Tankens makt

Tekst Cathrine Brun Maleri Hieronymus Bosch, Tudals visjon

«Ikke tenk», sa støttespillerne mine, «vær god med deg selv». «Du må ha tillit til at du er bra nok», sa vennene mine, «du er mer enn god nok!» Ordene deres prøvde å nå meg, mens jeg løp, og visste ikke at jeg løp fra meg selv, livredd for tankene mine, som dømte meg for de minste ting. De stjal litt hver dag, tankene. Evnen min til å føle livet, merke meg selv, til å nyte.

Jeg stod i speilet og sa «Slutt å slå deg selv i hodet, Cathrine!» Men jeg slo og slo. Eller det var ikke meg? Det var noe, fra et sted inne i meg jeg ikke hadde kontroll over. Det levde sitt eget liv. Hvor kom det fra? Var jeg gal? Skulle jeg ringe Blakstad og legge meg inn, medisineres? Jeg hadde vondt i hodet, det var bekymringer overalt. «De roter det til for milten din», sa akupunktøren min. Ja, tenkte jeg, jeg må slutte å uroe milten. Men, altså, det hjalp ikke. Fra øyeblikket jeg våknet, satte kjøret i gang, og innen frokost var jeg et vrak og måtte hvile. Stenge verden ute, dra gardinene for. For å samle nok krefter til å gå en liten tur. Det var ikke mer å orke.

Jeg klarte ikke å se hvem jeg var, hadde aldri sett, jeg var sjanseløs i livet. Det var som å skulle finne veien til Nordpolen uten kart eller kompass, uten GPS. Det fantes ingen spor å følge, for jeg hadde alltid fulgt hennes ord; hennes ord, ønsker og behov.

Jeg hadde stått der livredd som liten og holdt inne hva jeg trengte, kanskje trøst, kanskje ro, en hånd. Isteden fokuserte jeg alt på at hun skulle like meg. Jeg måtte være riktig, hele tiden, måtte ikke ta plass. Jeg lagde ikke lyd, bråkte ikke. Det var så mye smerte rundt meg. Hun led, hver dag hadde hun det vondt. Jeg prøvde å trøste, prøvde å bære, jeg ville tåle alt, og holdt pusten. Jeg tok henne inn, tok alle andre inn, helt inn i huset mitt. Jeg åpnet døra og lot den stå åpen så folk kunne spasere inn i stua mi, og gjøre som de ville. Inni meg var det etter hvert smekkfullt. De ropte og skrek, maste, de klaget gjerne, over at ting ikke var som det skulle. Stemmene, tankene, ble skarpere, mektigere i løpet av dagene, årene som gikk. Det var aldri ro. Jeg kunne ikke høre meg selv, min egen stemme.


Hvor hadde jeg gjemt meg? Kanskje i kryperommet? Jeg var usynlig for verden. Hadde ingen tillit til egne vurderinger. Jeg visste ikke hva valg var. Det var alltid hun som valgte, som styrte, og dømte. Hun ble jaget av noe, hun også. Hvor kom det fra, overbevisningen om at ting aldri var bra nok? Det var noe hun skyldte verden. Og jeg hermet, overtok hennes stemme, hennes strenge. Jeg så det ikke, hvor mye hat jeg utviklet overfor meg selv. Den indre dommeren satt og messet, fra morgen til sene kvelder og om natta fikk jeg ikke fred. Jeg lå alltid bakpå. Tankens makt senket meg i kne. Jeg var invadert, fange i mitt eget hus og ante ikke hvordan jeg kunne ta det tilbake.

Hvordan møte den livredde lille jenta inni meg, som hadde gjemt seg i kjelleren? Hvordan møte angsten som hadde blitt meg, som hadde tatt over? Hvordan ta imot en femti år gammel sorg?

Jeg måtte spørre litt rundt, lete, blant menneskene der ute. En klok kone satt på trappen min en dag. Kanskje var jeg klar for å stoppe opp, og innse hva det vil si å miste seg selv. Hva det vil si å bli trykket ned av den strenge tanken, av maktens klør, gjennom alt du er eller gjør? Det var vondt å kjenne på angsten og smerten jeg hadde løpt ifra et helt halvt liv. Å omfavne ensomheten jeg hadde skammet meg over. Men mest av alt var det sabla godt å komme hjem til mitt eget hus og fortelle henne, og alle andre, at dette er mitt space. At det er på tide å dra og ryke eller reise. For nå skal jeg hvile og finne stillheten først og lenge. Sakte vil jeg begynne å lytte til min egen indre stemme. Finne inn til nye tanker som kommer langveis fra, innenfra, fra dypet.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: