «Democrazy» og «Euphoria» og flere.
Geordie Walker døde 26. november 2023 i Praha, to dager etter at han fikk et hjerneslag.
