Spanskprøve
Novelle
Tekst Gunhild Hofstad Foto redaksjonen
«Du må ikke sammenligne deg med Erik.» Det var det hun hadde sagt, Margunn. «Du må ikke sammenligne deg med Erik.» Nei vel? Og hvorfor gjorde Margunn det da? Hvorfor gjorde alle lærerne det? Hvorfor Margunn, som Siri likte så godt? Nå fikk hun vel aldri se Margunn mer, etter det som hadde skjedd. Skulle hun utestenges fra skolen nå? Og aldri få fullføre gymnaset? Hva ville mamma, pappa og Erik si når de fikk vite om dette? De ville ikke komme til å forstå noe som helst.
Fra Erik og hun selv begynte på skolen med ett års mellomrom, hadde det gått mer og mer opp for Siri at hun ikke ble betraktet som et selvstendig individ, men som søsteren til geniet Erik. Lillesøsteren til Erik. Aldri Siri, alltid bare søsteren til Erik. Geniets vedheng. Samme hvor flink hun var; hun kunne aldri bli så flink som Erik, for han var jo en kloning av Albert Einstein. Lære å snakke hadde verken Einstein eller Erik gjort før de var 4, men det var bare fordi de på autistisk vis holdt klokskapen sin for seg selv de første årene. Siri var en helt annen type, utadvendt, spontan og sosial. Hun lærte å lese, skrive og regne da hun var 3, men likevel kunne hun visst ikke måles opp mot Erik, som faktisk plent hadde nektet å lære noe mer enn å skrive navnet sitt før første skoledag. Men så viste det seg at han kunne alt sammen likevel. Han var åpenbart flink på en mer overbevisende måte enn henne. Han var en sånn som kunne lese 5 minutter til prøve og få alt rett. Selv måtte Siri jobbe med leksene i timevis for å få de karakterene hun fikk, og det ble bare tyngre for hvert eneste nye skoleår. Ofte rispet hun seg selv til blods på armen når det var en lekse hun ikke forstod, eller hun dunket hodet i veggen som straff for at hun var for dum. Ikke det at det hjalp noe på innlæringen, men smerten gjorde godt.
Det hadde vært spansktime i dag. Fremdeles bare i dag. Det kjentes som en måned eller et halvt år siden. De hadde fått igjen en prøve. Etter at Margunn hadde delt den ut til alle, hadde hun kommet bort til Siri, satt seg ned foran pulten hennes og sagt at hun ikke måtte sammenligne seg med Erik. Det kom så sinnssykt brått på. Mange andre lærere hadde sagt lignende ting, men aldri Margunn. Siri hadde vært så glad for det, og tenkt at Margunn ikke brydde seg om broren hennes, bare om henne. Hun hadde tross alt aldri vært læreren hans. Men likevel fikk også hun seg nå plutselig til å gjøre den grusomt smertefulle sammenligningen! Ja, Erik fikk 6 i spansk sist skoleår, hos den andre spansklæreren, men Siri fikk jo bare femmere og seksere, hun også. Hva var problemet? Sammenligningen kom helt ut av det blå, akkurat som hennes eget bitt et sekund senere. Ja, for hun hadde bitt Margunn i armen. Og derfor var hun der hun var nå. På psykiatrisk.
Hvorfor hadde hun bitt? Margunn hadde såret henne! Det fine hun trodde var mellom dem hadde opphørt. Prøven hadde hun ikke rukket å se på, annet enn tallet 5+ på siste side. Hun var åpenbart ikke god nok for lærerne, uansett hvor flink hun var! Før hun rakk å tenke noe hadde hun bøyd seg fremover pulten og bitt Margunn i underarmen. Mest med leppene, bare litt med tennene. Margunn var jo egentlig snill, iallfall hadde hun trodd det om henne frem til denne dagen. Hun hadde sittet der på huk foran pulten hennes og smilt, med de fregnete hendene hvilende på pulten. Siri likte de hendene. Hvor ofte hadde hun ikke ønsket at de hadde berørt henne, som en erstatning for fraværet av hennes egen mors hender! Men det skjedde aldri, det ble med lengselen. Margunn smilte da hun sa det om å sammenligne seg. Eller, ikke smilte, hun flirte nok snarere. Og når hun flirte slik samtidig som hun nevnte Erik, så måtte jo smilet bety at hun flirte av Siri! Hvorfor var Siri noe å flire av?
Margunn hadde stivnet til da Siri bet. Fliret hadde prellet av. Oppmerksomheten rundt det som skjedde på fremste pult ved døren spredte seg som ringer i vann. Summingen i klasserommet stilnet. Snart var alles øyne rettet mot dem. Et øyeblikk hadde elevene sittet som forstenet. Så hadde noen reist seg fra pultene sine og kommet mot dem. De tøffeste. De som hadde vært mobbere på barneskolen, samt de som fungerte som meklere mellom klassens populære og mer upopulære segmenter.
Margunn vred armen til seg, Siri så de taggete merkene etter sine egne tenner. Merkene etter Stonehenge på Margunns arm. En midlertidig tatovering. Siri bet ikke mer, tennene var fri, men armene hennes grep plutselig etter Margunns overarm og knep seg fast, den armen hun hadde lengtet etter i to år. Noen la henne i bakken bakfra. Noen, det var Frank og Petter, spanskklassens eneste gutter. Frank, som pleide å legge tegnestifter på stolen hennes på ungdomsskolen. Først nå kom Margunn med et slags skrik.
Siri ble liggende på magen med noen oppå seg. I hodet suste en atonal lyd. I munnen var det et hår. Hun slikket på gulvet i et forsøk på å bli kvitt håret. «Det har rablet for henne.» sa en stemme en halv meter over gulvnivå. Hun hørte flere stemmer og føtter i korridoren, mennesker som kom til. Grove mannsstemmer. Noen snudde skuldrene hennes halvveis rundt. Hun så bein i uniform. Politi. De forsynte seg av armene hennes og klikket håndjern rundt dem. Noen reiste henne på beina. Siri så rett inn i Margunns ansikt, der rant det tårer. Politiet førte Siri ut av klasserommet. Hun kjente at hun måtte på do.
Ellen rådgiver ble med i politibilen. Siri kjente henne sånn noenlunde, hun hadde måttet snakke en del med Ellen det siste skoleåret. «Hvorfor i all verden gjorde du dette?» spurte Ellen og tok hånden til Siri, det lille av den som hun fikk tak i uten å provosere håndjernene. Med den andre hånden strøk hun Siri på kinnet. «Hva gikk det av deg i dag? Du som er så skoleflink.» Ellen så alvorlig på henne med et oppriktig trist ansiktsuttrykk. «Du har lov til å gråte.» Siri følte berøringen, men hennes egne tårer størknet nok for mange år siden, kanskje da hun var ti. «Du skal få hjelp nå», hadde Ellen sagt.
På legevakten hadde politiet fjernet håndjernene. Og latt henne få lov til å gå på do. Ellen hadde vært der med henne helt til ambulansen hadde kjørt av gårde med henne. Hun hadde hatt lyst til å kaste seg i armene til Ellen og hylskrike «Hvorfor kommer dere alltid drassende med Erik Erik Erik? Slutt! NÅÅÅ!!!», men følelsene var koblet av kroppen, som bare figurerte der som en livløs kulisse. Den egentlige Siri hadde gjemt seg i en sky, fra betryggende avstand betraktet hun det som foregikk nede på bakken. Motoren som startet. Bilen med henne i. Ellen som gikk bortover gaten i retning skolen igjen.
På psykiatrisk hadde de satt vakt på henne med bytte en gang i timen, noen skulle følge med på alt hun foretok seg det første døgnet. Det var syv år siden hun hadde vært her sist, og det hadde dessuten ikke vært her på voksenposten, men på barne- og ungdomsposten. Den gang var hun elleve, nå var hun atten. Hva hadde skjedd i livet hennes på de syv årene? Temmelig mye. På en måte var det som det hadde vært i går, på en måte var det som om det hadde vært et annet liv. Siri så på vakten i stolen ved døren. Hun leste i et ukeblad.
Hva gjorde Margunn nå? Hadde hun vondt i armen? Fikk hun trøst av mannen sin? Siri kjente at hun lengtet etter Margunn, men hvisket inni seg at hun kanskje aldri fikk se henne igjen etter dette.
