Skjeletthagen
(The Skeleton Garden)
Billedkunstner Jadwiga B. Podowska steller i hagen sin og begynner å undre seg over ideen om skjønnhet. Kanskje vi kunne trenge en mindre antroposentrisk fortelling rundt dette begrepet, spør hun.
Tekst (i prosess) og foto Jadwiga B. Podowska
Hver vår venter jeg utålmodig på at planter og insekter skal vende tilbake i hagen min, og at deres tilstedeværelse skal gi meg en opplevelse av tilhørighet og skjønnhet. Hver sommer undrer det meg at Marshmallow Delphinium returnerer fra det underjordiske og kan vokse to meter i løpet av to måneder. Men gjør denne jevnlige tilbakekomsten naturens skjønnhet banal? Dette spørsmålet stammer fra en uro knyttet til måten vi behandler naturen på, og hvilken rolle det naturskjønne har i våre liv. Hvordan vi behandler naturen avslører vår oppfatning av den som kaotisk og overflødig. Men naturen er til tross for vår oppfatning stabil, den er faktisk en manifestasjon av equilibrium. En uoppnåelig for oss besjelet perpetuum mobile.
Skjeletthagen refererer til Memento Mori, en påminnelse om det organiske livets forgjengelighet. I denne konteksten påminner Memento Mori meg ikke bare om at jeg (et menneske) skal dø, men jeg skal også huske at alle andre organismer er sårbare og dør. Jeg ønsker at disse skjønne, fremmedgjorte skjelettene skal vitne om den unike planeten vi er en del av og som vi holder på å avlive. Kanskje vi har misforstått betydningen og funksjonen av det skjønne som manifesteres i naturen? Tar vi skjønnheten i naturen for gitt, noe som er overflødig, noe som er uuttømmelig potent, noe som er midlertidig, men alltid vender tilbake – derfor banal? Kanskje vi trenger nye fortellinger om det skjønne – ikke den antroposentriske kolonist-fortellingen, men den holistiske og omsorgsfulle fortellingen(1) som kan lære oss å elske alt organisk liv?
«Det finnes ingen forskjell mellom menneske og filosof» sier Maurice Merleau-Ponty i sitt foredrag ved Collège de France i 1953(2). Det kan tolkes dithen at en filosof også er et vanlig menneske, eller at vanlige mennesker også er filosofer, bare at de siste er tause, ifølge han. «Filosof er et menneske som våkner og snakker, mens et vanlig menneske taust bærer filosofiens paradokser …» (ibid.). For at paradoksene skal vise seg for et menneske trenger man ikke reise til eksotiske land, eller utsette seg for utfordrende situasjoner som automatisk vil forsterke sansene våre. Paradoksene finnes der i maurens daglige vandring, meitemarkens underjordiske labyrintliv, eller i løvetannens, tross alt, årlige tilbakekomst. Den tause filosofiens fødsel skjer i selve undringen. Det er selve undringen som er filosofi – livsfilosofi. En filosof finner i sine undersøkelser, ifølge Merleau-Ponty, et «revitalisert bilde av verden og i denne seg selv som en del av felleskapet» (ibid.). For meg vil det si å revitalisere tilhørigheten til det organiske, ikke-menneskelige, gjennom å vie tid til observasjon av planter og insekter, refleksjon og skapende arbeid. Det ligger alltid et potensiale for revitalisering i undringen. Men det ligger også en fare for øyeblikkets underholdende tilfredstillelse, hvor undringen forlater kroppen i det øyeblikket vi puster ut. Det å ta vare på undringens øyeblikk ved å gjenskape/omskape/skape og forlenge øyeblikket gjennom kunst, kan forhindre jaget etter kortvarige, selvtilfredsstillende impulser.
«Skjønnhet inviterer oss egentlig til å dvele; det er viljen som står i veien for den kontemplative dvelingen», skriver filosofen Byung-Chul Han (2020, s.67). Jeg opplever at skapende arbeid gir øyeblikket en sjanse til å utfolde seg, ekspandere og omfavne den mentale verden som er full av usystematiserte tanker, minner, referanser og fantasier. Denne uhemmede mentale prosessen danner en atmosfære for dveling ved det man skaper. Skapende prosess er like intellektuelt som materielt. Tankene er sanselige og konfronteres med berøring av materie. I denne symbiosen mellom tanke og handling oppstår det innsikter og anerkjennelser. Denne symbiosen gjør det mulig å revitalisere seg selv og verden.
Helt siden antikken har filosofer forsøkt å begripe det skjønne. Det virker som om begrepet omfavner for mye, enten drukner det i abstraksjoner eller i populærkulturens banaliteter. Det virker som begrepet skjønnhet er fanget i en felle av kunsthistoriske og estetiske tradisjoner. Eskimoer har femti ord for snø. Kan vi lære noe av deres varhet for materiens mangfoldige manifestasjon? Hvordan kan et ord «ta ansvar» for så mye? Kan vi skape nye ord som frigjør begrepet skjønnhet fra å bære på sine skuldre mangfoldet av betydning på bekostning av sin egen presise identitet? Det er ikke lett å sette fingeren på det og si: her er det, den virkelige skjønnheten. Men, det er det jeg prøver å gjøre – å kunne vise at det virkelige skjønne er her, i naturens geometrier, livssafter som strømmer gjennom organisk materie, i forgjengelighetens grusomhet og dens livreddende logikk. Jeg vil ikke gå i Platons spor og forsone meg med tanken om at naturen kun er en ufullkommen etterlikning av idé-verden (Umberto Eco, s. 90)(3). Jeg vil anerkjenne at materiens skjønnhet ligger i dens intelligente morfologi, ikke ideens. Naturen er ikke etterlikning av noe materielt fraværende, og hvis den etterlikner så etterlikner den seg selv. Det føles som om det verbale språket som skulle holde skjønnheten levende stagnerte.
Ifølge Immanuel Kant er desinteresse en forutsetning for opplevelsen av det skjønne. Skjønnhet er et selvrefererende fenomen og uten agenda. Det som er skjønt vil ikke noe med oss, det bærer ikke på et budskap, det bare er seg selv i en skjønn form. Slik er naturen. Men kan kunsten utsondre en desinteressert skjønnhet? Kunsten vil noe, det er menneskers forkledde tanker og følelser. I den kunstneriske transformasjonsprosessen tildeler jeg skjønnheten mening.
I mine fotografier er det en refleksjon av planter og insekter, tegnet av lyset. Den kan spores tilbake til den opprinnelige plantens skjønnhet, men jeg har en agenda – ved å skape fremmedgjørende komposisjoner ønsker jeg å vekke uro og undring. Min agenda er å påvirke iakttakerens blikk slik at hun/han kan oppdage plantene på nytt. Slik at hun/han kan bevisstgjøres sitt eget innlærte antroposentriske og narsissistiske blikk. Det er et ønske om at iakttakeren skal kunne vende tilbake til levende planter og være i stand til å oppdage unike, skjønne individer i plantenes «overflod og banalitet».
En tidlig vårmorgen går jeg til hagen for å sjekke om noen planter har vendt tilbake fra den underjordiske dvalen, for deretter å følge deres tilbakekomst gjennom hele sommeren, fram til de begynner å visne og dø. Jeg beundrer deres årlige pendling mellom liv og død. Jeg respekterer deres vilje til å utfolde seg og etterlate nye generasjoner i hagen min, men jeg har ubegrenset makt over deres skjebne. Jeg kan regulere deres formering, jeg kan flytte dem fordi jeg tror at de får det bedre et annet sted. Jeg beskjærer greinene deres, river av blader, klipper av det som var potent til å bli en ny plante. Jeg kan ta livet av dem og la dem råtne på en kompost. Denne makten er absolutt og uopphørlig. Av og til lurer jeg på om de kjenner at jeg kommer, om de gjenkjenner lukten min, varmen, kroppens bevegelser og lydene den lager. Vekker jeg frykt i hagen, eller er plantene og organismene likegyldige til min eksistens? Kanskje har de akseptert sin skjebne?
Til mine fotografier henter jeg mange planter fra hagen. Plantene blir partisjonert. Kronbladene, pollenknappene, griffelen, bladene og begerbladene ble revet av. Stenglene, hvis de er for tykke, skjærer jeg halve i lengden. Jeg legger hver del av den myke planten mellom to hvite ark, forsiktig som om det var liklaken, deretter skyves arkene inn i boksarkofagen. Tørkeprosessen begynner. Boken suger inn safter fra plantene, men det har ingen betydning for bokens mange ord. Det er bokens cellulose som forsyner seg av den tapte fuktigheten som den hadde den gang den var et tre. Tiden går og i den mørke sarkofagen mumifiseres plantene. Skjelettene dannes.
Jeg oppbevarer de tørkede plantene i store arkivskuffer for tegning. Systematiserer plantedelene etter farger og former. Det dannes et slags semiotisk system jeg må lære utenat for å kunne finne den formen som kjennes riktig i komposisjoner. Denne diktingen av hybride former er en underlig prosess. Det er som om jeg kommuniserer med hukommelsens database, et usynlig mentalarkiv som raskt søker i hukommelsens labyrinter og viser sine forslag. Er det det du leter etter? Ikke? Kanskje denne? Jeg dikter mine skjeletter. Poetiserer naturen og avslører skjønnhetens skjulte forbindelser.
Skjønnheten er gåtefull. Filosofen Byung-Chul skriver at skjønnhet alltid er tilslørt(4) og at sløret er umulig å fjerne. Det skjønne er deilig, men for at kravet til skjønnhetens rene form skal oppfylles, må det også gjøre vondt i møte med det skjønne. Sløret er nødvendig for at det skal oppstå en distanse til det skjønne, en distanse som vekker ubegripelig lengsel. Et indre arr er skjønnhetens kjerne. Et arr vi gjenkjenner, et arr etter våre uoppfylte drømmer som kun kan eksistere i den ideelle verden.
Mine skjeletter hviler i lys-hagen for at jeg skal huske: Memento natura.
Noter
1) Olga Tokarczuk «Czuly narrator», 2020
2) Maurice Merleau-Ponty «Pochwala filozofii», 2003,
Biblioteka Principia, Krakow.
3) Umberto Eco ”Historia Piękna”, 2005
4) Byung-Chul Han «Saving beauty», 2020 s. 29
