Hans mor likte det, husker han: Først skrev han dikt til mor, så til Satan og så til Gunvor Hofmo, men det var bare i en kort periode mellom to stasjoner.
Tekst og foto Thale Husemoen
Hans mor var elskelig, helt til hun falt i LSD-gryta. Valium og hvitvin gikk fint, helt til den dagen hun sa til sin sønn på 11-12, mellom Humlegården og ”hemma”, at han skulle bli med henne og en rosa enhjørning med smørgåsmustascher. Mor forsvant i Debussy, og far i Norge sa da han ankom Oslo en sen kveld med toget: Nå er du mann og må klare deg selv, og siden da har Trygdebeistet klart seg selv. Resten av barndommen forsvant i farens tunge destruktive rustilværelse.
”Tung er satan, syng meg ren, jeg er din hjelper, du har allerede fått mitt blod”. Han skjønte raskt vers refreng vers og soloer og overganger. Metall-poet på nett. 16 år og på turné, alt er gratis, bare du går ned på kne. Trygdebeistet klarte å komme nesten hel hjem, til et lengre opphold på ungdomspsykiatrisk klinikk. Der fant han Gunvor Hofmo i en tynn hvit bok i ”biblioteket” som bestod av en smal og lang Ivarhylle fra IKEA. Litt krim og dyreleksikon med bilder. Og en hvit diktsamling.
Deretter bodde han på ettervernshjem, det var verre enn både mors LSD-smil og farens tomme ølflasker på kjøkkengulvet. Etter det ble Trygdebeistet fri, fikk seg kjellerkåk, før han ble TV-seriestjerne. Nå er også dét historie. Han har sluttet med metall-poesi, men morer seg over små videosnutter fra Asia på Youtube, der hvor de lager mat fortere enn maskiner. Politikk bryr han seg ikke noe om lenger. Heller ikke samfunnsspørsmål. Pulsen går tregt, og han følger nøye med gatematkokkene fra Asia…
