TB nr. 1 – 2019

Mange tror at beboere i kommunale boliger bor rimelig, men sannheten er at den kommunale boligsektoren er markedsbasert, slik som resten av det norske boligmarkedet er – til stor forskjell fra de fleste land vi liker å sammenligne oss med, der det offentlige har et rimelig boligtilbud til de som sliter – en såkalt skjermet sektor.

Det eneste gårdsrommet i oslo med egen ballbinge – løste en stor konflikt mellom innvandrerbarn i gården og eldre etniske norske – ballspill mot vegger og vinduer nederst i gården gav opprinnelig ekstremt mye støy.

FN-konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter slår fast at medlemslandene skal sørge for at innbyggerne har tilgang til blant annet mat, vann, utdannelse og bolig. Boligen skal blant annet være stor nok, sunn, og med et rimelig kostnadsnivå. Norge er tilslutta konvensjonen, men hva betyr egentlig det?

Det startet med et krasj, finanskrasj, rundt skiftet mellom 18- og 19-hundretallet. Bankene gikk over ende, på grunn av et rykte, og mye av boligbyggingen stoppet opp.

Hvem forutså 80/20-samfunnet for 30 år siden? Pønkerne forutså det selvsagt, hengitt som de i perioden var til sosiale dystopier og skrekkscenarier.

Igjen ringer klokkene og vardene tennes. Boligprisene er blitt så høye at selv sykepleiere i full jobb må ta til takke med å leie dyrt, dårlig og usikkert. Noe må gjøres om ikke den norske, demokratiske boligmodellen skal forvitre. Og igjen diskuterer vi den «tredje boligsektor» som en mulig løsning.