Tekst Jonas Bals Tegninger Folkemakt
Der er huser som staar tomme. Hvorfor flytter ikke de husvilde ind? Venter de paa barnepiker? Det maa det være slut med nu.
Ordene ovenfor er hentet fra et innlegg på allmøtet i Bergens leieboerforening 6. februar 1920. Mannen som førte ordet var Robert Nielsen, dansk sosialist og medlem av Norsk Syndikalistisk Federation, som seinere skulle bli utvist av landet for sin deltakelse i leieboeraksjonene som fant sted i Bergen rundt årsskiftet 1919–20. På det samme møtet ble det vedtatt 24-timers lokal generalstreik mot bolignøden. Det ble dessuten bestemt at det skulle opprettes et Arbeidernes Ordensvern for å trygge situasjonen, samt beskytte byens etter hvert mangetallige okkuperte hus. Hva var det egentlig som skjedde i Bergen denne vinteren, og hva var bakgrunnen for hendelsene?
I 1916 ble Bergen herja av storbrann, den største brannen i nyere norsk historie. Første verdenskrig var godt i gang, og det var dyrtid i Norge. Som alltid ellers var det arbeidsfolk som måtte ta den verste støyten. I Bergen ble bolignøden spesielt merkbar – brannen kom bare i tillegg til alt det andre; boliger ble bygd om til kontorer og forretningslokaler, befolkningen økte, og hushaiene nekta å bygge nye boliger på grunn av manglende lønnsomhet. I årene 1912–1917 ble det i alt bygd 43 nye boliger, samtidig som byen opplevde en tilflytting på 3500 nye mennesker.
Kommunens svar på krisa var «provisoriske» løsninger, som snart viste seg å bli permanente: Familier ble flytta inn i brakker og forsamlingshus, og de eneste som syntes å reagere, var helsemyndighetene. I 1920 klassifiserte Helsevesenet 669 leiligheter i Bergen som «særlig usunne og/eller overbefolket». På dette tidspunktet bodde 27 familier i forsamlingshus, og 930 familier (tilsvarende 4500 mennesker) i brakkebygg. Året før hadde tallet på søkere for kommunal bolig ligget konstant på 500, mens kun 60 var ledige. Noe måtte gjøres, men hva?
Begynnelsen
Den 12. september 1919 ble «Bergens Leieboerforening» stiftet. 100 medlemmer tegnet seg, og det ble vedtatt et program:
«Organisationens opgaver, er at samle alle leieboere i en fælles organisation, for derved at ivareta deres interesser.
Opgaver der straks maa søkes realisert:
- At opta et intenst arbeide for at avskaffe den herskende bolignød.
- At søke gjennemført en effektiv boligrationering.
- At virke for at husleien staar i et rimelig forhold til betalingsevnen.
- Samt at agitere for at al bebyggelse gaar over til fælleseiendom.»
De følgende ukene var preget av intens agitasjonsvirksomhet, ettersom det den 21. oktober var duket for den årlige «flyttedagen». Dette var dagen alle kontraktoppsigelsene som var godkjent av Husleienemnda trådde i kraft, og folk måtte ut på gata. Leieboerforeninga gikk ut med en oppfordring til alle om ikke å flytte før man har snakket med dem, og på et offentlig møte 18. oktober, blir det gitt klare advarsler om at Bergens arbeiderbevegelse ville ta seg sjøl til rette i boligspørsmålet. På dette tidspunktet begynner det å bli uro i den borgerlige leiren.
Det ble nå satt i gang direkte aksjoner for å imøtegå boligkrisa – leieboerforeninga drev boligrasjonering på egen hånd, gjennom å flytte folk inn i ledige boliger. Gårdeieren ble aldri spurt om lov. Andre deler av arbeiderbevegelsen ble trukket inn i arbeidet, og bygningsarbeiderne satte i gang blokader mot det de sjøl definerte som «skadelig virksomhet». I praksis betød dette å nekte mer bygging av brakker, og å ikke ombygge boliger til kontor- og forretningslokaler.
Den første okkupasjonen fant sted den 29. oktober, i et hus tiltenkt industriformål. En uke seinere, den 5. november, okkuperes en tidligere pikeskole som telegrafvesenet skulle overta. 10 voksne og 24 barn flytter inn. Deretter baller det bare på seg. Beretninga fra 1919 forteller at 26 familier har fått husrom etter 13 gjennomførte aksjoner. Det tilsvarer 1–2 aksjoner i uka.
Blant de mer spesielle aksjonene kan okkupasjonen av et villakompleks på Landås nevnes, der 5 familier blir flytta inn den 10. desember. Villaene var enda ikke ferdig utbygd, men Leieboerforeninga mente det var tøv og sløs med plass å la villaene brukes som planlagt, og sa at villaene lett kunne bli «minimum 10 store, gode leiligheter».
Det eneste alvorlige tilløpet til bråk i denne perioden, var den 12. desember. En utkastelse var på gang i Henrik Wergelands gate, da forbispaserende arbeidere på vei hjem oppfattet hva som skjedde, og gikk til spontan aksjon. Utkastelsen ble imidlertid gjennomført seinere, og da med hjelp av 10 politifolk.
Leieboerforeninga
Den 6. november avholdes første ordinære generalforsamling i Bergens Leieboerforening. En rask titt på sammensetninga av styret, sier oss noe om ikke bare foreninga, men hele arbeiderbevegelsen i Bergen by rundt 1920. Blant styremedlemmene finner vi flere fra Bergen Arbeiderparti, samt syndikalisten Gunnar Larsen i sekretærvervet (ble seinere formann). Robert Nielsen ble valgt som formann, og mon tro om det ikke lå et slags kompromiss og lurte i bakgrunnen her: Nielsen var nemlig både medlem av Arbeiderpartiet og Norsk Syndikalistisk Federation. Det var disse to organisasjonene som var de førende i foreninga, ved siden av AFL (nåværende LO).
Alle kilder forteller at samarbeidet gikk knirkefritt, uten de vanlige motsetningene mellom syndikalisters «direkte aksjon» og sosialdemokraters «stemmeseddelen er vårt viktigste våpen». Noen mindre konflikter var det, men disse var øyensynlig uten betydning. Hva var grunnen til dette?
Mye av årsaken finner vi nettopp i Bergen Arbeiderparti. Dette var en radikal fløy av AP, som hadde flere tradisjoner for utenomparlamentarisk kamp enn for valgkamp. Den radikale arbeiderbevegelsen i Bergen, og det harde klimaet som dyrtida og verdenskrigen førte med seg, gjorde sitt til at tida rundt 1920 var en tid med mange streiker, og liten parlamentarisk aktivitet. Å vinne flertallet i legale organer var på dette tidspunktet mindre viktig enn den aktive, direkte kampen. Dette er imidlertid noe vi vil komme tilbake til.
På det praktiske plan gikk det bra for foreninga den første tida. De møtte liten motstand, og var foreløpig ikke kriminalisert. I hovedfagsoppgaven ««Den nye retning» i kamp…» (UiB 1979), hevder Kjell Håve at dette kunne skyldes at «den ideologiske utfordringa frå aksjonane var alvorlegare for dei eksisterende samfunnsforholda enn den praktiske effekten av dei». Dette ser vi tydelig at var tilfelle, bl.a. gjennom de politiske vedtakene som ble fatta i de boligløses favør. Det var ikke noen samla overklasse som sto imot foreninga. For sjøl om angrepene på eiendomsretten var alvorlige, og pekte fram mot noe nytt og annerledes, så vakte nok de boligløse arbeiderfamiliene en viss sympati hos mange borgere.
Imidlertid lå det få eller ingen forpliktelser i de vedtakene som etter hvert ble fatta i Formannsskapet i Bergen bystyre. På et medlemsmøte i foreninga den 20. desember, ble det i en resolusjon til styresmaktene slått fast at vedtakene «ikke (har) resultert i noget». Tidsfrister ble gitt for handling, men disse hadde kun symbolsk betydning. Aksjonene fortsatte som før, og på det samme møtet ble det sendt forespørsel til Bergen AP, Bergen Faglige Samorganisation (AFL) og Bergen Lokale Samorganisation (NSF) om å stille med to representanter til en felleskomité. Denne skulle forberede en boligrasjoneringsordning, samt arbeide for en lokal generalstreik.
Mellomspill i Kristiania
Her er det på tide å se utover Bergen, og se på i hvilken sammenheng Bergens Leieboerforening eksisterte. I november 1919 ble det nemlig avholdt leieboerlandsmøte i Kristiania, med 60 representanter til stede. Her var det livlig debatt om boligrasjoneringens gjennomførelse. Det ble enighet om offentlig husleieregulering og boligrasjonering som krav, samt at leiegårder skulle sosialiseres. På det siste punktet var det imidlertid uenighet om framgangsmåten, og spesielt Bergen- og Trøndelag-representantene markerte seg som det radikale mindretall. Representanten fra Bergen foreslo at «alle private eiendomme maa konfiskeres, dog gives mindre bemidlede eiere en passende erstatning». Dette ble for mye av det gode syntes mange, og flertallet sluttet opp om ekspropriasjon med myndighetenes deltagelse.
Som vi skal se av utviklinga i Bergen, oppga ikke foreninga der sine offensive krav. Dette var et resultat av de revolusjonære perspektivene som lå til grunn for virksomheten deres. Til tross for at den begrenset seg til boligspørsmålet, pekte den utover både bolignøden og det eksisterende samfunnssystemet. De konsentrerte sine aksjoner til tilfeller som klarest mulig synliggjorde kapitalismens udugelighet med hensyn til å kunne sikre folk et verdig liv. Men like mye var den offensive strategien et resultat av de praktiske omstendighetene. Motkreftene var så sterke at man bare kunne håpe på seier hvis man la premissene sjøl. Den mer reformistiske fløyen i foreninga mente riktignok at de parlamentariske «verktøyene» kunne brukes, men heller ikke de ville basere seg på dem. Og de tok aldri de vanlige, reformistiske hensynene til «spillereglene», ei heller kritiserte de den utenom-parlamentariske virksomheten for å gå på bekostning av Partiet og Den Legale Virksomhet. Det meste skulle altså ligge til rette for en vellykket kamp. Det som ville avgjøre nå, var arbeiderklassens støtte til bevegelsen. For i Bergen forberedte man generalstreik…
Mens vi venter på barnepikene…
Det nye året, 1920, startet med generalforsamling den 7. januar. Her ble Gunnar Larsen fra NSF valgt til ny formann, og som tidligere oppnevnte man et reservestyre, i tilfelle arrestasjon av de sittende styremedlemmene. Resolusjonen som ble vedtatt, viser tydelig hva som ble vektlagt: Man kunne ikke vente seg noen ting fra staten, for boligkampen dreide seg ikke om humanitære prinsipper, men om maktforholdet mellom klassene:
«Myndighetene har vist at de staar under de kapitalistiske vampyrers indflydelse og er bange for at indføre boligrationering ved lov.
Leieboerne har vist at de ved den direkte aktion har kunnet ta leiligheter og hus i besiddelse.
Leieboerne vil ogsaa vise at de ved den direkte aktion kan gjennemføre boligrationering.»
En måned senere, den 6. februar, ble det som tidligere nevnt vedtatt 24-timers lokal generalstreik for boligrasjonering. Samtidig ble det tatt kraftig avstand fra overklassens nye trumfkort, hjelpeaksjonen «Borgernes Byggekolonier». Møtet var godt besøkt, men det lå mye arbeid foran gjennomføringen av en generalstreik. Mange talere mante derfor til egen kamp, og sa klart ifra om at folk nå måtte ta sine skjebner i egne hender. AP-mannen Peder Furubotn sa det slik:
«Dersom arbeiderne nu ikke vilde gjøre noget, saa fortjener de ikke andet end at bli traakket paa.»
Robert Nielsen ordla seg slik:
«Her bor disse mennesker i et værelse og kjøkken, stuvet sammen langt flere end der er plads til, og like ved bor der folk, som har 15–20 værelser alene. Man kunde næsten fristes til at ønske, at her fandtes en pyroman i byen, som kunde sætte fyr paa hele skitten, det vilde være den letteste maate
til at faa ende paa skandalen… Der er huser som staar tomme. Hvorfor flytter ikke de husvilde ind? Venter de paa barnepiker? Det maa det være slut med nu.»
…banker ulven på døra
Noen generalstreik ble det imidlertid aldri. Mobiliseringen sviktet innenfor mange AFL-foreninger, og Bergen Faglige Samorganisations årsberetning fra 1920 gir oss de konkrete tallene:
«Der blev rettet opfordring til ialt 57 fagforeninger om at behandle forslaget [om generalstreik]. Av disse stemte 21 foreninger for lokal streik, 4 for streiken hvis den blev landsomfattende og 15 foreninger mot enhver streik, 18 foreninger undlot at gi noget svar. Efter denne avstemning fandt ikke samorganisationen at kunne iværksette streiken.»
Kilder:
«Arbeiderbevegelse, boligkooperasjon og leieboerbevegelse – fra mellomkrigstida til i dag», hovedoppgave i statsvitenskap av Erling Berg. Institutt for Statsvitenskap, Universitetet i Oslo, oktober 1981.
««Den nye retning» i kamp – Bergens Leieboerforening og den kampen arbeidarrørsla i Bergen førte mot bustadsnauda i byen omkring 1920», hovedfagsoppgave i historie av Kjell Håve. Universitetet i Bergen, vårsemestret 1979.
«Boligbygging og sosiale klasser – kommunal boligpolitikk i Oslo 1911–31», hovedoppgave i historie av Ame R. Jensen. Universitetet i Oslo, februar 1977.
«Urban Politics» av Peter Saunders. Penguin books 1980.
«Alarm», enkeltnummer 1919–1920
Folkemakt
Folkemakt var en organisasjon av frihetlige sosialister, som i annen halvdel av 1900-åra ga ut et blad med samme navn.
Avisa «Folkemakt» ble laget av Oslo- og Trondheimsavdelingene, og hadde flere temanumre om aktuelle temaer som dessverre ikke er blitt mindre aktuelle med tiden.
Denne artikkelen var en del av et temanummer om boligpolitikk, og ble til takket være seieren over Norsk Arbeidsgiverforening i 1986. Da endte forsøket deres på en storlockout med totalt nederlag, og at LO fikk gjennomslag for 37,5 timers arbeidsuke. For oss som jobbet i byggebransjen betydde det at vi var ferdige på jobb kl. 13 hver fredag. Det gjorde det mulig å få noen timer i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, der mange av kildene til denne artikkelen befant – og fortsatt befinner – seg.
