Tekst Gunhild Hofstad
Romanen Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover bør leses av alle som frivillig ønsker å utvide sin psykologiske forståelseshorisont rundt temaet «hårreisende barndommer det går an å overleve», skriver Gunhild Hofstad i denne bokomtalen.
Ofte er det altfor tilfeldig hvilke gode bøker jeg kommer over. Det gjelder særlig for denne boken, som et intervjuobjekt i Utdanningsforbundets medlemsblad anbefalte fire år etter at den utkom på norsk. Anbefalingen var ikke så inspirerende at jeg tenkte «Wow, denne boken må jeg lese!», men den virket grei nok til at jeg noterte forfatter og tittel på listen min i almanakken over bøker jeg kunne tenke meg å lese.
Den neste tilfeldigheten var at jeg skrollet nedover Norlis januarsalg og slik kom over boken en gang til, nå til en svært redusert pris. Jeg dro til bokhandelen med det samme, og den neste uken slukte jeg de 372 sidene hvor enn jeg befant meg når jeg hadde noen ledige minutter. Da siste side var ferdiglest, begynte jeg om igjen på side 1.
Tara Westover ble født i 1986. Faren hennes tok Taras tre eldste brødre ut av skolen før hun ble født. Selv satte Tara sine bein på en skole for første gang 17 år gammel. Hun gikk rett fra ingenting til gymnaset. Opptaksprøven klarte hun ved å lese på egenhånd innimellom mye tvungen jobbing. Siden møtte hun på de ulike skolene og universitetene et par velvillige mennesker som alltid så hennes potensial til å nå enda lenger. Hun endte opp med å ta doktorgrad ved Cambridge 28 år gammel.
I Taras søskenflokk på fem gutter og to jenter, ble de fire yngste barna født hjemme grunnet farens frykt for myndighetene, og Tara fikk ikke fødselsattest før hun hun var ni år gammel. Moren, tantene og bestemødrene hadde imidlertid store problemer med å fastsette nøyaktig fødselsdato, og en av bokens mer morsomme passasjer skildrer morens mange samtaler med offentlige kontorer for å få utstedt attestene: «Da mor fortalte stemmene i telefonen at hun trodde jeg var blitt født den siste uka i september, ble de tause. Men da hun fortalte dem at hun ikke var helt sikker på om Luke var født i mai eller juni, summet det voldsomt i den andre enden av linjen.» (s. 33)
I Utah er over 60 % av innbyggerne mormonere. Tara vokser opp på landsbygden halvannen mil over grensen til Idaho, med 26 % mormonere, i en mormonerfamilie i en mormonerdal, men hvor farens holdninger og vrangforestillinger om jordens nærstående undergang blir ekstreme selv der. Både bestemor-nedi-bakken og bestemor-inni-byen utgjør en viss motvekt til faren. Tara ser stadig skolebussen kjøre forbi, og farmoren kjefter på sin sønn i barnebarnas påsyn for at han fratar dem skolegangen. Hverdagen går med til selvberging for at kjernefamilien Westover skal leve videre når storsamfunnet går under. De sylter fersken hele sommeren for å ha mat hvis de må flykte fra FBI, og faren graver ned hundrevis av liter bensin på tomten, så de kan kjøre bil når ingen andre lenger kan. Faren og de til enhver tid hjemmeboende barna jobber lange dager på familiens skraptomt, mens moren fremstiller urter på kjøkkenet og praktiserer som ufaglært jordmor.
Besteforeldrene nedi bakken har vinterresidens i Arizona, og med års mellomrom tar faren familien med dit for å hvile litt. Både turene og returen foregår på impuls. To ganger har han plutselig røsket sin hustru og barn av gårde sent på kveld for å kjøre den lange veien hjem til Idaho midt på natten. Den ene gangen i snøstorm. Begge gangene har han krasjet, og flere av familiemedlemmene har blitt alvorlig skadet. Den første gangen er det så vidt Taras mor overlever. Hun blir liggende i mørke i kjelleren i flere måneder etterpå, og blir aldri helt seg selv igjen. Den andre gangen er Tara selv bevisstløs i flere minutter etterpå, og med langvarige hodesmerter i årene som følger. Men sykehus og medisiner er også bannlyst i dette hjemmet, det eneste som er lov, er morens urter.
Tara Westovers utdannings- og dannelsesreise får med dette plass blant den håndfullen bøker som har gjort dypest inntrykk på meg i dette livet.
Det er først på universitetet at Tara lærer at også mennesker som kan virke oppegående kan være alvorlig psykisk syke. Det er ikke lett å fastslå om det er manisk depressiv lidelse eller paranoid schizofreni som er den mest passende diagnosebeskrivelsen på Taras far, men han mangler alminnelige sperrer for frykt og risiko, og dreper nesten Tara ved ekstremt uvettig omgang med maskinene på skraptomten. Flere av brødrene kvestes også her og der, blant annet i en kappesaks med tre meter lange stålblad. Det skjer også flere branntilløp på eiendommen, og i det verste blir faren sitt eget offer. Deler av ansiktet smelter bort, og lungene er nesten ødelagt, han kan verken snakke eller spise på mange måneder. Alle tror umiddelbart at han skal dø, men også han overlever, og dette tolker han naturligvis som et mirakel fra Gud. Det er etter denne hendelsen at urtebutikken gradvis vokser seg til en stor geskjeft som foreldrene kan leve godt på, og det passer jo fint når faren er blitt selvforskyldt invalid.
Taras mor er en merkelig skrue. Iblant ser hun galskapen ektemannen utsetter familien for, men hun forblir stort sett lojal til ham, på bekostning av relasjonene til egne barn. Der Tara er ambivalent rundt det å løsrive seg fra foreldrene, er moren ambivalent i sin kjærlighet til datteren. Det river i hjertet å lese om den gangen foreldrene dumper alle tingene hennes utenfor huset for å signalisere at hun ikke er ønsket der mer. Når Tara fortvilet sier at hun bare er 17 år, påstår moren plutselig at hun er 20, men etter litt argumentasjon fra Tara godtar moren at hun bare er 17, og hun får bli boende.
En gang i løpet av Taras første utvekslingsår på Cambridge 21 år gammel, har hun og moren en skjellsettende, skriftlig samtale på et ustabilt internett. Moren skriver til Tara om en episode med broren: Du var barnet mitt. Jeg skulle ha beskyttet deg. Taras refleksjon er som følger: «Jeg gjennomlevde et helt liv i det jeg leste de setningene, et liv som ikke var det jeg faktisk hadde levd. Jeg ble en annen person, som husket en annen barndom. Jeg forsto ikke magien i de ordene da, og jeg forstår den heller ikke nå. Jeg vet bare dette: at da moren min fortalte meg at hun ikke hadde vært den moren for meg som hun skulle ønske hun hadde vært, da ble hun den moren for første gang.» (s. 305–6)
Selv om moren snart går tilbake til sitt vante jeg, og ikke så mange år etterpå utstøter datteren fra livet sitt for godt, så får jeg inntrykk av at denne sjeldne selvrefleksjonen hennes har hatt utrolig mye å si for Tara. Det er bedre å gi avkall på en mor man har hatt, om så bare en eneste liten dag, enn en mor man aldri har hatt.
Episoden fra forrige avsnitt med Taras bror Shawn er foranledningen til det som gjør aller størst inntrykk på meg i boken. Shawn er nest eldste sønn, og pussig nok den eneste av de syv barna som etter en så beinhard barndom helt tydelig, men uten at det nevnes med ord, har utviklet en personlighetsforstyrrelse, og dessverre med sterke innslag av psykopati. Tara har ikke tall på hvor mange ganger han stapper hodet hennes ned i doskålen så hår og øyne blir våte, og det bare er millimeter om å gjøre før vannet renner inn i neseborene hennes nedenfra-ovenfra. Han presterer også å brekke både fingre og ribben på henne når han stadig vekk legger henne i bakken fordi hun har sagt et forkjært ord eller på annet vis irritert ham. Hendelsen jeg nå trekker frem er den gangen han er nærmest ved å drepe henne. Tara er på et sjeldent besøk hjemme, og de skal «snakke ut» om Shawn; hun, moren, faren og Shawn selv. Heldigvis tar han ondskapen sin ut på hunden sin istedenfor først, og stikker den til døde med en kniv, ute, så ingen verken ser eller hører det. Etterpå legger han, med begge foreldrene som vitner, den blodige kniven i Taras hånd, og ber henne skade seg selv istedenfor at han gjør det. Tara flykter inn på badet. I speilet prøver hun å mane frem igjen seg selv som 16-åring, den eneste i familien som kunne håndtere Shawns raseri. Men hun klarer ikke å mane seg selv frem igjen. Stålkontroll-Tara-16-år som hanskes med Shawn er borte for alltid. Dette er i mine øyne bokens aller største vendepunkt, større enn da foreldrene for alltid vender seg bort fra henne, fordi det er her Tara skjønner at hun er blitt en annen. For øvrig nekter foreldrene etterpå for at Shawn overhodet hadde noen kniv i hånden. Denne stadige manipuleringen med sammenblanding av sannhet og fantasi krever det en enorm styrke å ikke bli mentalt ødelagt av!
Vi leser alle bøker med vår egen livshistorie og våre egne subjektive briller på. Derfor kan en enkelt bokside vekke mange minner fra mitt liv som den ikke vekker fra ditt. Ta side 23, og beskrivelsen av et minne fra Taras oppvekst der hun er fullstendig klar over at fantasien har blandet seg med virkeligheten: Hun lengter i noen år etter at FBI skal «komme og ta dem», slik faren påstår at de har drept medlemmer av en annen familie som forberedte seg på endetiden og lot være å sende barna på skolen. Tara beskriver at det er spenningen hun lengter etter, men kanskje er det snarere lengselen etter at noen utenforstående skal komme og redde henne fra den omsorgssvikten hun utsettes for? Hun ser for seg at FBI kommer, at moren skytes og faller, og at hun selv gjør et sprang for å ta imot spedbarnet som har forvillet seg inn i historien, siden Tara i virkeligheten er familiens yngste barn. Hun er på alder med min yngste søster, og knappe seks år da hendelsen skjer. Jeg minnes hvordan jeg selv satt under kjøkkenbordet som en nesten-6-åring og tok imot det få måneder gamle spedbarnet mamma var for full til å holde fast i favnen. Et minne jeg ikke har felles med noen, fordi de andre menneskene til stede på det kjøkkenet den kvelden enten var for beruset eller for små til å få med seg hva som skjedde.
Da jeg kom til side 288, hentet jeg penn og papir og begynte å notere, for der stod de faglige termene for en kunnskap jeg har hatt hele mitt voksne liv, men aldri har hatt noe språk for, nemlig negativ og positiv frihet. Negativ frihet er fraværet av ytre hindringer. Positiv frihet er fraværet av indre begrensninger. Taras foreldre hindret henne ikke fysisk på noe vis, de sperret henne ikke inne. Men hun var mentalt bundet til dem, som jo alle barn er til sine nærmeste omsorgspersoner, og i årevis måtte hun kjempe en både bevisst og ubevisst indre kamp med seg selv om hvorvidt hun skulle dra eller bli. Kombinasjonen med en sterk tilstedeværelse av negativ frihet og et like sterkt fravær av positiv, den deler jeg med forfatteren. For meg blir Tara Westover mitt fremste forbilde i en ufullendt streben etter positiv frihet.
Bokens engelske tittel, Educated, er kort og entydig. Den sier noe vesentlig både om historiens innhold og hun som har skrevet den. Bokens norske tittel er jeg mer misfornøyd med. Noe tapt og noe vunnet. Det blir lett noe moraliserende ved å gi boken en slik tittel i oversettelsen. Liksom: «Dette burde hun har tenkt på før hun tøyde strikken så langt.» eller «Sånn kan det gå når man opponerer nok mot sine foreldre.» Men her er det jo ikke snakk om noe vanlig ungdomsopprør. Her er det snakk om en svært lojal og pliktoppfyllende, men også ekstremt intelligent, jentes innfløkte vei for å komme seg ut av noen bisart skadelige familieklør som flere ganger kunne ha frarøvet henne livet. Hvis man vekter det hun har tapt mot det hun har vunnet, så vil jeg påstå at det blir en 9–1 seier til alt hun har vunnet. At det innebærer enormt med smerte og sorg å bli utstøtt av sine kjødelige foreldre, er en ufrivillig og utilsiktet pris Tara som betaler for den reisen i realitetsorientering som hun har foretatt. Hun aksepterer kostnadene uten å gi inntrykk av anger. Av seks søsken har hun dessuten fremdeles nær kontakt med tre, for fire av syv søsken klarte å bryte ut og dra sin vei.
Sammen med min barndoms favoritt Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren får nå Tara Westovers utdannings- og dannelsesreise plass blant den håndfullen bøker som har gjort dypest inntrykk på meg i dette livet. Taras far burde vært fengslet for lengst! Og i fengselet skulle han bare hatt én eneste bok tilgjengelig. Ikke Mormons bok, men sin datters.
Denne boken bør også leses av alle andre som frivillig ønsker å utvide sin psykologiske forståelseshorisont rundt temaet «hårreisende barndommer det går an å overleve».
Noe tapt og noe vunnet
Roman av Tara Westover
372 sider
Gyldendal 2019
Originaltittel: Educated
Oversatt av Hilde Stubhaug
