Gullungene skjemmes bort og pamperes, mens de fleste andre opplever tilværelsen som en livslang kamp i motbakke. Det er forskjell på konge og skomaker, eller for å si det med den romerske dikteren Bigus Tullius: i dette livet gjøres forskjell på fattig og rik, men i enden er vi alle lik.
Tekst Harald Lange Foto www
NAV
Dette er førstelinja i myndighetenes møte med de fortrengte og forulykkede, la alt håp fare, dere som trer inn disse dørene. Det ligger en genialt komponert dobbeltkommunikasjon til grunn for, og beskyttelse av, Nav som foretak. Hovednarrativet er at Nav er der for å garantere at folks velferdsrettigheter oppfylles i den grad de har krav på det, og at Nav står sentralt i vårt gode velferdsapparat, som tar vare på alle som trenger det når de er skadelidende og nødstedte. Det er først når du selv havner i en situasjon hvor du har behov for Navs tjenester at du blir kjent med det underforliggende narrativet og foretakets virkelige funksjon, og at det slett ikke handler om å hjelpe folk. Dette kommer som et sjokk på de fleste, og har du først blitt innrullert i dette systemet er det få andre utveier enn lottogevinst eller «naturlig avgang». Det førstnevnte kan man håpe på, det sistnevnte gjør Nav hva de kan for å framskynde i hvert enkelt tilfelle.
Vi må i det hele tatt slutte å tenke på Nav som et velferdsforetak, da det i praksis utgjør den mektigste aktøren innen befolkningskontroll, overvåkning og effektiv undertrykkelse. Nav har hjemler til å krenke folks privatliv og rettigheter, hjemler som PST og Kripos gjerne ønsker seg, men ikke får, da det ville vekke uheldige assosiasjoner til fordums kommunistiske politistatsregimer i Øst-Europa. Til gjengjeld har politietatene en avtale med Nav om å kunne hente ut personopplysninger som ligger utenfor deres egen juridiske rekkevidde, hvilket i effekt gjør Nav til en uoffisiell politietat med utvidete fullmakter. Tenk Nav = Stasi. Formålet med Nav er å effektivt holde de utrangerte og tilsidesatte nede i elendighet og håpløshet, og aldri gi dem muligheter til en fullverdig samfunnsdeltakelse. Dette er en situasjon som vil vedvare og bli verre i overskuelig framtid. Post-red.: Covid-19 kommer til å åpne for at mange «nyankomne» i systemet får bedre betingelser enn de som fra før av sitter fast i begredeligheten, i alle fall for en periode.
Boligpolitikken og utleiemarkedet
Den store omfordeleren av verdier som med større effekt enn noe annet skiller mellom de som har og de som ikke har, og utvider avgrunnen i mellom akselererende. Piloten til det nåværende boligmarkedet ble rullet ut på midten av 80-tallet og kræsjet i 1991. Når versjon 2 ble rullet ut noen år senere ble dette hyllet av det politiske flertallet, mens ungdommene som protesterte mot det ble banket til blods av overivrige politifolk i gatene utenfor.
Eierklassen har siden hatt eventyrlige tider, og boligbaronene Fredensborg og Urbanium har fått god starthjelp fra det offentlige for sine imperiale ambisjoner. Boligmarkedet 2.0 har vært en formidabel suksess for eierne, som nå eksporterer sin modell til andre land hvor denne modellen av gode grunner ikke har vært utprøvd. For leietagerne (i hovedsak folk som ikke har økonomisk evne til å etablere seg som selveiere) har det vært en sammenhengende tragedie og synkemyr. Det gir ingen skår i gleden til den politiske majoritet, da dette først og fremst rammer folk det ikke er så nøye med, og som har begrenset politisk gjennomslagskraft.
Overdreven prisvekst på grunnleggende tjenester som bolig, strøm, vei, kollektivtrafikk og ferjesamband
Det siste er i foregående kvartal blitt spesielt merkbart for kystbefolkningen vestpå og nordpå. Vann er foreløpig ikke på denne lista her til lands, men det er bare et tidsspørsmål før vi gjør som store onkel USA og privatiserer vannrettighetene og oppretter en «vann-pool»(sic!), med enerett på omsetning av «blått gull», som det nå kalles i finanskretser. Vi vet hvor det ender: bønder og industriforetak slås konkurs og folk blir straffet for å samle regnvann eller bore en brønn (gud forby!).
Prisveksten på basistjenester rammer økonomisk svakerestilte og eiendomsløse spesielt hardt, og utgjør en daglig merkbar faktor for familier og husstander som sliter. Post-red.: Covid-19 legger nå et hardt press på kultur- og utelivsaktører og forretninger av ikke-kritisk art. Om ikke eierne av lokalene de leier nå blir pålagt å gi sine leietagere henstander, ser vi mot en tsunami av konkurser med tapte arbeids- og møteplasser som resultat.
BVs fosterhjemsordning
Ingen vil kalle det kriminelt, men i hovedsak er fosterhjemsordningen legalisert kidnapping og trafficking, gjennomført med statens maktmidler. Barn hentes ut av økonomisk svakerestilte hjem og plasseres i fosterhjem som mottar klekkelig godtgjørelse gjennom rause ordninger som er forbeholdt dem, og utilgjengelig for barnefamilier som sliter økonomisk.
Omsorgsovertakelser, som de kalles, begrunnes gjerne med at oppvekstsituasjonen i den aktuelle familie er til skade for barnet, og at hensynet til barnets beste tilsier at det må få en annen mulighet, som oftest mot barnets egne ønsker.
Det finnes beviselig og utvilsomt tilfeller hvor slike drastiske inngrep i familiesfære og oppvekstsituasjon er berettiget, men like uomtvistelig skjer det også en rekke overtakelser som er besluttet på sviktende/vikarierende grunnlag, noe de seneste dommene mot BV i menneskerettighetsdomstolen bærer bud om. Vi kjenner også til flere tilfeller hvor svakt begrunnede omsorgsovertagelser er vedtatt og gjennomført av BV-fullmektige som så overfører omsorgen til venner eller slektninger som er litt i beita og trenger litt ekstra i kassa. Godtgjørelsen for fosterhjem er rundhåndet og romslig, og kan snu en hvilken som helst husholdningsøkonomi til det bedre og mer komfortable. Barnefamilier som sliter økonomisk har til sammenligning ingen slike støtteordninger, og deres vanskelige økonomiske situasjon brukes gjerne mot dem i slike saker, som et argument for omsorgsovertakelse.
Det er også et element av kommunepolitikk i dette. Kommunene er ansvarlige for å bistå barnefamilier som sliter økonomisk, mens staten garanterer for godtgjørelse til fosterfamiliene. Kommunene har m.a.o. netto fortjeneste av å ta unga fra fattigfolk og sette dem i fosterhjem. Hvordan det går med unga etter overtakelsen er i denne sammenheng mindre interessant for såvel BV-funksjonærer som kommunekasserere. Foreldrene som blir rammet er det ingen som bryr seg om, da de sannsynligvis er alt annet enn rike, friske og innenfor «normalen».
Inkassobransjen
Det er dyrere å være fattig enn noe som helst annet, og det er en luksus vi godt kunne vært foruten. Inkassobransjens kredo er at folk som sliter med å betale regningene sine er som skapt til å finansiere denne hittil svært så lukrative forretningsideen. Med en eventyrlig avkastning på 70 % har bransjen vært i champagnemodus de siste 20 årene, og gitt opphav til ideen om at vi etter oljen kan leve av å plyndre de fattige. I statsbudsjettet for 2020 tar imidlertid regjeringen noen grep for å begrense bransjens inntjening, noe som har ført til høylytte smerteskrik fra bransjens talspersoner. Grepet er riktignok såpass tøft at bransjen kan forvente en halvering av sin avkastning, men da denne i utgangspunktet ligger eventyrlig høyt er det liten grunn til å ta del i bransjens bekymring for konkurser og nedleggelser.
Straffeforfølgelsen av minimale avvik
Straffeforfølgelsen av minimale avvik fra «normen» (= rik, frisk og forholdsvis fornøyd med rikets politikk og tingenes tilstand, alle problemer skyldes «de andre» (arbeidssky, narkomane trygdesnyltere med/uten større barneflokk enn økonomien tilsier, med/uten avvikende politiske oppfatninger og/eller «vanskelige» (= unorske) navn)). Er du innenfor «normen» kan du i praksis rane pensjonsfond og plyndre kommunekasser uten at dette får noen konsekvenser for deg, gitt at gevinstene gir deg råd til å hyre angrepsadvokatene med de skarpeste skoa. Da er du i praksis utenfor Økokrims sterkt begrensa rekkevidde og handlingsrom og du kan le hele veien til banken, din heldige gris!
Er du derimot på den andre enden av skalaen, vil et for sent innsendt meldekort kunne medføre at hus og bil går på tvangsauksjon og at du går rett i fengsel uten å motta 2000 kr når du passerer start. Er du først stemplet som avviker fra «normen»(= rik, frisk og forholdsvis fornøyd med rikets politikk og tingenes tilstand, alle problemer skyldes «de andre»), noe mange blir allerede i barndommen, spesielt de som vokser opp under BV-omsorg, vil du senere i livet møte store vansker med å klare deg i arbeidslivet så vel som i samfunnet generelt. Faren er da stor og overhengende for at du blir permanent udefinert som en av «de andre» (arbeidssky, narkomane trygdesnyltere med/uten «vanskelige» (= unorske) navn). Velkommen til et liv på gata.
For rovkapitalistene ville den beste av alle verdener vært ordnet etter skarpe skiller mellom produserende og konsumerende klasser. Arbeidsstokken burde ideelt bestå av kriminelle, sosialklienter og andre rettsløse subjekter, som under gulag-lignende forhold tvinges til å ta del i verdiskapningen uten å få noe annet igjen enn kost, losji og væpnet vakthold med tillatelse til å «avvikle» opprørere og unnasluntrere. Rekrutteringen ville være sikret gjennom en stadig strengere lovgivning og kriminalisering av menneskelig natur og adferd, så vel som utfordrende politiske holdninger.
Konsumentene blir da å finne i en overklasse som er definert utfra sitt eierskap til land, produksjonsmidler, logistikk og militært hegemoni.
Ta ikke feil, det er dette de ønsker, og det er dit vi er på vei, med så små steg at vi «venner oss til» en gradvis hardere undertrykkelse underveis.
Motvekten mot denne utviklingen må nødvendigvis komme fra en sterk og solidarisk folkebevegelse som står opp for demokrati, rettslighet og rettferdig regulert arbeids- og næringsliv.
I Frankrike og Chile har folk begynt å forstå og ta konsekvensene av dette. Leve de gule vester. Hasta la victoria siempre.
