Teknologi og Makt:

Perspektiver etter en ufrivillig uke uten mobil

Tekst Dyveke Moe Foto Wikimedia Commons

Novellen «The Machine Stops» ble gitt ut i 1909, men er forbløffende relevant når det gjelder å kaste lys over menneskenes forhold til teknologi, viser artikkelforfatteren i dette essayet.

Da jeg i januar leverte mobilen til reparasjon etter å ha mistet den mens jeg løp for å rekke t-banen fra Grønland, måtte jeg leve uten mobil i en uke. Teknologien som jeg hadde tatt for gitt ble borte på et sekund, og det ble med en gang klart for meg hvor ofte mobilen legger bånd på min oppmerksomhet. Jeg kunne ikke lenger høre på musikk på bussen, og jeg måtte kjøpe et fysisk månedskort fra Ruter. Jeg følte meg avkuttet fra resten av samfunnet når jeg ikke lenger kunne ringe på vei hjem fra jobb og frustrert når jeg ikke fikk melding om at forelesningen min var avlyst. Noe så enkelt som å våkne opp om morgenen ble en utfordring uten mobilens vekkerklokke, og jeg endte opp med å låne en «ekte» vekkerklokke av foreldrene mine. Ettersom dagene gikk ble jeg mer og mer klar over hvor avhengig jeg var av mobilen min og hvor ofte jeg pleide å bruke den i løpet av en vanlig dag, og det så ikke ut som jeg var den eneste. På bussen ble jeg den eneste som ikke stirret ned i mobilen, og jeg la merke til hvor mange som holder på med mobilen mens du snakker med dem.

Jeg er ikke alene om å være skeptisk til at teknologien dominerer hverdagen, men jeg vil også påpeke at det er flere gode bruksområder til teknologi. Problemet kommer først når teknologiens makt over oss blir usynlig og vi ikke reflekterer over dette.
I 1909 utga Edward Morgan Forster den dystopiske novellen «The Machine Stops». 1900-tallet var en tid med mye endring, både politisk og sosialt, men også teknologien var i heftig utvikling. Mange samtidige kunstnere prøvde å definere det nye og «moderne» ved å lage kunst som reflekterte deres tanker om den nå nesten ugjenkjennelige verden rundt dem. Forster sin dystopi vitner om en angst over den raske teknologiske utviklingen. Novellen er unik fordi Forster forutser og beskriver mange av de teknologiske «duppedittene» som er blitt hverdagskost i dag. Historien advarer mot å gi teknologi mer makt og plass enn mennesker. Når flere av de skremmende elementene i Forsters historie er blitt en selvsagt del av vår hverdag, hadde Forster rett i sin skepsis?

Forster er kritisk til at mennesker blir avhengig av det han kaller «maskinen». I Forsters dystopiske fortelling lever menneskene isolert i egne rom og får alle sine behov dekket av en maskin. Maskinen til Forster minner, til tross for at historien er skrevet for over 100 år siden, mye om det vi i dag kjenner som kunstig intelligens (KI) eller en «Hei Siri»-lignende robot. Den kan spille musikk, svare på spørsmål og brukes til å ringe andre mennesker i en funksjon som er helt lik det vi i dag ville kalt Facetime eller Zoom. Maskinen er i bunn og grunn et teknologisk fenomen som kan tilfredsstille alle menneskers behov ved kun å trykke på en knapp, men når maskinen slutter å funke, greier ikke menneskene i historien å fungere på egenhånd lenger. De er opprørte og stresset over endringene de opplever, som at maskinen ikke lenger kan spille riktig musikk, eller servere dem mat uten mugg, men de greier samtidig ikke å organisere et opprør uten den teknologien som har sneket seg inn i alle kriker og kroker av livet deres. Fortellingen advarer mot å gi teknologien all tillit og alt ansvar: selv teknologien vil ha begrensninger og slagsider siden den er laget av «vanlige» mennesker. Det er forbløffende hvordan kunstnere på magisk vis har evnen til å forutse utviklingen av teknologi og påvirkningen det vil kunne ha på samfunnet.

Teknologien tar over på en måte som er skremmende gjenkjennbart, spesielt etter korona. I Forster sin historie lever hovedpersonen hele livet sitt isolert i et rom. Den eneste hun har «kontakt» med er maskinen, og alt foregår gjennom den, som for eksempel telefonsamtaler med venner og møter over Forster sin versjon av Zoom. Minner dette om hjemmekontor mon tro? Maskinen utfører alle tunge oppgaver, og ingen av menneskene lærer seg å gå før maskinen går i stykker. Såpass langt har det ikke gått i 2024, men det er utrolig å se at Forster sin verst tenkelige fremtid for menneskeheten er urovekkende lik dagens realiteter. Han advarer mot isolasjon og den ufyselige ideen av å sitte på toget uten å ha kontakt med menneskene rundt seg, og her er det spesielt tydelig at Forster ikke er kjent med norsk introvert kultur og at han skriver før oppfinnelsen av Instagram og Tik Tok.

Dagens teknologi, som fortsatt er i rask utvikling, kan være veldig nyttig, og jeg er takknemlig over å ha fått tilbake mobilen og vil gjerne fortsette å ha Ruter-appen lett tilgjengelig på mobilen. Samtidig er jeg skeptisk til hvor mye tid i min dag som brukes i teknologiens verden, og den hurtige implementeringen av ny teknologi i alle kriker og kroker av livet. Jeg vil ikke virke som en forkjemper for å returnere til huleboertilstanden, men som Forster påpeker i sin novelle, er det viktig å være klar over endringene som skjer, før de endrer oss. Men til slutt må det sies, Forster, for et utrolig smart menneske du var, som oppfant kunstig intelligens selv før det fantes brødristere.

Torggata Blad er et kompromissløst uavhengig blad og nettmagasin – en humoristisk, systemkritisk og informativ utgivelse som sparker til venstre og høyre, oppover og nedover og midt i balla.

Pr. 2023 er Torggata Blad et forum for en fargerik forsamling av bidragsytere med varierende interesser og orientering. Det er en rar og forhåpentligvis skjærende stemme i koret av norske magasinutgivelser.

Torggata Blad ble grunnlagt i 2007 av
Bror Wyller (forfatter og lege)

Torggata Blad er støttet av: