Tekst Carl Aaron Thue
Lyses i bann skal den som lyver. Såfremt det ikke er løgner vi vil høre.
«Tell me lies, tell me sweet little lies
Tell me lies
Tell me, tell me lies
…………………….
Tell me lies, tell me sweet little lies»
Hvem har ikke hørt Fleetwood Mac synge verset fra «Little lies»? Kul sang. Og er de ikke inne på noe? Det er noe deilig med å få høre det man vil høre…
Prinsippet støttes selvsagt ikke når man over bordet i venners lag sitter i en trygg, mett og god setting og fyrer av sitater og utrykk. Voltaire, George Orwell, Gandhi, greske filosofer, «ærlige svar», «si sin mening», osv. osv. Alt seiler i medvind over bordet.
Men så kommer den virkelige hverdagen. Som dugg for solen forsvinner de gode prinsipper straks politikere, kollegaer, media, offentlige etater etc. våger å komme med tall/ytringer/nyheter etc. som ikke passer inn i malen.
Har vi ikke alle observert sinnet/fornektelsen/fordømmelsen når ting ikke passer inn? På samme måte som vi har observert hvor godt karrierer/status har godt av å være på den «riktige siden», og vice versa gått tapt av å være på «feil side».
Konkrete eksempler nevnes ikke av overnevnte grunner. Selv om undertegnede har lærerike (dårlige) personlige erfaringer.
Kan vi da klandre politikere/kollegaer/media/maktpersoner etc. for å massere tall og statistikker/prate i nytale/halvsannheter og lignende?
Kanskje vi bør gå i oss selv?
Tåler vi å høre sannheten (den ubehagelige)?
Tåler vi å høre meninger «rett fra levra»?
