Grusomhetens Teater framfører Svanhild av Henrik Ibsen, et viktig bidrag til teaterhistorien. Når man er der, ser man mennesker, kjoler, fugler, og dette er om dikteren Falk, som har kvinner som muser hele tiden, en Ibsensk selvkritikk. Dette munner ut i Kjærlighetens Komedie, som er det vakreste stykket av Ibsen, etter min mening, Svanhild er et forarbeid, som Fjeldfuglen, fragmenter.
Diktning er å holde dommedag over deg selv ja, Ibsens credo, det dreier seg om en type sanselighet på kvinner, fra dikteren Falk, som flyr høyt over de andre, ser verden i fugleperspektiv, der Fru Lærche også er med, som innvarsler Et Dukkehjems Lille Lerkefugl
Kvirrevirrevitt! Grusomhetens Teater, med fine gevanter, kjoler, i et gammelmodig språk, skåret inntil beinet, der det grusomme skjer og påpekes der Falk skal ha muser rundt seg, for egen diktning, ok.
Fugler! I et åndshistorisk perspektiv setter man trend her med en fin forestilling om kvitrende poeter samla i et hus hage ved Drammensveien, Oslo, de fine sirkler og man har en fransk flare som også er norsk, og man snakker sant.
1860, Norge under svensk fransk Bernadotte slekt, det er ivrig foregående i et mildt tempo!
Og det framføres det ibsenske fjell, i en uforliknelig ikke gravalvorlig sak som sender meldinger rett hjem at det går ikke an å gifte seg av utenforliggende grunner, alt monner i kjærlighet, det sanne.
Man kan ikke bare bruke andre mennesker, men likevel gjør man det! Jeg ser dette onde i vår tilværelse og snapper opp dette stykket som selvkritikk av meg selv også og dette er fint.
