Inni er vi like, men det er utenpå, det er mye som er å si om ulikhet, blant annet at alle har en forestilling om ulikhet i samfunnet. Ulikt det som vanligvis sies, vil jeg sette frem den påstand om at ulikhet er en norm som er fra alltid, likhet er et ideal. Det betyr at det like er det utvendige, det ulike er det innvendige, dette forstås som en type tilstand av indre harmoni, der er vi forskjellige.
Tekst Bror Wyller Illustrasjon Ruben Støle Brady
Den borgerlige harmoni som eksisterer på Frogner og Nordstrand, sier at man skal ha det bra, i det harmløse, barna skal gå på musikkskole og ballett, i de fine kunsters verden.
På østkanten består likheten i en nerve om solidaritet. Fellesskapsfølelsen er å føle seg som en del av fellesskapet, på Nordstrand og Frogner er fellesskapet kultur, på Østkanten arbeid.
Et tapsprosjekt i dette bildet er å se dette som feil, det er kultur, på den måten at arbeidsfellesskapet på østkanten betyr at de holder sammen, på Vestkanten at de konkurrerer.
Å bære den borgerlige lanse vil si å gå helt og fullt inn for sin virksomhet, arbeiderne jobber for lønn.
Det er forskjellig. Arbeiderne har fritid, som de jobber for å få forlenga, borgerskapet liker jobben sin. En ulikhet.
Den borgerlige dannelse går ut på å utvikle seg, arbeiderklassementalitet går på å gjøre jobben. Ikke mer.
Ta en utbygger, fra borgerskapet, som bygger hus her og der, som driver en byutvikling, motsatt en arbeider som får jobb i dette, som han ikke har funnet på selv, jobber for noen.
Jeg ser denne ulikheten.
Dette er en sak som har det poenget med å vite hvem man har for seg, i de man møter, arbeider eller kapitalist, det er et møte som er å betrakte som en ulikhet, i dette er det greit å finne folk som forstår denne forskjellen, det er der det begynner.
