Livet har aldri vært helt risikofritt og fremtiden har alltid vært usikker. Men aldri før har «sikkerhet» spilt en så stor rolle i internasjonal og innenrikspolitikk som det gjør i dag.
Tekst Une Holden Vadstein
I april i år, da den tidligere greske finansministeren og (ganske mainstream) venstreorienterte økonomen Yanis Varoufakis reiste til Berlin for å delta ved en pro-palestinsk konferanse, ble han nektet innreise til Tyskland. Tysklands uttalte mål var å beskytte Israels sikkerhet. Den britisk-palestinske krigskirurgen Ghassan Abu Sittah, som skulle til samme konferanse, ble samtidig utestengt fra Schengen av Tyskland i ett år. I Oslo brukes 32 milliarder kroner på å beskytte antatte terrormål fra antatte eller forventede terrorangrep – det siste tiltaket er å sikre regjeringskvartalet mot de forferdelige angrepene som allerede skjedde i 2011. Mange av de større europeiske byene er overstrødd med betongblokker eller store blomsterpotter for å forhindre kjøretøyangrep som kan oppstå i fremtiden.
Hvorfor er dette problematisk? Sikkerhet og trygghet er utvilsomt goder som gir oss frihet – i et trygt og sikkert miljø er vi frie til å bevege oss, snakke og handle. Imidlertid brukes ikke «sikkerhet»-argumentet objektivt og universelt – det er heller skjevt fordelt og forbeholdt de få og mektige. Spørsmålet er til hvilken pris «sikkerhet» befestes – og på hvem sin bekostning?
Når Abu Sittah og Varoufakis i realiteten ble sensurert, signaliserte Tyskland at den individuelle rettssikkerheten er truet.
En stat som rettferdiggjør invaderende tiltak med «sikkerhet», gjør det vanligvis for å sikre et konsept om «nasjonal sikkerhet», som ofte ser ut til å være truet av en spesifikk enhet. Denne trusselen kan være en pandemi, antatte trusler fra en antatt fiendtlig stat eller gruppe, eller noe annet – men siden 9/11 har en ofte brukt (konstruert) trussel vært terrorister fra utenlandske (muslimske) land. Fordi 9/11-angrepene ble utført av en utenlandsk gruppe (i motsetning til normen i USA, hvor de fleste terrorangrep utføres av amerikanske høyreekstreme grupper eller hvite nasjonalister), har terrorisme siden blitt sett på som en ekstern trussel i vestlige land. «Nasjonal sikkerhet» har dermed blitt rasialisert (og ikke gitt til alle) – det er en større sannsynlighet at muslimer blir sett på som «risikable personer» enn at hvite mennesker blir vurdert slik.
Her støter vi på det første problemet; nemlig hvordan hensyn til «nasjonal sikkerhet» kan komme på bekostning av disse «risikable menneskene». For å oppfylle det politiske behovet for kontroll over «terrortrusselen», samt de strenge antiterrorlovene pålagt av FN (resolusjon 1373 og 1624), benyttes statlig overvåking i stor grad for å forhindre terrorhandlinger før de skjer. Selv om skadebegrensning og forebygging av dødelige angrep er edle oppdrag, er de også vanskelige å gjennomføre – særlig samtidig som man respekterer rettsstaten.
I trenden som professor i strafferett Lucia Zedner kaller pre-kriminalitet, blir handlinger i økende grad kriminalisert på tidligere stadier – spesielt terrorhandlinger. Denne trenden er i konflikt med strafferettslig tradisjon, da den avviker fra det generelle prinsippet om at forberedelse til en kriminell handling går ustraffet. I tillegg krever disse lovene spesifikk overvåking av personer som mistenkes for å være kriminelle – noe som kan resultere i tidlig sensur eller restriktive tiltak for å forhindre forbrytelser. Når dette gjøres med et heldig utfall, kan det redde liv. Men når det ikke lykkes, resulterer det i saker som de til Abu Sittah og Varoufakis, hvor enhver forstyrrelse av den etablerte «freden» anses som for risikabel for nasjonal sikkerhet. De «risikable» menneskene som blir sensurert, overvåket og sanksjonert, kan selvfølgelig være onde menn som planlegger et enormt dødelig angrep på vestlige verdier, men de kan like gjerne være en pro-palestiner som forsøker å ytre seg.
Når Abu Sittah og Varoufakis i realiteten ble sensurert, signaliserte Tyskland at den individuelle rettssikkerheten er truet – som er det andre problemet vi møter. Som nevnt peker «sikkerhets»-begrunnelsen vanligvis på «nasjonal sikkerhet», og overser fullstendig hensynet til andre sikkerheter (og friheter, som er nært knyttet til sikkerhet og trygghet). Tyskland viser autoritære tendenser når individuelle rettigheter overkjøres av «nasjonal sikkerhet» – et tvetydig konsept som like gjerne kunne inkludere rettssikkerhet, ytringsfrihet eller bevegelsesfrihet, men som, slik Tyskland viser, ikke inkluderer noe slikt. Hva er denne nasjonale sikkerheten verdt hvis prisen vi må betale er vår ytringsfrihet, bevegelsesfrihet eller rettssikkerhet?
Videre er de ovennevnte tiltakene stort sett symbolske, ofte dyre og sjelden effektive. Sikkerhetstiltak som tar sikte på å oppnå sikkerhet for enhver pris, enten det er rettssikkerhet eller svimlende summer, kan faktisk vise seg å være kontraproduktive.
Selv om symbolske sikkerhetstiltak (eller «sikkerhetsteater», i ordene til kryptografen Bruce Schneier) kan dempe folks frykt og dermed bidra til et mer åpent og avslappet samfunn, kan de like gjerne nøre opp under forestillingen om at vi er truet; fremmede er skumle og vi bør være forsiktige. Et samfunn i frykt avler mistillit, og mistillit gir grobunn for radikalisering, terrorisme, ustabilitet og uro.
I tillegg er det for meg uklart og urovekkende hvordan vestlige stater snakker høyt om sikkerhet og terrortrusselen, mens de heller bensin på bålet i Gaza ved å sende flere våpen til Israel. Islamistisk terrorisme, som et resultat av ødeleggelsene i Midtøsten, burde ikke komme som en overraskelse de neste årene. Der det er vilje, er det vei – voldelig ekstremisme avlet fram av Vestens hykleri og statskriminalitet vil aldri bli stanset av barrikaderte gater, sensur, overvåking eller «sikkerhet»-snakk. I den sikkerhetsbefestende antiterrorprosessen kan vi til og med ende opp med et mer autoritært og mindre fritt samfunn.
