Tekst Harald Lange
Assange-saken er det beste utgangspunktet vi kan ha for å forstå maktens natur og premisser i verden i dag, og det bildet som tegnes av kjensgjerningene i saken er alt annet enn pent.
Jeg deltar ikke like ofte i offentlige demonstrasjoner som før. Ikke at jeg er mindre engasjert i samfunnsspørsmål nå enn det jeg var tidligere, men med sviktende helse og førlighet følger andre prioriteringer. I vinter har jeg deltatt på tre politiske markeringer, en for bevaring av y-blokka, en mot norsk deltakelse i ny storkrig i Midtøsten, og nå sist, en til støtte for utgiveren og journalisten Julian Assange. Det er på en måte en studie verdt i seg selv hva oppslutningen om disse markeringene sier om den politiske tilstand i kongeriket, sett fra hovedstaden.
Aksjonen for bevaring av y-blokka samlet suverent flest deltakere på en kald og forblåst vinterkveld. Ca. 1500 møtte opp og frøs seg gjennom en serie appeller og musikalske nummere fra et kremlag av artister med Åse Kleveland og Lars Lillo-Stenberg i spissen.
Minst oppslutning fikk protesten mot norsk krigsdeltakelse i Midtøsten, som samlet et 50-talls folk med høy gjennomsnittsalder og lang fartstid i fredsbevegelsen utenfor UD en fin formiddag.
Sist fredag deltok jeg på markeringen til støtte for Julian Assange på Eidsvolds plass, hvor snaut hundre frammøtte applauderte de poengterte appellene som ble framført.
Samtlige appellanter framhevet at Washingtons hardkjør mot Assange utgjør den største trussel mot ytringsfriheten og det vestlige demokratiet, og at dersom de lykkes med å få dømt Assange for spionasje slik de ønsker, vil det sette en farlig presedens som vil gjøre all maktkritisk journalistikk til et selvmordsforetak.
Jeg er i hovedsak enig i denne vurderingen, og på Eidsvolds plass denne ettermiddagen spurte jeg meg selv hvor alle «ytringsfrihetskrigerne» fra de rasende debattene på SoMe var akkurat nå. Jeg tenker da på de brave stridsmenn og -kvinner som kjemper for retten til å kalle meningsmotstandere for rotter, kakerlakker og satans avkom og anser en nylig avsagt høyesterettsdom som den største trussel mot den elskede ytringsfriheten. Det er tydelig at saken til Wikileaks-gründeren ikke når opp i betydning for denne gruppen. Ikke for så veldig mange andre heller. Man kan lure på hvorfor.
Assange-saken er det beste utgangspunktet vi kan ha for å forstå maktens natur og premisser i verden i dag, og det bildet som tegnes av kjensgjerningene i saken er alt annet enn pent.
Paneldebatten på Kunstnernes Hus litt senere samme ettermiddag, ble arrangert av avisa Klassekampen, den eneste norske avisa som har fulgt Assange-saken med noen grad av samvittighet. Debatten handlet for en stor del om presse-etiske vurderinger og evaluering av journalistisk og redaksjonell praksis.
Wikileaks’ Joseph Farrell ble «grillet» av KKs Yngvild Gotaas Torvik om faglighet, etikk og ansvar i Wikileaks’ redaksjonelle praksis og håndtering av kildemateriell. Farrell bemerket under utspørringen at Gotaas Torvik konfronterte ham med aktoratets poenger, noe Gotaas Torvik prompte bekreftet «jepp, der er jeg». Farrell svarte godt for seg og sannsynliggjorde at det ikke er noen vesensforskjell på hvordan Wikileaks håndterer sitt redaksjonelle ansvar fra den gjengse standard i MSM, og at om det er avvik, peker dette i retning av at Wikileaks utøver en strengere standard enn feltet forøvrig. De har fått kritikk for å publisere uredigert materiale uten hensyn til berørte tjenestefolk og kilder, men Farrell kunne imøtegå dette med at passordet til datafilene allerede var eksponert via en avhopper fra The Guardian før de gikk til full offentliggjøring. Utover det poengterte han at verdien av filene som historiske dokumenter ville blitt kompromittert gjennom en redigeringsprosess for å beskytte avsender og adressat.
Aftenposten har vært et ukritisk mikrofonstativ for amerikanske påtalemyndigheter og deres medsammensvorne i denne saken
Frilansjournalisten Donald Boström gikk i sin innledning inn på svensk presses forhold til Assange fra 2010 og utover. Når Assange kom til Sverige i 2010 kom han som en «rockestjerne, høyere enn Mick Jagger». Han hadde en skyhøy anseelse, og ble ansett som en helt på bakgrunn av Wikileaks avsløringer av amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Kort tid etter hadde pressens interesse for saken dreid fra forbrytelsene som ble avslørt til et fokus på spekulasjoner om Assanges personlige hygiene, adferdsproblemer og kriminelle tilbøyeligheter. Boström mener det fort utviklet seg en samrøre mellom påtalemyndighetene og riksdekkende media, og framholder som eksempel lekkasjen av det ene avhøret svensk politi gjorde av Assange. Assange ba om, og fikk da garanti for, at innholdet i intervjuet ikke skulle spres til offentligheten. Dagen etter sto intervjuet på trykk i Expressen, tross avhørslederens forsikringer om at det ikke ville skje.
Rune Ottosen var i sin innledning opptatt av norsk presses unnfallenhet i saken, og refererte til Aftenposten, Wikileaks norske hovedpartner i offentliggjøringen av lekkasjene om krigene i Irak og Afghanistan. Trine Eilertsen hadde så sent som uken før paneldebatten påstått at Assange-saken var dekket i all nødvendig grad, og lagt til at Aftenposten «ikke har til oppgave å drive kampanjejournalistikk», les: til forsvar for Assange. Ottosen gikk inn på innholdet i Aftenpostens dekning av saken og utfra sin analyse av artiklene til Eilertsen, Rossavik og Stanghelle om saken fant han det rimelig å kalle dekningen nettopp «kampanjejournalistikk», men altså ikke til forsvar for Assange.
Aftenposten har vært et ukritisk mikrofonstativ for amerikanske påtalemyndigheter og deres medsammensvorne i denne saken, og samvittighetsfullt gjengitt alle anklager rettet mot mannen, uten å stille spørsmål ved bakenforliggende motiver og påstandenes rot i virkeligheten.
«Voldtektsanklagene» har stått sentralt i det nye narrativet om Assange, og allerede her falt mange fra. Forbrytelsene Assange har varslet om blir likegyldige og uinteressante: han er jo selv en forbryter og dermed ikke til å stole på. Kritiske spørsmål omkring kjensgjerningene bak voldtektssaken har blitt fortiet i den offentlige debatten, og det har etablert seg et inntrykk av at Assange er en brutal og ekkel fyr man ikke kan forvente seg noe godt fra. Når dette først var etablert var det lett å dra på med ytterligere angrep på mannens karakter og omdømme («han er ikke journalist eller utgiver, han er en kriminell hacker», «han er spion for Russland, og bidro til å få Trump valgt», «han har konspirert med Manning for å sette amerikansk utenrikspersonell i fare», «han har skadet kampen mot terror»).
Rapporten til FNs spesialutsending Nils Melzer avslører en gang for alle at «voldtektssaken» er et falsum, konstruert av ivrige tjenere i svensk politi og påtalemyndighet på bestilling fra amerikanske myndigheter.
USA vil dømme Wikileaks-grunnlegger Julian Assange for spionasje og krever ham utlevert fra Storbritannia. I USA kan Assange straffes med 175 år i fengsel for å ha publisert avsløringer om krigene i Irak og Afghanistan og amerikansk diplomati. Hvordan vil en utlevering av Assange påvirke varslere og journalister?
I USA utgjør grunnlovens første tillegg et sterkt vern for presse- og ytringsfrihet. Hadde Assange vært amerikansk statsborger, med et anerkjent virke som journalist og utgiver, ville han hatt en grad av rettslig beskyttelse mot det politiserte hardkjøret han har vært utsatt for siden 2010, og som nå topper seg i den pågående rettshøringen.
Trump-administrasjonens svar på dette er at grunnlovstillegget kun omfatter amerikanske statsborgere, underforstått at utenlandske journalister som skriver kritisk om den amerikanske makten og/eller avslører dens hemmeligheter, er fritt vilt. I forlengelsen av dette vil det kunne settes en presedens som tillater en hvilken som helst statsleder med de nødvendige midler tilgjengelig å rettsforfølge journalister og utgivere over hele verden.
Xi Jinping, Kim Jong-Un, Vladimir Putin, Recep Erdogan, Jair Bolsonaro og det saudiske kongehuset følger garantert saken med interesse.
Amerikanske myndigheter har siden 2010 jobbet målrettet med å undergrave Assanges troverdighet og svekke hans posisjon.
Amerikanske myndigheter har siden 2010 jobbet målrettet med å undergrave Assanges troverdighet og svekke hans posisjon. De har lyktes overmåte godt med det, så langt.
FN-utsending Nils Melzers rapport avslører en konspirasjon mellom fire demokratiske stater, USA, Storbritannia, Sverige og Ecuador, for å ødelegge personen Assange og bringe hans avsløringer av amerikanske og allierte krigsforbrytelser i vanry og miskreditt.
Assange kom til Sverige i 2010 som en journalistikkens rockestjerne, med skyhøy anseelse. Få uker senere snakket vi ikke lenger om forbrytelsene han hadde bidratt til å avsløre, men om mannens skitne underbukser.
Melzer er i sin rapport ikke nådig mot påtalemyndighetene i Sverige, som har kompromittert sin integritet og uavhengighet gjennom å gjøre seg til et villig redskap for Washingtons reaksjon.
Historien vi har blitt formidlet om Assange som en guffen overgriper er uten grunnlag i virkelige hendelser. Ingen har anmeldt Assange for voldtekt, han har aldri vært siktet for dette, kun vært under en sendrektig og lite effektiv etterforskning basert på manipulasjon av avhøret av kvinne nr. 1. Hun kontaktet politiet for å undersøke om de hadde hjemmel til å pålegge ham å ta en hiv-test. Den videre utviklingen i saken forteller at denne kvinnen har blitt grovt misbrukt av svensk påtalemyndighet som påstått «voldtektsoffer», til tross for at hun ikke har påstått noe som kunne ha underbygget dette.
Hele «voldtektssaken» bunner i svensk påtalemyndighets overlagte manipulasjon av kvinnens forklaring. Uten hennes vitende og vilje ble hennes forklaring omskrevet for å danne grunnlag for den påfølgende «etterforskningen», som aldri hadde til mål å få Assange dømt, kun utlevert.
Verdenssamfunnet skylder Julian Assange stor takk for å ha bidratt til opplysning av tidligere mørklagte forhold i verdenspolitikken. Den burde komme til uttrykk gjennom massive protester mot USAs krav om utlevering, og krav om at forbryterne må straffes, ikke varsleren. En nobelpris ville vært på sin plass.
Dersom verdenssamfunnet lar dette passere uten tilstrekkelig innsats for å stoppe det, fortjener vi kanskje ikke bedre enn å leve i den traurige dystopien som dermed rulles ut.
Det er en tanke det ikke bør være mulig for noen med moral og samvittighet å forsone seg med.
