Menneskeheten begynte som alle andre dyrearter. Som amøber. Så ble man spissmus. Så aper. Så begynte man å gå på to. Man utviklet seg.
Tekst: Stein Holte Illustrasjon: Anton Joseph Von Prenner
Hele tiden jaktet man lykkelig rundt. I flokk. Som normale dyr. Så skjedde tragedien. Man ble intelligente. Og late. Man slo seg ned i byer. Så landsbyer. Så store byer. Som Sumer. Da hadde tragedien skjedd.
Som normale dyr oppførte man seg som det. Da man vandret rundt hadde man ledere. Den sterkeste. Så slo man seg ned. Fast. Størrelsene på jordlappene ble viktige. De som hadde de største ble mektige. Og far og mor fulgte far og mor. De arvet. Uten arveskatt. Og sådan falt demokratiet. Sådan oppsto høvdingene. Og sådan ble høvdinger større og sterkere. Helt til den neste styringsformen. Despotiet.
Med despotiene fulgte kriger og alt det der. Eiendomsretten ble det store problemet. Til jord til land, hand i hand. Til riker. Til større og større ulikhet. Helt til filosofene i det gamle Hellas oppfant demokratiet. Alle frie menn skulle bestemme. Bortsett fra kvinner og slaver. Dette funka mer eller mindre. Også etter at Hellas ble erobra av romerne. Romerriket var så stort at man delte det. I prefekter som Pontus Pilatus osv. Og selve Rom ble styrt av et demokratisk valgt senat. Mer eller mye mindre. Helt til Cæsar kom og ødela det. Med et pennestrøk. Han ble Cæsar. Og dermed hadde man et større problem.
Historien gjentar seg.
Selv da demokratiet ble plukket opp fra historiens skraphaug nesten to årtusener seinere evnet man ikke å lære av senatet i Roms feil.
Det kommer alltid en sterk mann.
Som Robespierre, Stalin eller Milton Friedman.
Eller kvinne
som Thatcher eller Brundtland
og alltid en haug med byråkrater
og fucker opp alt.
