Et slemt og ekkelt lite virus med det vakre navnet korona har de siste månedene snudd verden på hodet. Eller er det noen som har funnet et påskudd for å snu verden mer enn nødvendig?
Tekst Arvid Sivertsen Illustrasjon Redaksjonen
Statsministeren har i flere sammenhenger sagt at nedstengingen av landet kom etter press og krav utenfra. Hvem som presset og hvilke argumenter de hadde, får vi ikke vite så mye om.
Fagmiljøene, som for eksempel Folkehelseinstituttet (FHI), ble ikke hørt, og ble regelrett overkjørt av regjeringa. Nå er nettopp dette egentlig en logisk konsekvens av nevnte regjerings politikk. De har i lang tid bygd ned fagmiljøene vi trenger for å komme oss gjennom kriser som den vi er i nå. Så det ville sett litt rart ut om de plutselig måtte innrømme at det er behov for et «helsebrannkorps».
Det er ikke bare FHI som er systematisk bygd ned de siste årene. Beredskapslagre med munnbind og annet smittevernutstyr fantes ikke da vi nylig trengte det. Det var ikke en gang nok materiell og medikamenter til å dekke de akutte behovene i helsevesenet.
Tiden var altså inne til å finne opp en politisk medisin for å kurere landet. Der Gro Harlem Brundtland viste stor handlekraft, på grensa til det arrogante, og ble «landsmoder», fremstod Solberg mer som ei energisk og masete rikstante som benyttet den gamle kvinnelisten med å styre gjennom ulne appeller til folks samvittighet og skamfølelse ble satt i system.
Fikk man et snev av snue, skulle man for sikkerhets skyld gå i sitt lønnkammer og sone fjorten dager i ensomhet. Sikkert ille nok om man har romslig økonomi og bor i et stort hus – men et rent helvete for folk i trange byleiligheter, uten balkong og med vaskemaskinen fire etasjer ned. Nettopp dette med karantene og fellesvaskerier forklarer kanskje den truseløse koronatrenden som den kulørte dagspressen har brakt pikante og rikt illustrerte oppslag om.
Isolasjon er den sterkeste reaksjonsformen vi har i dette landet. Vi pisker ikke og tar heller ikke livet av lovbrytere, selv om de har begått uhyrligheter. Vi sender dem i isolasjon. Men selv innen justisvesenet er det veldig strenge krav når man skal bruke denne formen for ekstrastraff.
Man måtte spinne et eventyr om at det er folkets ansvar å nedkjempe dette viruset. Folket måtte trå til for å dekke over samfunnets nesten totale mangel på beredskap.
I samspill med en svært lydig og ukritisk presse fikk regjeringen dure på. Kritiske røster ble møtt med stadig mer demoniserende bilder av nabolandets sjefsepidemiolog. Forsøkte noen å si at på sykehjem handler det meste om å dø, (det er jo det de driver med mellom andakter, mimring, allsang og vafler) ble hysjet ned og føyset bort. Sånne argumenter var like velkomne som nudister i et nonnekloster.
Når så smitten nesten er borte slippes befolkningen gradvis ut. Litt småsvimle og ørskne minner dette om grevlinger som kommer ut av hiet om våren. Og kanskje var det lurt å trykke folk ned med unødvendig isolasjon. For skal man styre med løgn og eventyr, er det en fordel med ei sløv befolkning.
De som betalte prisen, altså isolerte seg, gjorde det mot løfter om full kompensasjon. Men det viste seg fort at kompensasjonsapparatet, altså NAV, fungerte omtrent like bra som pandemiberedskapen i helsevesenet. Det taler ikke til regjeringens forsvar at dette var den dårligst bevarte hemmeligheten i hele kongeriket.
Her begynner tante Ernas eventyr å rakne. Og videre i gjenåpningsprosessen blir det verre og verre. Nå er det pengene som rår, der det er mest penger åpner man først. De smittefaglige kriteriene blir et stadig tynnere røykteppe som ikke på noen mæte dekker over realitetene. De som gjorde jobben, får ikke betalt.
Når man kan bo i Sverige og dagpendle over grensa for å jobbe i helsevesenet, men må i karantene om man drar den andre veien og kjøper billig snus i et folketomt supermarked eller telter i skogen, da bør noen begynne å spørre.
Når det er ansvarlig å fylle opp fly med passasjerer som bruker munnbind, men uansvarlig å demonstrere utendørs, da må noen begynne å spørre.
Når penger og markedsmakt får styre uhemmet, er samfunnet sykt – langt ut over en koronaepidemi. Det bør være et tankekors at barn i H. C. Andersens eventyr avslørte flere nakne konger enn det dagens journalister er i stand til. Ernas eventyr må plukkes fra hverandre. Men det blir en kamp mot tåkeleggerne. Mot propagandaavdelingene som kalles informasjonsrådgivere. Hvis eventyrfortellerne vinner denne runden, står de godt rustet når neste kamp hardner til. Den kampen heter klima og miljøkrise. Og den kan ikke løses med at folket gjør jobben og kapitalen får betalinga. Det må bli motsatt, ellers så taper vi. Og det er en mager trøst at om vi taper den kampen, så taper absolutt alle.
