Trollet som ikke kunne sprekke
Tekst Thale Husemoen Illustrasjon redaksjonen
Jeg har revnet og raknet,
på langs og på tvers.
I nærsynthet med blåskjermen, i det sjenerøse scenerom til nær og fjern, med tilgang til det stadig utvidende univers av forbindelser og logaritmer.
Som i nærsynthet i famlingens intethet av forstyrrelser. Intet er meg ukjent sier det store trollet. Og spiser seg feitere og feitere.
For dette er blitt Selvets Jeg, og Jegets Selv. Banebrytende selvutslettende massedegenereing av menneskesinnet. Hvor er vi? Vi her her. På den smarte skjermen. Ikke større enn et tarotkort.
Særlig smart er det ikke, oss wanna be androidehorer i mellom.
Sjelens langsomme apokalypse.
Spesialisert avpersonalisering.
Pennesplitten knekker i to.
Hvordan fører man blekket mot papiret, blyanten mot arket?
Ikke med makt eller hardt press. Men med letthet. Bokstav etter bokstav.
Ikke med tast etter tast.
Trollet er kjempefornøyd. Han kan ikke få nok. For i hans univers skinner sola aldri.
Vi har revnet på langs og på tvers.
Erkjennelsessymptomer før hele systemet blir kvalt av sitt eget blinde begjær uten kropp, uten sinn. Uten klær.
Se på meg nå, sier lille skjerm, jeg er visst irreversibel, min verden. Determinismens operatør, sminkør, magiker og yppersteprest.
Ikke akkurat underpult.
