Knapt noe fenomen ergrer nyliberalistene mer enn velferdsstaten. De fleste maktpersoner – også de som klør i fingrene etter å skjære ned på velferdsordninger – kjenner godt til hva som skjedde med kongehus og adel under den franske revolusjon. Derfor er det som regel tilstrekkelig å ta fram denne vesle, men sylskarpe, fingergiljotinen og utføre noen megetsigende saksinger i lufta.
Introduksjon
Det finnes knapt noe fenomen som ergrer nyliberalistene mer enn velferdsstaten. Selv skatt, dog i mindre doser, kan de tolerere ettersom det kan finansiere de eiendomsbeskyttende institusjonene politi, domstol og det militære. Velferdsstaten derimot er så provoserende at vaskeekte nyliberalister gjerne angriper, ikke bare egen nasjons velferdssystem, men også andre land sine.
Nyliberalistenes grenseløse irritasjon over velferdsstaten må forstås med at den for dem er dobbelt-provoserende. For de som heier på nyliberalismen av ren og skjær grådighet, betyr velferdsstaten utgifter til noe de selv kan bekoste for seg selv og sine nærmeste: utdanning, helseforsikring, alderspleie etc.
Mens for økonomer og politikere som fanatisk bekjenner seg til den nyliberalistiske tro på at det frie markedet skal løse alle problemer, utgjør velferdsstaten et brysomt bevis på at «there is an alternative»: forskning viser at brutal konkurranse mellom samfunnsmedlemmene faktisk ikke fører til det best fungerende samfunn. Samtidig hindrer opprettholdelse av velferdsordningene det nyliberalistiske prosjekt i å bli fullbyrdet. Først når alle tenkelige sektorer er underlagt komplett uregulerte markedsmekanismer, ligger vilkårene til rette for at markedskreftene kan blomstre til alles beste, forestiller nyliberalistene seg; for selv den minste rest av offentlige helsetjenester vil forstyrre markedets finstilte mekanismer. Ergo må alt bort.
Men det er lettere sagt enn gjort, for flertallet i befolkningen anser gratis utdanning og lik tilgang til gode og rimelige helsetjenester som en selvfølge. Til og med trygdeytelser ved uførhet og arbeidsledighet synes mange er helt greit – i hvert fall hvis de plutselig opplever å trenge det selv. De som vil komme velferdsstaten til livs hevder at vi ikke har råd til den, men sett i lys av tidligere tiders praksis, er dette en merkelig påstand. F.eks. ble det britiske helsevesenet (NHS) etablert rett etter krigen – i en tid da Storbritannias BNP var lavere enn det noensinne hadde vært eller skulle komme til å bli. Samtidig hadde landet en enorm utenlandsgjeld og et stort etterslep på oppbygging av boliger.
Som med mange andre ting er det lettere å rive ned enn å bygge opp – slik er det også med en velferdsstat. Og det er her New Public Management (NPM) kommer inn i bildet. Med noen års ellevill praktisering av NPM-metoder i store deler av offentlig sektor har fagfolk i ledende stillinger, for eksempel i helsevesenet, blitt erstattet med økonomer. Gjennom innføring av et kontroll- og reguleringsregime preget av topptung detaljstyring og med pålegg om nitid rapportering av mål- og resultatoppnåelse, har nyliberalistisk ideologi mange steder ført til en kraftig oppsmuldring av velferdsordningene. Behandlingskøene er lange, institusjonene underbemannete og de ansatte demotiverte. Dette sprer mistillit og en holdning om at offentlige velferdstilbud er dårligere enn de private, og at det private tilbudet trengs for å avlaste det offentlige. Ved at stadig flere velger å benytte seg av private skoler, helse- og omsorgstilbud, er det duket for ytterligere nedskjæringer. Og slik holder vi det gående i en destruktiv runddans.
Til tross for vitenskapelige bevis, sunn fornuft og historiske fakta, finner vi hos nyliberalistene mye av den samme stivnakkede vrangvilligheten som preget makteliten før den franske revolusjon. Man kan kanskje hevde at middelet ikke helliget målet når det gjelder giljotinens herjinger, men den forandret i hvert fall historiens gang – og dét på effektivt vis.
På bakgrunn av dette mener vi at Velferdsstatskutt-kutteren er et ypperlig verktøy i arbeidet med å beskytte velferdsstaten. Politiske klåfingre som med høy sigarføring praktiserer en nidkjær nedskjæringsiver, kan vente seg en uforglemmelig overraskelse. De vil i praksis få smake sin egen medisin idet man med denne nette miniatyr-fingergiljotinen kan møte kutt med kutt. Heretter vil nemlig fingertupper rulle som franske kongehoder hvis noen strekker sine lange og fellesskapsfiendtlige fingre fram for å kutte i velferdsstaten.
Innhold
En praktisk og nøkternt utformet velferdsstatskutt-kutter i plast, med knivblader i herdet stål – et verktøy som er til forveksling lik en helt ordinær sigarkutter.
Bruksanvisning
Hvis du oppdager at noen er i ferd med å planlegge kutt i velferdstilbudet, ta fram Velferdsstatskutt-kutteren og hold den godt synlig før du foretar noen talende knips med kutteren. Dette verktøyet er først og fremst ment å ha en avskrekkende effekt og skal kun brukes dersom det er strengt nødvendig.
